En kvinnekjær fyrste
19 år gammel hadde landgreve Filip av Hessen giftet seg med Christine av Sachsen. Ekteskapet var politisk motivert, men det resulterte i ti barn. Filip fortsatte imidlertid å holde seg med en serie elskerinner, uten at det vakte synderlig oppsikt.
Men i 1539 møtte han den 17 år gamle Margarete von der Sale. Hennes mor var en kvinne som ikke så lett lot seg dytte rundt, ikke engang av en landgreve. Da Filip ga uttrykk for at han ønsket datterens tjenester, sa moren plent nei. Hvis landgreven ville dele seng med den unge Margarete, fikk han pent gifte seg med henne.
Skilsmisse var politisk umulig, men Filip ville ikke gi opp Margrete. Landgreven skriver til Luther og søker hjelp. Han påberoper seg samvittighetsnød: Han innser at han har levd et forkastelig liv og vil heretter holde seg til ekteskapet – riktignok da med to ektefeller. Slutten av brevet er en lavmælt trussel. Hvis dette ikke lar seg ordne, blir Filip kanskje nødt til å vende seg til keiseren for å få hjelp med en pavelig dispensasjon.
Kort sagt: Landgrevens og Hessens fortsatt fulle støtte til reformasjonens sak er avhengig av Luthers tillatelse til bigami.
«For salighet, land og folk»
Luthers malende beskrivelser av det utuktige livet i katolske kretser hadde vært et av de mest slagkraftige bevisene på hvor ille det sto til i pavens kirke – og her kom en av reformasjonens viktigste allierte og forlangte aksept for en livsførsel langt utenfor det kirkelige og for den saks skyld verdslige myndigheter kunne godta.
Luthers svar er at et menneske selv må holde sine lyster i tømme og «stride mot den onde vane og tilbøyelighet». Men han føler også et ansvar for å hjelpe landgreven ut av den utuktige tilstanden han lever i, slik at han kan stå seg bedre hos Gud og leve med god samvittighet, «til det beste for hans salighet, land og folk».
Luther begrunner sin tvilsomme avgjørelse med dette sjelesørgeransvaret, ikke maktpolitikk: Hvis det er helt nødvendig, har Filip hans motvillige tillatelse. Men saken må holdes hemmelig. Blir dobbeltekteskapet kjent, vil andre også forlange en slik rett. Løsningen må bli at det nye ekteskapet blir inngått i hemmelighet, slik at bare noen betrodde personer får vite om det.
Pragmatismens pris
Verken samtiden eller ettertiden har vært nådig mot Luther når det gjelder denne pragmatiske avgjørelsen. Det lot seg naturligvis ikke gjøre å holde landgrevens nye ekteskap hemmelig. Episoden har vært kalt «den største flekk på reformasjonshistorien» og fra katolsk side blant mye annet «æreløs dobbeltmoral». Luthers moralske autoritet ble til en viss grad undergravd – og det uten at han fikk den fulle politiske gevinsten. Landgreve Filip hadde også brutt den verdslige lov: Han måtte inngå en separatavtale med keiser Karl for å slippe tiltale og straff. Dermed ble den lutherske koalisjonen («Det schmalkaldiske forbund») likevel svekket.
Kilder:
Episoden er beskrevet i Atle Næss: Martin Luther. Om 1517, reformasjonen og munken som trosset keiser og pave (2017) s. 246-251. Framstillingen bygger blant annet på Luthers brev (WA, brevveksling, bind 8, nr. 3422, 3423), Heinz Schilling: Martin Luther. Rebell in einer Zeit des Umbruchs (2014) s. 496 ff (også i norsk oversettelse som Martin Luther. Rebell i en brytningstid (2016) og Heiko A. Oberman: Luther. Mensch zwischen Gott und Teufel (nyutgave 2016) s. 352.