Tradisjonelt er diakoni betegnelsen på det praktisk sosiale arbeidet som finner sted i en kirkelig / kristelig sammenheng. Historisk har dette vært en viktig og markant del av kirkenes og de kristelige organisasjonenes aktiviteter i mange hundreår. Inntil reformasjonen var for eksempel klostrene stedet der de syke ble pleiet. Etter reformasjonen ble ansvaret for ”syke og fattige” prinsipielt overført fra geistlige til borgerlige organer. På 1800-tallet vokste den diakonale bevegelsen frem på nytt og opprettet sykehus og institusjoner. Dette innebærer at omfanget for diakonivitenskapens forskningsområde også er blitt utvidet.
Diakonivitenskapen undersøker de handlinger og de institusjoner som driver helse- og sosialfaglig arbeid innenfor en kirkelig /kristelig kontekst. Men siden luthersk teologi også kan fortolke sekulært helse- og sosialfaglig arbeid som del av et kirkelig ansvar, vil diakonivitenskapen også undersøke og fortolke denne typen praksis.
Ved Det teologiske fakultet er typisk nok bistandsarbeid, velferdsstat, medborgerskap og teorier om differens og marginalisering viktige perspektiver for den diakonivitenskapelige forskningen.
I Norge vokste fagfeltet diakonivitenskap frem som både en samfunnsvitenskapelig og en teologisk disiplin på slutten av 1900-tallet. I dag finnes diakonivitenskapelig forskning ved Det teologiske fakultet og Diakonhjemmets høyskolesenter. Ved Det teologiske fakultet finnes det to professorstillinger med kompetanse i diakonivitenskap. Det er avlagt flere doktorgrader i faget og et nyetablert internasjonalt tidsskrift Diaconia. Journal for the Study of Christian Social Practice (Vandenhoeck & Ruprecht) redigeres fra Det teologiske fakultet.