I et halvt år gikk jeg rundt i dette huset; Libanon. (Nærmere bestemt Near East School of Theology.) Jeg pakket sekken på forhånd, selv om jeg visste at mye kom til å bli byttet ut på veien. Jeg hadde bestemt meg litt for hvilke briller jeg ønsket å ha med meg og hvor stor plass jeg hadde i sekken. Det var nok lurt ellers er det vanvittig mange rom og inntrykk i dette huset som kan få en til å lett gå seg vill. Samtidig er alt alltid annerledes inni enn det fasaden viser, og det er viktig å være åpen for dette. Huset lever sitt eget liv og jeg er gjesten som skal fungere i hverdagen for en periode. Med respekt og en god porsjon ydmykhet i bagasjen når jeg langt. Samtidig som at jeg må være bevisst på hvem jeg er og hva min egen tro og stolthet innebærer. Uten at en vet hva som er ens eget og hva en selv er, går en seg fort vill og blir oversett av husets beboere. Da blir det umulig å få til gode møter, eller få nære venner. Jeg er kvinne og det krever jeg å bli respektert for. Jeg studerer faktisk også teologi profesjon og krever å bli sett, selv om jeg aldri vil kunne få jobb i en kirke i Midtøsten. Dessuten er min tro like god som andres. Jeg krever å bli lyttet til der jeg er.
Jeg går fra rom til rom. Noen rom er varmere enn andre. Noen rom er låst, mens jeg ved andre dører blir dratt inn i varmen og tilbys store måltid og masse historier om livet der inne. Flere steder glir jeg inn som jeg er en del av det etablerte fellesskapet, og andre ganger lyser jeg av annerledeshet. I noen rom er rullegardinet dradd ned for å ikke å få innsyn utenfra. Andre igjen ivrer etter å høre hvordan fasaden deres ser ut i Norske aviser og studiekataloger. Noen tapeter er fargede, noen er grå og fillete. Noen beboere ødelegger og lager kule - og bombehull i veggene, mens andre reparerer og maler over. Igjen og igjen.
Jeg lærer å forholde meg til mangfoldet. Jeg lærer å forholde meg til at jeg selv er et mangfold. Jeg lærer at jeg selv også utstråler en fasade som skjuler mange rom og føleleser. Jeg lærer at jeg har mange språk og uttrykk som jeg må lære meg å bruke på riktig måte. Noen av dem må jeg også tillæres, noe som krever tid og tålmodighet. Jeg merker at jeg vokser. Jeg blir større og større. Og så blir jeg mindre og mindre. Så blir jeg større og større igjen, før jeg krymper og blir liten. Det fører til voksesmerter som jeg blir bedre og bedre til å mestre.
Jeg er veldig glad for at jeg fulgte intuisjonen og lot meg lokke av fasaden. Jeg er svært takknemlig for hva dette huset med dets innbyggere har lært meg og puttet i sekken min. Jeg har blitt veldig godt kjent med dette huset, så vel som mitt eget hus. Stol ikke på fasaden, men den kan også skjule mer enn du aner. Jeg vet at det står mange hus med dører åpne. Det er bare å gå inn!