Det framstår som mer sannsynlig at Comey ble avsatt fordi han ikke ville være personlig lojal overfor presidenten. Han ble regelrett utsatt for en beleiring fra denne for å avslutte etterforskningen av Trump-teamets kontakter med russiske myndigheter under valgkampen. I gjentatte private møter med Comey, ba presidenten ham om å «let this go», dvs. som Comey gjengir det: «requesting that we drop any investigation.. about conversations with the Russian ambassador». Senere ble Comey invitert til privat middag med Trump, der denne ba ham om å “lift the cloud” og avsluttet med «I have been very loyal to you, very loyal; we had that thing you know».
Hva er problemet? Magasinet Time understreker: «everyone who cares about the credibility of our democracy should want the FBI to pursue the facts wherever they may lead, unimpeded by the interests of any one person, including the president.» (Time, June 19th, 6).
Troskap mot Hitler
Gjennom historien kjenner vi mange slike konflikter. For litt over 80 år siden tørnet den ledende protestantiske teologen Karl Barth sammen med nazi-regimet. Konflikten var at nazistene krevde troskapsed til føreren, Adolf Hitler. Dette skjedde etter kjeden av forordninger nazistene innførte etter revolusjonen i februar 1933, blant annet ved å besette med egne folk alle samfunnsviktige funksjoner, i skoler, universiteter, fagforeninger, aviser, og ved å avsette alle offentlige tjenestemenn av jødisk avstamning. Etter president Paul von Hindenburgs død i august 1934 tok Hitler over presidentfunksjonen også, og krevde deretter at alle statsansatte avga troskapsed.
Barth tok saken opp med rektor ved universitetet i Bonn, og framhevet at det var umulig for ham som evangelisk kristen å avlegge en troskapsed til en person. For en person kan bestemme seg for omtrent hva som helst. Enten måtte eden knyttes til konstitusjonen, som er lovlig vedtatt og ivaretas av rette myndigheter, eller så måtte Barth tillates å lage en tilføyelse til eden: han vil love troskap «så langt jeg kan forsvare dette som evangelisk kristen» - og dermed knytte troskapens grenser til hva protestantisk tro setter som grenser for staten. Han ble umiddelbart suspendert, og etter en rettssak (som han vant mot myndighetene) endegyldig avsatt fra sitt embete lørdag 22. juni 1935. Følgende mandag ble han kalt av myndighetene i Basel til ekstraordinær professor ved universitetet der.
Passiv motstand - civilcourage
Barth agerte med selvstendighet overfor myndighetene, og meldte tidligere til rektor at han innledet alltid sine forelesninger ved å synge med studentene en evangelisk salme. Derfor kunne de ikke starte forelesningene med Hitler-hilsen. Likeså oppfordret han energisk de protestantiske kirkene å yte motstand mot å «likedanne» kirken med staten ved å opprette embete som «riksbiskop» på linje med førerprinsippet. I tallrike foredrag, i møter som opprettet bekjennelseskirken i Tyskland, og gjennom skriftserien som solgte i titusen eksemplarer «Teologisk eksistens i dag» fortolket han reformasjonen som «Entscheidung», avgjørelse. Nå står alt på spill, og tiden er inne til å insistere på at kirken er selvstendig å noe annet enn statsmakten. Den bygger på evangeliet om Jesus Kristus, og ikke noe annet. Derfor er det skarpe grenser mellom stat og kirke, hevdet Barth.
For å utvikle integer framferd er det opplysende å se på konfliktene der den reformatoriske arven kom i bruk. Likesom Luther i Worms måtte sette sitt liv inn på å kunne bygge på evangeliet og ikke noen annen makt, har denne frihetstenkning inspirert til civilcourage. Det gjelder om å gjennomskue når krav om lojalitet prøver å knekte konstitusjonen. Vi ser tegn til dette igjen nå. Lojal kan og bør man være i en rettsstat. Når lojaliteten kreves som lojalitet til en person, ringer alarmklokkene.
Se Eberhard Busch, Karl Barths Lebenslauf, Chr Kaiser Verlag, München 1975. Karl Barth, Theologische Existenz heute! Juni 1933, Reformation als Entscheidung, november 1933, Lutherfeier, november 1933.