The GOBA Blog - Page 17

To viktige offentlige utvalg jobber hardt på hvert sitt felt i disse dager, henholdsvis Utvalg for tros- og livssynspolitikk og Likestillingsutvalget. Begge ble nedsatt i 2010 og begge skal være ferdige i løpet av 2012. Utvalgene bærer bud om at myndighetene ønsker prinsipielle vurderinger knyttet både til den fremtidige religions- og livssynspolitikken og til den fremtidige likestillingspolitikken. Men det er altså to separate utvalg, innenfor hvert sitt politikkområde. 

I sitt tilsvar til Knut Melvær ber KIFO-forskerne Ulla Schmidt og Pål Ketil Botvar om at Melvær eller jeg begrunner en påstand som Melvær har funnet i min utredning Statistikk om religion, tro og livssyn – en behovsanalyse (Statistisk sentralbyrå, Notater 7/2011 s. 71): ”KIFO er kort og godt en partsrepresentant”. Schmidt og Botvar avviser påstanden, idet de hevder at KIFOs vedtekter ikke inneholder noen forpliktelser eller bindinger som gjør KIFO til en partsrepresentant for bestemte interesser på kirke-, livssyns- og religionsfeltet.

Knut Melværs innlegg foranlediget av boken Religion i dagens Norge inneholder likt og ulikt: forsøk på å diagnostisere metodesituasjonen i aktuell norsk religionsforskning, uriktige påstander om ansvarsforholdene og de involverte aktørene på religionsdatafeltet i Norge, og enkelte tilløp til relevante spørsmål når det gjelder metode og teoretisk grunnlag for forskning på religionsområdet. Det siste er nok det mest interessante å bruke tid på, så la oss begynne der. 

På mange måter er den lille nasjonen Norge et spesielt land når det kommer til religion. Vi har en statskirke, blir omtalt som en av de mest sekulære nasjonene i verden, parallelt med en stadig økende bevissthet om 'religionsmangfoldet' i det offentlige ordskiftet. Norges religionshistorie i grove trekk innledes med norrøn og samisk urinnvåner-religion, inntoget av (den romersk-katolske) kristendommen, reformasjonen, pietismevekkelsen, konventikkelplakaten, dissenterloven, lovfestet religionsfrihet, økt innvandring, KRL-dommen i Strasbourg, og det kan diskuteres om ikke 22/7 også bør få sin plass som en del av religionshistorien som et eksempel på hvordan referanser til religiøs identitet brukes i ideologiske konflikter.

Som Sætren skriv, er det fortsatt uklart kva retning ”revolusjonen” i Egypt vil gå. Inntil vidare er den berre halvvegs, dei som nå leiar landet satt også i toppleiinga før opprøret. Dei tilhører det ”militær-kommersielle komplekset” som dominerte, og korrumperte, økonomi og politikk under Mubarak, og det er uklart i kva grad dei er villig eller i stand til å gi frå seg den makta denne klassen hadde i det førre regimet. I negativ retning viser t.d. forslaget til ”retningsliner” for den kommande grunnlovsendringa, der dei militære vil beskytte sine store økonomiske interesser og hindre demokratisk kontroll over militærbudsjetta før grunnlova skal vedtas. Men nå det er sagt, så har regimet også gått lenger i retning demokratisk reform enn ein kunne vente. Det foregår nå ein stille kamp for og mot utreinsking av ”dei gamle” leiarane i økonomi og næringsliv, slik vart nylig rektorane ved fem av universiteta avsatt fordi dei kom frå Mubarak-æraen. Men noen meiner at dei nyinnsatte stort sett var av samme type.