Sola scriptura
Slagordet sola scriptura er i luthersk tradisjon blitt brukt til å begrunne mange ulike tilnærminger til Bibelen som autoritet. Det er blitt tatt til inntekt både for ukritiske biblisistiske holdninger og atskillig mer åpne og kritiske holdninger.
Denne spenningen svarer til ulike spor i de eksegetiske tekstene vi har overlevert fra Luther selv. Det er et svært spenn mellom hans siste store bibelkommentar: utlegningen av 1. Mosebok (1535–1545) på den ene siden og hans første salmeforelesning (Dictata super Psalterium, 1513–1515) på den andre siden.
Bibelkommentarer
I den store kommentaren til 1. Mosebok møter man den eldre Luther med en utlegning som rommer få kritiske diskusjoner med tidligere tradisjon. Kommentaren er mer preget av en profetisk selvbevissthet, og til dels kanskje også av en profetisk skuffelse over at reformasjonen ikke helt hadde utviklet seg slik Luther ønsket. Luthers tekst (som fyller tre store bind i Weimar-utgaven) virker nok også ekstra monumental fordi den bare er overlevert i annenhånds avskrifter av Luther-tilhengere som også så på Luther som en stor profet.
I den første samlekommentaren møter man den tidlige Luther, i en tekst som stammer fra ham selv. Her har vi å gjøre med en mye mer kritisk og åpen tekst. Luther overveier alternative tolkninger i diskusjon med middelalderens fremste autoriteter innen bibeltolkningen. De viktigste autoritetene er Nikolaus Lyras Postilla og Augustins salmekommentar. Luther henter hjelp fra det nyeste innen humanismens kritiske lærdomskultur og prøver å nærme seg en best mulig forståelse av salmetekstene ut fra grunnspråket hebraisk (som han hadde litt, men ikke omfattende kjennskap til). I tillegg tester ut nye hermeneutiske prinsipper som var underveis i 1400-tallets bibeltolkning.
Rundt riksdagen i Worms skjer det en endring
En slik kritisk prøvende holdningen til bibeltekstene finner vi tydelige spor av i de fleste av Luthers eksegetiske tekster fram til reformasjonsdramaet topper seg i 1520–21 (blant annet i den store Salmekommentaren fra 1519–1521). Men i tiden rundt riksdagen i Worms ser det ut til å skje en endring. Omtrent samtidig med at Luther blir berømt ved å stå fram alene for riksdagen og insistere på at han alene har rett, får også mye av bibelutlegningen hans et atskillig mer selvsikkert og mindre drøftende preg.
Et interessant eksempel er hans tolkning av Daniel 8,23–25 i det ganske ekstreme stridsskriftet Ad librum Ambrosi Catharini fra mars 1521 (like før avreisen til Worms). Her trekker Luther inn Daniel-teksten for å føre bevis for at paven er Antikrist. Luther mener han er den første som endelig forstår den sanne mening med profeten Daniels tekst, fordi han ser at den går i oppfyllelse for hans egne øyne. Utlegningen av teksten over mer enn 50 WA-sider med detaljert referanse til pavekirkens institusjoner framstår i dag som særdeles merkelig.
En uensartet arv
Luther står som stamfar for en retning innen kristendommen som har lagt ekstremt stor vekt på å bygge opp universiteter der akademisk arbeid med bibeltolkning har spilt en sentral rolle. Men den bibeltolkningen som har sprunget ut fra de teologiske fakultetene ved disse universitetene har vært minst like uensartet som Luthers egen bibeltolkning. På den ene siden har den fulgt i sporene til den selvsikre Luther, og brukt hans sene bibelkommentarer og hans postiller som basis for en lite kritisk og fleksibel lesning både av Det gamle og Det nye testamente. På den andre siden har nettopp noen av de lutherske bibeltolkningsmiljøene – særlig fra sist på 1800-tallet av – ført videre den kritiske tradisjonen fra Luthers tidlige eksegetiske arbeid, og (som den tidlige Luther) også sett utenfor teologiens egne grenser for å finne inspirasjon til en ny kritisk lesning av tekstene.