Mitt anliggende i dette innlegget, som bygger på et kapittel i doktorgradsavhandlingen min, er å bringe de to politikkfeltene i tale med hverandre i det jeg spør: Hvilke tilpasninger gjør myndighetene i skjæringspunktet mellom hensynet til kjønnslikestilling og hensynet til religionsfrihet? For å undersøke dette konkret har jeg sett nærmere på myndighetenes regulering av religiøse privatskoler gjennom privatskoleloven og likestillingsloven og de politiske tekstene som omgir disse lovene (dvs. utredninger, høringsbrev, odelstingsproposisjoner og Stortingets lovbehandling).
Likestilling som et sterkt rettslig felt
Utgangspunktet mitt er at likestillingspolitikken har blitt et langt sterkere rettslig regulert felt i løpet av de siste ti år. Konkret betyr dette at myndighetene har blitt pålagt en sterkere forpliktelse til å jobbe aktivt for likestilling. Dette følger blant annet av Kvinnekonvensjonen som i 2005 ble inkorporert i likestillingsloven, og fra 2009 i menneskerettsloven. Ved strid mellom nasjonal lovgivning og bestemmelser i kvinnekonvensjonen skal sistnevnte ha forrang. I 2002 ble det etablert en egen aktivitetsplikt i likestillingsloven § 1a. For offentlige myndigheter innebærer dette en plikt til å integrere et kjønnsperspektiv i all offentlig politikk. Dermed blir spørsmålet: Hvilke tilpasninger til en slik likestillingsplikt skjer når vi går inn på myndighetenes regulering av religiøse privatskoler – et område hvor autonomi for religiøse institusjoner er viktig?
Tre religionspolitiske modeller
I studier av religionspolitikk er det vanlig å gjøre bruk av religionspolitiske modeller blant annet i den hensikt å regimebestemme religionspolitikken i ulike land. Slike modeller kan imidlertid også kaste lys over myndighetenes politikk på områder hvor religion og likestilling krysser hverandre, slik som regulering av religiøse privatskoler, for å kunne si noe om hvilke grunnleggende prinsipper som er fremtredende på dette konkrete området. Jeg tar utgangspunkt i religionssosiolog og politisk filosof, Veit Baders (2007) tre religionspolitiske modeller, henholdsvis en separasjonsmodell, en korporativ modell og ”assosiert demokrati”.
Separasjonsmodellen innebærer et skarpt skille mellom en offentlig og en privat sfære, hvor religion tilhører den private sfære. Gjennom å definere hva som er religion og hva som ikke er det, gir dette samtidig klare grenser for statlig regulering. En korporativ modell innebærer at grensedragningen er et resultat av forhandlinger mellom trossamfunn (representert ved lederne) på den ene siden og staten på den andre. Den tredje modellen, assosiert demokrati, legger vekt på rettslig autonomi for trossamfunn, men hvor offentlig støtte til trossamfunn samtidig betinges av at de følger visse krav. I tillegg må staten sørge for å høre mindretall internt i trossamfunn på sentrale områder.
Norge har frem til kirkeforliket i 2008 hatt en statskirkeordning hvor statskirken har vært gjenstand for stor grad av regulering, mens andre trossamfunn i svært liten grad har blitt regulert. Samtidig pekes det på av flere forskere (se Ferrari 2010, Christoffersen 2010) at det foregår en endring i Vest-Europa generelt og i Norden spesielt, når det gjelder religionspolitikk. Det hevdes at landene beveger seg fra ytterpunktene (dvs. fra separasjon på den ene siden og fra statskirker på den andre siden) og inn mot ”midten”. Og i ”midten” finnes den ”svenske modellen”, ifølge Ferrari. Med rettslig autonomi, økt selvstyre men med påfølgende flere krav fra statlig hold knyttet til mottak av offentlig støtte . Med andre ord; dette er trekk som i stor grad samsvarer med Baders ”assosiert demokrati”. Men hva skjer når vi går inn på konkrete avveininger mellom religionsfrihet og likestillingshensynet? Hvilke prinsipper er det som ligger under politikken da?
Privatskoleloven om religionsfrihet og rett til kjønnslikestilling – to hensyn som aldri møtes
Privatskoleloven ble vedtatt i 1970 og ga for første gang et helhetlig støttesystem til private skoler. Blant de skolene som kunne søke om godkjenning og dermed økonomisk støtte var de religiøse privatskolene. Disse skolene har hele tiden vært sentrale blant annet fordi de har blitt ansett å oppfylle foreldreretten, dvs. foreldres rett til å gi barna undervisning i tråd med egen overbevisning, slik dette presiseres i flere internasjonale menneskerettighetskonvensjoner. Privatskoleloven har siden blitt endret flere ganger, blant annet i 1985, 2003, 2005 og 2007. I 1985 fikk de alternative pedagogiske skolene mulighet til å søke godkjenning etter privatskoleloven. I 2003 vedtok Bondevik-regjeringen en liberalisering av privatskoleloven – nå skulle alle skoler, uansett formål, kunne bli godkjent så lenge krav til kvalitet og innhold ble overholdt. I 2005 innførte Stoltenberg I-regjeringen den såkalte ”frysloven”, som innebar en midlertidig stopp i godkjenningen av privatskoler. I 2007 ble det presisert at blant annet skoler med alternativt-pedagogisk grunnlag eller religiøse privatskoler kunne søke å bli godkjent etter en skjønnsmessig vurdering.
I 1970 og 1985 var religion relevant i forarbeidene til loven mest som en diskusjon om foreldreretten, som ble anført som prinsipiell begrunnelse for hvorfor staten burde tillate religiøse privatskoler. I 2003 ble første gang barnets rett til religionsfrihet trukket inn, samt at religiøse privatskoler ble gitt visse spesifikke rettigheter for at de skal kunne bevare sitt særpreg (obligatorisk religionsundervisning, prioritering av elever, rett til å kreve ”tilleggskompetanse” for sine ansatte).
Når det gjelder likestilling kom dette inn i lovforarbeidene for første gang i 2003 ved at det ble understreket at skolene må følge FNs kvinnekonvensjon (art.10). Bestemmelsen slår bl.a. fast at ingen undervisning kan diskriminere på bakgrunn av kjønn. I 2003 ble Barnekonvensjonen artikkel 29 inkorporert i privatskolelovens formålsparagraf. Der heter det:
”Opplæringa ved skolar som blir godkjende etter loven her, skal ta sikte på: d) å førebu eleven til eit ansvarleg liv i eit fritt samfunn i ei ånd av forståing, fred, toleranse, likestilling mellom kjønna (…)”.
Selv om både FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon dermed ble trukket inn i forbindelse med privatskoleloven, er det mest slående at de kravene som disse konvensjonene stiller ikke ble drøftet opp mot hensynet til religionsfriheten eller undervisningsfriheten. Hensynene møtes aldri, men ble behandlet hver for seg uten at de ble forsøkt sett i sammenheng. Unntaket er Kunnskapsdepartementets uttalelse, i forbindelse med inkorporering av barnekonvensjonen i 2003, at godkjenningspraksis og tilsynspraksis fortsatt måtte bygge på et prinsipp om undervisningsfrihet. Slik understreket departementet dessuten at inkorporeringen av barnekonvensjonen mest av alt var av formell art. Det er først og fremst undervisningsfriheten som er sentral.
Likestillingslovens § 7 om læremidler: Etablering av et rettslig regulert frirom
Likestillingsloven ble vedtatt i 1978 og etablerer et strengt forbud mot direkte og indirekte diskriminering på alle områder. I § 7 slås det fast at ”I skole og annen undervisningsinstitusjon skal læremidler som nyttes bygge på likestilling mellom kjønnene”. Hvordan skulle denne bestemmelsen forstås i relasjon til de religiøse privatskolene? I lovens første forarbeider fra 1974/75 ble det presisert, til tross for det strenge diskrimineringsforbudet, at i religionsundervisningen kunne læremidler ”(…) som ellers ville ha blitt betraktet som kjønnsdiskriminerende” tillates. Dette fulgte av lovens § 2 som unntok indre forhold i trossamfunn fra lovens virkeområde (se Solhøy 2008 for en diskusjon av denne bestemmelsen).
Denne forståelsen ble også lagt til grunn da Likestillingsnemnda behandlet den såkalte ACE-saken i 2001 og ble bedt om å vurdere ACE-skolenes læremidler opp mot diskrimineringsforbudet i likestillingsloven. ACE står for Accelerated Christian Education og betegner en bestemt type pedagogikk som har sitt utspring i USA. Da nemnda behandlet saken baserte ni norske skoler seg på ACE-pedagogikk og læremidler. Nemnda var bedt om å ta stilling til læremidlene i samfunnsfag. Her ble mannen fremstilt som overordnet kvinner og som grunnleggende forskjellig fra kvinnen med hensyn til personlighet, evner og ansvar.
Nemnda vurderte spesielt et lærehefte for 4.klasse hvor elevene var invitert til å sette strek under det beste svaret på følgende oppgave: ”(Hustruer, Hunder, Katter) skal adlyde sine ektemenn”. ACE Norge mente at diskrimineringsvernet ikke gjaldt læremidlene, heller ikke i samfunnsfag, fordi alle læremidlene reflekterte den religiøse tro skolene var grunnlagt på. Mindretallet i nemnda var enig i en slik vurdering og ergo kom ikke likestillingsloven til anvendelse. Flertallet mente derimot at læremidlene var i strid med likestillingslovens forbud mot diskriminering fordi de var en del av undervisningen i samfunnsfag. Den sentrale prinsipielle grensedragningen som ble gjort av flertallet i denne saken var dermed å opprettholde skillet mellom religionsundervisning og all annen undervisning.
I 2008 leverte Graver-utvalget den offentlige utredningen ”Kvinner og homofile i trossamfunn” (NOU 2008:1). Når det gjaldt likestillingslovens § 7 om læremidler mente Graver-utvalget at religionsundervisningen i religiøse privatskoler måtte være unntatt diskrimineringsvernet. Denne forståelsen ble siden videreført av Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet i lovforslag om en ny, felles diskrimineringslov. Begrunnelsen var behovet for å verne en viss kjerne av trossamfunnenes religionsfrihet og autonomi som lovgiver verken kan eller bør gripe inn i.
Graver-utvalget gjorde også en annen presisering i forlengelsen av denne diskusjonen – på privatskolelovens område. Privatskoleloven § 3-4 slår fast at inndeling av elever til vanlig ikke skal skje på bakgrunn av kjønn, etnisitet og faglighet. Graver-utvalget derimot mente religiøse privatskoler likevel skulle kunne ha separat religionsundervisning for jenter og gutter (NOU 2008:1, s. 73). Det er interessant å merke seg at et slikt unntak verken ble etterspurt av Kunnskapsdepartementet, høringsinstansene eller fra Stortingets side da privatskoleloven var oppe til politisk behandling. Dette reiser åpenbart et spørsmål om hvor slike krav kommer fra, og hvordan dette med ett blir den politiske linjen man legger seg på. Jeg skal imidlertid la et slikt spørsmål ligge i denne omgang og peke på at vi her ser en kontinuitet fra likestillingslovens tilblivelse på 1970-tallet og fremover til Graver-utvalget i 2008 og departementets lovforslag i 2009. Alle trakk grensene for diskrimineringsvernet ved religionsundervisningen i religiøse privatskoler.
En måte å forstå denne type grensedragning på er å se religionsundervisningen som et rettslig regulert frirom. Begrunnelsen som myndighetene bruker på nettopp dette konkrete området synes å passe bedre under en separasjonsmodell enn en ”svensk modell”, om vi bruker de religionspolitiske modellene som analytisk forståelsesramme. Det er en tydelig oppfatning av at det kan gjøres en klar deling mellom det som tilhører religionen (dvs. religionsundervisningen i religiøse privatskoler) og det som ikke tilhører religionen (dvs. all annen undervisning). Hva som tilhører religionen forstås for eksempel ikke som å skulle gjøres til gjenstand for forhandlinger i tråd med en korporativ modell, og ei heller fremsettes det krav om inkludering av flere interne stemmer slik at håndhevingsinstansen (Likestillingsombudet/Nemnda) eventuelt kan vurdere nødvendigheten av unntak fra diskrimineringsforbudet for religionsundervisningen. Religionsundervisningen unntas på forhånd. Det kreves ingen nærmere begrunnelse.
Noen problematiske konsekvenser
Å unnta religionsundervisningen på denne måten fra krav om likestilling kan muligens ses som en pragmatisk middelvei fra myndighetenes side, for praktisk å kunne håndtere eventuelle konflikter hos ombudet eller i rettssystemet. Men konsekvensen er at utredere og myndigheter gjennom sin pragmatiske tilpasning samtidig gir en bestemt definisjon av religion som en relativt statisk størrelse. Kjønn fremstår dermed som den sentrale identitets- og grensemarkør for religiøse institusjoner og trossamfunns autonomi (jfr. Solhøy, Blaker Strand og Økland 2010). Dette har også konsekvenser for hvordan likestilling blir forstått - som utdefinert fra den religiøse sfære og befestet som et ”sekulært” fenomen.
Rettslig sett er dette heller ikke uproblematisk. Ved å unnta religionsundervisningen skjer det en avveining av rettigheter i forkant av eventuelle konkrete konflikter. Dette er i strid med nyere forståelser av hvordan internasjonale menneskerettighetskonvensjoner skal forstås og praktiseres. Og både FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, FNs barnekonvensjon og FNs kvinnekonvensjon gir barn som er elever ved religiøse privatskoler vern mot diskriminering - også i religionsundervisningen (Blaker Strand 2011). Det synes dermed fortsatt å være visse utfordringer – ikke bare for religionspolitikken men også for likestillingspolitikken når det gjelder å ta likestillingsplikten på alvor. Ved å se politikkområdene i lys av hverandre kommer man imidlertid et stykke på vei når det gjelder å identifisere utfordringene. Slik kan det også bli lettere å gjøre noe med dem.
Stina Hansteen Solhøy er stipendiat ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning (UiO)
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket
Informativt!
Takk for en ryddig og fin gjennomgang! Det var informativt!
Til tilretteleggerne: Hvis det først skal brukes referanser, så skulle jeg gjerne sett en litteraturliste! Det vil gjøre det lettere å følge opp tankene, og lære mer!
Skrevet av: Anonym
Commenting is disabled on this resource.