Om doktoranden
Solveig Botnen Eide er født 5. februar 1956. Hun er cand.philol. fra Det teologiske menighetsfakultet i vår 1983. Hun var amanuensis ved Universitetet i Agder (daværende Høgskolen i Agder) og var i denne perioden vært tilknyttet fakultet for økonomi og samfunnsfag, insitutt for sosiologi, sosialt arbeid og velferdsfag.
Om avhandlingen
Dette er en avhandling om etikk i sosialt arbeid med utgangspunkt i praktisk sosialt arbeid i barnevernet. Dette utgangspunkt er begrunnet i en erkjennelse av at det etiske ikke først og fremst er et perspektiv som legges på praksis med tanke på etterprøving, men et perspektiv som ligger i praksis, i denne sammenhengen i samtalesituasjonene. Denne dreiningen mot den fenomenologiske etikken begrunner at samtalematerialet er sentralt i hele avhandlingen. Studien er kvalitativ; basert på observasjoner og intervjuer. Samtaler mellom barn og sosialarbeidere er observert og båndfestet. Barn og sosialarbeidere er i tillegg intervjuet hver for seg i etterkant av den observerte samtalen. Konteksten er barnevernet, en kontekst der relasjonen mellom barn og foreldre vurderes av sosialarbeiderne. For barna i denne studien konkluderer vurderingene med at barna vil ta skade av å bli boende sammen med sine mødre, og samtidig konkluderer de med at det er skadelig for barna om relasjonen brytes helt.
I samtalematerialet kommer det fram oppfatninger av denne relasjonen som kan oppsummeres slik: Når det gjelder relasjonens problematiske sider – det som lå til grunn for at barna ikke kunne bo sammen med sine mødre - hadde sosialarbeidere og barn langt på vei felles oppfatninger, oppfatninger som i betydelig grad baserte seg på barnets erfaringer. Det er imidlertid et betydelig sprik mellom barnas og sosialarbeidernes oppfatninger av relasjonen som positiv. Det tilkjennegis ulike oppfatninger, og det argumenteres forskjellig. Sosialarbeidernes argumentasjon er preget av prinsipiell og kasusuavhengig tenkning, mens barnas argumenter har et erfaringsnært preg.
Barna tilkjennegir egne oppfatninger i så vel samtaler med sosialarbeiderne som i de oppfølgende intervjuene, oppfatninger som er nært knyttet til egne livserfaringer. Sosialarbeiderne tilkjennegir et brukerperspektiv i samtalene i den forstand at barna inviteres som medvirkere i spørsmål knyttet til endring av vedtak om samvær og i spørsmål av mer praktisk karakter, men spørsmålet om selve forholdet til mødrene er positivt for barna, er langt på vei unndradd barnets medvirkning.
Avhandlingen bidrar med en både historisk og samtidsaktuell framstilling av barnevernets syn på relasjonen mellom mor og barn. Det påvises at sosialarbeidernes syn på denne relasjonen langt på vei korresponderer med barnevernets egen diskurs om ”det biologiske prinsipp”.
Hvordan prinsipper kommuniseres og gjøres gjeldende for enkeltmennesker, representerer etiske utfordringer. I nær tilknytning til og med aktiv bruk av samtalematerialet, forstås og analyseres disse utfordringen ut fra Tilbakeholdenhetsperspektivet i K. E. Løgstrups fenomenologiske ontologi; et perspektiv som er begrunnet i at vi er omgitt av fenomener som er unndradd vår makt, også vår definisjonsmakt. Avhandlingen bidrar med en framstilling av dette perspektivet hvor det trekkes linjer fra ontologien til etikken med vekt på tilbakeholdenhetsrelaterte fenomener så som urørlighetssone og bluferdighet. I analysen utfordres samtalematerialet av tilbakeholdenhetsperspektivet, og tilbakeholdenhetsrelaterte fenomener utfordres av samtalematerialet.
Dette perspektivets bidrag er mer komplisert enn å henvise til generell varsomhet. Tilbakeholdenhetsperspektivets dynamiske dimensjoner kan inkludere så vel pågåenhet som nærgåenhet, men det bidrar med et korrektiv av det å tilkjenne prinsipielle og erfaringsuavhengige standpunkt gyldighet andres liv.