Den kan opptre i mange akademiske sammenhenger, men er i vårt land først og fremst knyttet til teologien. Der tilhører den, sammen med dogmatikk og etikk, den systematiske teologi.
Forholdet mellom tro og fornuft har ofte vært spenningsfylt. Dette har også preget religionsfilosofien som teologisk disiplin. Spenningen kan sies å gjelde forholdet mellom det spesielle og det allmenne i kristendommen.
Skal allmenn filosofi eller spesielle teologiske standpunkt legge premissene? Er filosofien et forarbeid som legger føringer for teologien – eller er den snarere teologiens egen etter-refleksjon?
Og uansett standpunkt til disse spørsmålene, hvilke deler av filosofien kan og bør bringes i spill, ontologien, erkjennelsesteorien eller bare logikken?
Lenge var teologisk religionsfilosofi splittet over slike spørsmål. I nyere tid har denne striden mildnet betydelig, også ved vårt fakultet. Det henger sammen med at teologien hos oss i stigende grad har orientert sin bruk av allmenn fornuft mot kulturelle ytringer, og dermed har hentet mye inspirasjon og tenkesett fra fag som kulturteori, litteraturteori, estetikk, semiotikk og språkteori, likedan fra sosialantropologi og sosiologi. Det henger også sammen med den religiøse pluralisering; allment fornuftig refleksjon over religiøse spørsmål og fenomen er ikke lenger ensbetydende med å forholde seg til kristendom.
Religionsfilosofi ved Det teologiske fakultet inngår i stillingsbeskrivelsen til to av professorene, men grensene mot andre disipliner har blitt mindre skarpe, og store deler av det systematisk-teologiske miljøet beskjeftiger seg med religionsfilosofi. Dette gjenspeiles også blant våre stipendiater som en sterk interesse for avhandlingsarbeid med religionsfilosofiske spørsmål. Disse har dels vært av klassisk karakter og dels vært preget av den nyere vending mot kulturfeltet og av den økte oppmerksomheten mot vår tids religiøse mangfold.