Reformasjon med og uten reformator: Sverige og i Norge

For det andre foregikk refor­ma­sjonen på ulike måter i Sverige og i Danmark-Norge. Den svenske kongen, Gustav Vasa, vaklet mellom reformkatolisisme og lutherdom, mens kollegaen på den dansk-norske trone, Christian III, var en ivrig lutheraner.

Omveltning av de geopoli­tiske maktforhold 

For det tredje var reformasjonen knyttet sammen med en omveltning av de geopoli­tiske maktforhold i Norden. Fram til 1521 var Norge, Sverige og Danmark knyttet sammen i Kalmarunionen  (1389). Men i 1520 forsøkte Christian II å stanse fremveksten av en selvstendig svensk stat. Det førte til Stockholms blodbad og kostet ca. 100 ledende svenske menn livet. Men Christian II mis­lyktes, og i kjølvannet av blodbadet gjen­opp­rettet Gustav Vasa den svenske trone.

Et effektivt melodrama

På riksmøtet i Strängnäs i 1523 lot Gustav Vasa seg velge til konge. På veien videre ble riks­dagen i Västerås i juni 1527 viktig. Kongen innledet med en lang tale, der han gjorde opp status. Til slutt sa han at han ønsket å trekke seg som konge, grep til tårene og forlot salen. Et effektivt melodrama. Alternativet var Christian II. Etter flere dagers diskusjon gikk to av kongens nærmeste menn til slottet for å tale med ham. Men Gustav Vasas svarte nei. Han måtte nødes for å fortsette som konge. Men han krevde at de tilstedeværende skulle sverge ham troskap og gå med på alle hans krav.

Kirkepolitikken svingte mellom reformkatolisisme og protestantisme

I 1528 ble Gustav Vasa kronet. Neste skritt i gjennomføringen av reformasjonen ble kirkemøtet i Ørebro i året etter. Det valgte å gå forsiktig fram. To år senere i 1531 ble Laurentius Petri valgt til den første evan­geliske erkebiskop. Likevel svingte Gustav Vasas kirkepolitikk stadig mellom reformkatolisisme og protestantisme. Først i oktober 1536 påla et kirkemøte prestene å for­kynne evangelisk.

Raskt og kontant gjennomføring

I Danmark-Norge fikk reformasjonen et annet forløp. Christian II havnet i fangenskap på Sønderborg slott, mens Christian III befestet sin makt. Konfesjonelt var det ingen forskjell på de to. Her ble reformasjonen gjennomført nokså raskt og kontant. Fra evangelisk forkynnelse begynte å lyde tidlig i 1520-årene, tok det knapt to tiår til den var offisielt innført. Kirken fikk en luthersk og pragmatisk ut­for­ming. Kongen gjorde kort prosess med den katolske bispekirke, erstattet biskopene med tilsynsmenn (superintendenter), inndro store deler av kirkegodset og ga kirken med dens embete og ritualer en evangelisk og prag­matisk utforming.

I løpet av 1500-tallet ble hele Norden luthersk (iallfall i navn og bekjennelse), men det betydde lite for de politiske relasjonene. Etter Kalmarunionen ble krig det normale med Sverige og Finland på den ene siden og Danmark og Norge på den andre. Fra 1520 til 1720 ut­kjempet de to lutherske stor­maktene et titalls kriger seg imellom.

Ingen norsk lederskikkelse

Til forskjell fra de andre landene som sluttet seg til reformasjonen, hadde Norge ingen lederskikkelse. I Danmark var det presten Hans Tausen. Han holdt evangeliske prekener i København. Noe av det samme skjedde i Sverige hvor Olaus Petri (1493-1552) regnes som drivkraft i reformasjonen. Hans bror, Laurentius Petri ble den første reformato­riske erkebiskop.

Hva kom til å prege reformasjonen i Norge som ikke hadde en ledende reformator? Først og fremst var det gjennomføringen av Kirke­ordinansens bestemmelser (1537/39). Deretter kom danske bibelsoversettelser og (ikke minst) en salmebok 1569. Lutherdommen ble sunget inn i folket.