Reformasjonen, boken og det lesende Europa (?)

Folkeopplysning?

Bildet av reformasjonen som folkeopplysning, bibelen som lesebok og Luther som skolemester svarer til den religionsforståelse som ble etablert i ny-protestantis­mens tid. Teologer som J. J. Semler (d. 1791) og F. Schleiermacher (d. 1834) skapte en teologi med større plass for rasjonalitet. I århundret som fulgte, ble protestantiske kirker og stater viktige aktører for utvikling av allmenn leseferdighet. Dette skjedde både i Europa (gjennom kirkelig undervisning og etablering av allmennskoler) og på den sørlige halvkule (gjennom misjon). Overalt hvor de kom, lot protestantiske kirker etter seg barneskoler og andre undervisningsinstitusjoner. Protestantisk identitet som bokreligion har dype institusjonelle røtter. Men når den tyske bibelen fra 1883 tegner Luther som skolemester, så fortegner den historien.

Allmenn leseferdighet utviklet seg langsomt

Allmenn leseferdighet i Europa oppsto ikke før nettopp i nyprotestantismens tid. I noen regioner av Europa førte reformasjonen først til en forsiktig nedgang i leseferdigheter fordi skoler knyttet til klostre ble lagt ned. Ikke uventet gikk utviklingen av en lesende almue langsomt, slik Max Roser (2015) viser. Hundre år etter at Luther døde lå leseferdighetene i protestantiske land fortsatt på mellom 30 og 50 prosent, og kun 5 til 25 prosent høyere enn i katolske land. Midt på 1700-tallet nådde Nederland som første europeiske stat et nivå med funksjonell kulturell leseferdighet, mens Tyskland, England og Skandinavia fortsatt lå på under 60 prosent.

Uheldig historieforståelse

Når folkeopplysning og allmenn leseferdighet fremstilles som enn “konsekvens” av reformasjonen, så skriver nåtidige protestanter sin egen religionsform tilbake i reformasjonens gyldne tidsalder. Bildet av “den enkelte som tolker Bibelen selv” (ovenfor), forutsetter en moderne situasjon med allmenn leseferdighet og en stor økonomi for produksjon og forbruk av bøker. Den underforstår også en kulturell situasjon hvor det er etablert arenaer der slik lesning konvensjonelt foregår (bibelgrupper, individuelle bibelstudier, skolesetting), og fora hvor slik aktivitet verdsettes (bibel-lesende menigheter, avisdebatter, osv).

Denne typen historieforståelse er uheldig fordi den har en tendens til å absoluttere – eller om man vil: kanonisere – historieskriverens religionsform som “naturlig”. Den er også uheldig fordi den hindrer oss i å se europeisk protestantisme som en lang historisk prosess, med ett tyngdepunkt på 1500-tallet og et annet tyngdepunkt på 17-1800-tallet (nyprotestantismen), og med en dynamikk og en ideologisk profil som er vevd inn i de nordeuropeiske statenes politiske og kulturelle historie. Verken de protestantiske kirkene eller de protestantiske statene har noe å vinne på at denne historien forkludres av reformasjons-romantikk.