Heidegger, jødene – og Luther

En som straks kastet seg inn i debatten var Donatella Di Cesare, som er professor i filosofi ved La Sapienzia i Roma, og som var visepresident for det tyske Heidegger-selskapet inntil hun trakk seg i protet mot selskapets unnvikende håndtering av Heideggers antisemittisme. Di Cesare har hatt tilgang til heftene før de ble utgitt og kunne derfor ganske umiddelbart publisere en omfattende bok om dem. Takket være en rask oversettelse av boken til dansk under tittelen Heidegger og jøderne (Forlaget Vandkunsten 2015), har vi fått en bred og svært tilgjengelig innføring i de sorte heftenes innhold og tematikk.

«Filosofien og jødehatet»

Di Cesare anlegger et historisk perspektiv og starter, ikke overraskende, men interessant nok for oss, med Luther. Det er ingen tvil om at Luthers frenetiske angrep på jødene har satt dype spor i tysk kultur- og samfunnsliv. Størstedelen av det historiske kapitlet handler imidlertid ikke om Luther, men om «Filosofien og jødehatet», og her kommer ikke bare Nietzsche, men også Kant, Hegel, Schoppenhauer – og Voltaire – ut av skapet som antisemitter. Som filosof vil Di Cesare primært feie for egen dør, men hun peker også på teologiske forutsetninger for Heideggers antisemittisme, uten å drøfte mer inngående hva de innebærer.

Heideggers antisemittisme er metafysisk

Heideggers antisemittisme var imidlertid ikke en tilfeldig videreføring av tidligere tiders fordommer, men intimt forbundet med det originale i hans filosofi. Når Di Cesare kaller Heideggers antisemittisme for metafysisk, er det ikke vanskelig å være enig med henne i det. Metafysikk-kritikeren Heidegger blir selv metafysiker når han kommer til jødene, som blir innskrevet på en skjebnesvanger plass i Heideggers værens-historie.

Moderniteten med dens teknikk er ifølge Heidegger preget av værensglemsel, og representantene for den moderne værensglemselen i teknikkens tidsalder, det er jødene. Motstanden mot den moderne tid blir derfor en motstand mot det jødiske i kulturen. Sett med Heideggers øyne angriper han ikke det jødiske, han forsvarer seg mot det.

Kristendommens jødiske røtter spiller en viktig rolle

Sett under denne synsvinkelen er forskjellene mellom Luther og Heidegger iøynefallende. Heideggers tenkning er programmatisk basert på det greske. Det hebraiske språket og den gammeltestamentlige overleveringen synker – målrettet – ned i glemselen. For Luther var det omvendt. Hans antisemittisme hindret ham ikke å revitalisere den kristne tenkningen gjennom en fordypning i hebraisk språk og tenkemåte. GTs plass i den kristne bibel er selvfølgelig ingen garanti mot antisemittisme, men i møte med Heideggers metafysisk-gnostiske antisemittisme blir det likevel tydelig hvor viktig GT er i den kristne kirke, og i det teologiske studium. Mye taler for at kristendommens jødiske røtter spilte en viktig rolle også for Heideggers kristendomskritikk.