Kristne, protestantiske minnesteder – også i Norge?

At boken er et tysk prosjekt kommer særlig tydelig frem i valget av de såkalte realstedene; i boken regnes det tretten slike realsteder og seks av dem er tyske byer. Wittenberg er ikke blant disse siden den har fått plass blant de sju sentralstedene Her er den i selskap med Betlehem, Genève, Jerusalem, Konstantinopel, Rom, og Sinai. Bare ved å lese innholdsfortegnelsen kan en altså spore en ikke så rent liten nasjonal-kulturreligiøs stolthet. Boken er skrevet i Økumenisk «ånd» og mange av de tyske byene blant realstedene er katolske områder, men det hefter en særskilt stolthet ved byen Wittenberg der den ruver som luthersk, Tysk, Zentralort.

Populærkulturelle tegn

Et mer populærkulturelt tegn på en tysk, nasjonal stolthet knyttet til reformasjonen er leketøysprodusenten Playmobils utgivelse av «Playmo-Luther» (nevnt i et tidligere blogginnlegg av Birgitte Lerheim). Her er altså tegn, både i akademia og i populærkultur, på et stolt protestantisk minne. Og dette minnet er helt konkret knyttet opp mot personen Luther og byen Wittenberg.

Finnes det noen norske, kristne minnesteder? Det er klart det gjør, men er noen av disse protestantiske? Litt flåsete kan en si at birkebeinertraseen ble foreslått på Skavlan forleden. Ved nærmere ettersyn må det imidlertid erkjennes at også dette går inn i rekken av førreformatoriske minnesteder; minnesteder knyttet til nasjonal ære og stolthet, representert i stor grad av Katolske konger, kirker og helgener, men der det religiøse aspektet nok ikke er det viktigste.

Et ambivalent reformasjonsminne

Forrige gang det var jubileum, i 1917, ble dette for Norges del ambivalente reformasjonsminnet påpekt av kirkehistoriker Andreas Brandrud. I forordet til utgivelsen To og tredive prædikener holdt i Aarene 1578-1586 av M. Jens Nilssøn, utgitt i anledning Universitetets markering av jubileet, gjør han opp status for hvordan et norsk minne om reformasjonen arter seg. Reformasjonen seiret «… ved yttre magt og tvang. Og det fra fremmed hold.», skriver han, og fortsetter med å påpeke at reformasjonens historie … «er knyttet sammen med mindet om vort dypeste nationale og aandelige forfald». Norge hadde hverken universitet eller noen opplyst borgerklasse. Det var kun noen få enkeltmennesker, ofte danske, som bar reformasjonen og holdt det gryende åndsliv oppe. Det var disse som koblet Norge på «baade den religiøse og den verdslige renæssance ute i Europa».

Det norske, protestantiske minnested

Nilssøn var en av disse mennene. Og han var norskfødt! «… midt under alt nationalt forfald … var dog ogsaa hos os de kræfter paa færde hvorav vort folks religiøse og nationale fornyelse omsider skulde spire frem.»  Med utgivelsen av denne prekensamlingen synes det som at Brandrud mente å bidra til et norsk reformasjonsminne å være stolt over. Herved er prekenen lansert som det norske, protestantiske minnested.