Samvittighetsfrihet er et viktig prinsipp i reformasjonsteologi: Luthers kamp var mot alle som stilte seg mellom individet og Gud – enten det var den romerske kirken eller sekulære myndigheter. Når vi i dag snakker om personlig frihet sikret gjennom et skille mellom det private og det offentlige snakker vi Luthers språk.
Politisk liberalisme er i stor grad protestantisme som har glemt sitt eget opphav
Reformasjonsteologi er nå en så naturalisert del av den vestlige verdensforståelsen at den er vanskelig å få øye på. Litt provokativt kan vi si at politisk liberalisme i stor grad er protestantisme som har glemt sitt eget opphav, og forstår seg selv som en rent sekulær ideologi. I den grad menneskerettigheter er en stadfestelse av liberale prinsipper, så er de også en stadfestelse av reformasjonsteologi. Samvittighetsfrihet er et teologisk prinsipp like mye som politisk prinsipp.
Det er ikke slik at samvittighetsfrihet er særegent til reformert kristendom selv om den vestlige liberalismen har sitt utspring her. Vi står med Luther når vi setter individets frihet først, men vi står også med, for eksempel, muslimske teologer som legger vekt på Koranens lære om at det ikke kan være noen tvang i religion (Koranen 2: 256). Dette er viktig å ha på plass, fordi det gir oss en mer nyansert forståelse av når og hvordan menneskerettigheter og religion kommer i konflikt – og når og hvordan de kan være gjensidig forsterkende.
Harmoni eller konflikt mellom religion og menneskerettigheter?
Spørsmålet om harmoni eller konflikt mellom religion og menneskerettigheter er i stor grad et spørsmål om hva som kommer først av individet og samfunnet når det gjelder forholdet til Gud. Religion blir først og fremst en trussel mot menneskerettigheter når Gudsforholdet ikke går gjennom individet og ut i samfunnet, men gjennom samfunnet og inn til individet. I det første tilfellet er det ikke avgjørende at samfunnet som sådan eksisterer i henhold til Guds ord – å institusjonalisere en religion i et samfunn gjennom ekstern tvang ville være meningsløst rent teologisk. Det viktigste å kjempe frem som en politisk realitet er individets frihet til selv å velge Gud, alt annet er underordnet dette.
I det andre tilfellet legges det en avgjørende vekt på at samfunnet er i tråd med Guds lover, uavhengig av om dette skjer gjennom tvang eller frivillighet. Denne typen teologi havner automatisk i konflikt med menneskerettigheter, fordi den setter kollektivet høyere enn individet. Ideen om menneskerettigheter er en ide om at samfunnet er først og fremst en rammebetingelse for individets autonomi. I teologien betyr dette at samfunnet muliggjør den enkeltes relasjon til Gud. Dersom dette snus på hodet – at den enkeltes relasjon til Gud går gjennom samfunnet – er vi tilbake i den type teologi og politisk realitet som Luther i sin tid gjorde opprør mot.