I disse dager har folk vært samlet om to store markeringer, Allehelgensdag og Halloween. Sistnevnte feires 31. oktober, kvelden og natten før Allehelgensdag 1. November. I Den norske kirke har det vært tradisjon for å slå sammen Allehelgensdag og Allesjelers dag (som i den katolske kirke feires 2. november) og markeringen finner sted første søndag i november og fokuser mest på Alle sjelers-aspektet. Den tredje minnedagen på denne tiden, Reformasjonsdagen, faller sammen med Allehelgensaften og blir i liten grad markert i norsk kirkeliv. I Tyskland, dermot, har den en viktigere status både i kirke- og kulturliv: Her markeres 31. oktober som nasjonal høytidsdag ved reformasjonsjubileet neste år.
Er sammenfallet mellom disse tre høytidsdagene tilfeldig? Svaret er nei. En uttalt misjonsstrategi under kristningen av Nord-Europa gikk ut på å ”døpe” de førkristne høytidsdagene. Allehelgensdag ble på 800-tallet av pave Gregor 4. lagt samtidig som den keltiske festivalen Samhain, som markerte overgangen mellom høst og vinter (Allesjelersdag ble først etablert et par hundre år senere). Man trodde at sløret mellom de levendes og dødes verden var ekstra tynt på denne dagen. Senere utviklet skikken med å kle seg ut, gå fra hus til hus og be om mat eller søtsaker seg. I dag lager vi lykter av gresskar, tidligere brukte man kålrabi. Det å kle seg i groteske kostymer blir av mange forskere tolket som at man både tuller med og utfordrer døden.
Hva så med Reformasjonsdagen? Luther valgte ikke en hvilken som helst dag, men en helt bestemt kontekst for å offentliggjøre sine avlatsteser. Allehelgensdag var nemlig en viktig dag i Wittenberg: Kurfyrst Fredrik den Vise, hadde i 1493 selv hadde vært på valfart til Det hellige land og brakt med seg relikvier derfra. Til slutt satt han på nærmere 19000 relikvier og hadde dermed verdens tredje største samling av hellige gjenstander i sin samtid. I forbindelse med Allehelgensdag pleide relikviene å bli vist fram, og Wittenberg ble derfor et valfartsmål for mengder av pilegrimer som søkte helbredelse og avlat.
Både pilegrim og Allehelgensdag har i ettertid vært brukt som forskjellsmarkører mellom katolsk og protestantisk kristendom: Fra luthersk side fantes det et ”vi” som ikke tente lys på graver og ikke bega seg på vandring mot hellige steder, slik ”de”, katolikkene, gjorde. I løpet av de siste femti årene ser dette bildet annerledes ut. Ved norske, lutherske kirker forvandles kirkegårdene til et lyshav på Allehelgensdag og norske prester diskuterer hvordan de skal få plass til både helgener og andre sjeler i en og samme gudstjeneste. Pilegrimsvandring mot Nidaros eller mål i utlandet er ikke bare en økumenisk, men også tverr-religiøs praksis. Og når pave Frans i sin preken i Lund domkirke på Reformasjonsdagen 31.10.16 sa: ”Martin Luthers åndelige erfaring utfordrer oss og minner oss om at vi ikke kan gjøre noe uten Gud” føyer det seg inn i dette bildet. Erfaring med ”de andres” praksiser gjør noe med oss.
Samtidig har europeere begynt å feire Halloween. På reformasjonsdagen i Wittenberg er byen pyntet for alle anledninger. På restaurantene kan man både spise Luthers livrett (som varierer fra sted til sted, dog alltid med ertestuing) og gresskarpai. Tusenvis av konfirmanter går i parade til rapmusikk og ender opp ved døren til slottskirken. Små utkledde dauinger og hekser løper mellom flokker av koreanske og amerikanske lutherske kristne på valfart. Kanskje noen har gått den økumeniske pilegrimsveien mellom reformasjonsbyene?
Hva er fellesnevneren for disse hybride praksisene, hvor mennesker erfarer hverandres spiritualitet, går ut og inn av tradisjoner og bruker og nyskaper minner fra mange kilder – om enn ikke uten konflikter? Friksjonsfrie er disse samtidige og dels konkurrerende markeringene jo ikke. Men det samme gjelder de menneskelivene de byr på tolkninger av. På et eller annet vis handler både Reformasjonsdagen, Alle sjelers dag og Allehelgensdag om dette: Å tale døden midt i mot. N.F.S. Grundtvig skrev sin salme Vidunderligst av alt på jord i et monokulturelt, konfesjonelt luthersk Danmark i 1829. Men også i et tros- og livssynsmangfoldig Norge kan den peke på essensen i markeringene vi har på denne tida av året :
”Med ordet skabes gode kår
for barnekæmper lave
så de kan le ad banesår
og springe over grave”