Den oldkirkelige perioden strekker seg fra slutten av den etter-apostoliske tid (ca år 100) til tidlig middelalder (600-tallet).
Studiet av oldkirken omfatter den kirkehistoriske utvikling innenfor de latinske, greske og orientalske områder.
Feltet er mangefasettert idet det omfatter alle de viktige prosessene gjennom hvilke kristendommen ble den dominerende religion i, og etter hvert utenfor, det romerske imperium. Heri inngår fremveksten og utviklingen av kirkelige strukturer i form av embeter og kanondannelse, apologetikk, dogmeutvikling, indrekristen konflikt og grenseoppgang mellom ortodoksi og kjetteri, utformingen av trosbekjennelser, liturgikk og spiritualitet, ulike teologiske konsepsjoner, askese og klostervesen, kirkens forhold til det romerske imperium, tidligkristen litteratur, manuskriptkultur, kunst og arkitektur, samt utviklingen av den kirkelige demografi.
Studiet av oldkirken ved Det teologiske fakultet står i nær dialog med nytestamentlig forskning og dogmatikk, likeledes med historiefaget, religionsvitenskap og kunsthistorie.
Det oldkirkelige feltet inngår fra 2006 i Det teologiske fakultets prioritering av studiet av kristendommens fremvekst og utvikling i antikken.