Etter innføringen av reformasjonen 1536 ble Norge et lydrike, underordnet Danmark. Kirken ble organisert som en luthersk statskirke hvor kirkestyret var en integrert del av statsstyret. Denne form for statskirke ble styrket gjennom eneveldet (fra 1660). Religiøs trosbekjennelse og kirkeorden var en viktig del av den statlige lovgivning. Kirken hadde en politisk så vel som en religiøs funksjon. Den lutherske religion tjente til å legitimere staten og markere identiteten til stat og folk.
Fra 1790-årene og frem til 1814 raste krigen i Europa. Danmark-Norge forsøkte å holde seg nøytralt, men etter Storbritannias angrep på København i september 1807 valgte kong Frederik VI å alliere seg med Napoleons Frankrike. I Sverige ble en av Napoleons generaler, Jean Baptiste Bernadotte, valgt til kronpris. Han tok navnet Karl Johan, og ble
Sveriges ubestridte leder. Hans mål var å erobre Norge, til erstatning for Finland, som landet hadde mistet til Russland. Napoleon gikk til angrep på Russland i 1812, men led nederlag. Sverige sluttet seg til Napoleons motstandere, og stormaktene lovet Karl Johan Norge som «belønning» dersom han var med å beseire Frankrike. Etter seieren over Napoleon i slaget ved Leipzig i 1813 gikk Karl Johan mot Danmark. Frederik VI måtte gi tapt etter en kort krig og inngikk en fredsavtale i Kiel i januar 1814. Danmark avstod Norge til kongen av Sverige.
NORGES GRUNNLOV
I Norge utnyttet man situasjonen til å utforme en egen grunnlov, en av de mest liberale i Europa. Etter en kort krig mot Sverige ble det etablert en ny union mellom Norge og Sverige. Denne varte til 1905. I den nye unionen fikk Norge en mer selvstendig stilling enn landet hadde hatt i unionen med Danmark. Den norske Grunnloven ble lett revidert, og den norske nasjonalforsamling (Stortinget) valgte Karl Johan (Karl XIII.) til norsk konge. Grunnloven markerte utgangspunktet for en norsk nasjonsbygging, og ble i seg selv et viktig symbol på den norske nasjonalstaten. Andre artikkel slo fast at den evangelisklutherskereligion skulle forbli statens offentlige religion. Jesuitter, munkeordener og jøder var utelukket fra adgang til riket.
Første side av Grunnoven av 1814 med § 2, som lyder slik: «Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den,
ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuiter og Munkeordener maa ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.» Foto: Stortingsarkivet
EGET NORSK UNIVERSITET
Et annet viktig symbol for nasjonen var universitetet i Christiania, som ble opprettet i september 1811, mot slutten av foreningstiden med Danmark. Det norske kravet om et eget universitet hadde etter hvert vokst seg sterkt. Kong Frederik VI. var egentlig i mot av hensyn til helstatspolitikken. Når han likevel gav etter, hadde det sammenheng med den pressede situasjonen som dobbeltmonarkiet befant seg i, men også det sterke engasjementet som ledende nordmenn la for dagen i sakens anledning. I 1813 startet undervisningen ved det nyopprettede universitetet, som bestod av seks lærere og 18 studenter.
Bilde av første side av den første forelesningskatalogen fra august 1813.
Ved reskript av 2. september 1811 bestemte kong Frederik VI at det skulle opprettes et universitet i Norge:
«Vi ville allernaadigst, at den akademiske Underviisningsanstalt, som Vi have besluttet at oprette i Vort Rige Norge, skal gives saadan Udvidelse, at samme bliver et fuldstændigt Universitet, dog paa den Maade organiseret, at der ikke blot skal foredrages lærde Videnskaber for de egentlige Studerende, som have til Hensigt at danne sig til Lærde og til videnskabelige Embedsmænd, men óg almeennyttige Videnskaber for saadanne Ustuderede, hvis nærmeste Formaal er at vinde praktisk Duelighed for det borgerlige Liv (...) Ved Oprettelsen af dette nye Universitet ville Vi endvidere at Candidaters Prøvelse ved Embedsexamen for Fremtiden skal aldeles afsondres fra Universiteterne i Vore Riger og derimod foretages paa saadan Maade, som Vi agte nærmere at fastsætte.»
Ved planleggingen av det nye universitetet i Christiania hadde man i stedet for de tradisjonelle fire fakultetene planlagt dobbelt så mange, blant annet et matematisk, et naturvitenskapelig og et økonomisk fakultet. Men det ble ikke noe av disse ambisiøse planene. Norges universitet endte opp med de tradisjonelle fire fakultetene: jus, teologi, medisin og filologi. Universitetets hovedoppgave var å skaffe staten de embetsmenn den trengte. Dette gjorde universitetet til en av de mest sentrale institusjoner i det nye Norge. Embetsmennene fikk en helt grunnleggende posisjon i den nye staten. Gjennom sin utdannelse ervervet de kunnskap og dannelse som gjorde dem til en elite i samfunnet. I kraft av dette ble de den nye statens ledere.
«DE VIGTIGSTE I VERDEN»
Det teologiske fakultet ble opprettet i en tid da reaksjonen mot opplysningen gjorde seg gjeldende i Europa og Norden. Reaksjonen kom til uttrykk gjennom romantikk og konfesjonalisme. Blant de seks første universitetslærerne som ble utnevnt i 1813, var det en lektor i teologi, Sven Borchmann Hersleb. Året etter ble kollegaen Stener Johannes Stenersen utnevnt. Disse to unge og ukjente nordmennene fikk oppgaven med å bygge opp en teologisk universitetsutdanning i Norge. Frem til 1832 var disse de eneste lærerne ved Det teologiske fakultet. Hersleb og Stenersen var begge influert av den danske teolog og salmedikter Nikolai Frederik Severin Grundtvig. Grundtvig hadde stor tro på «Norges Høiskole». I 1814 skrev han at de to norske universitetslærerne «nu beklæde de Embeder, jeg for min Part anseer for at være, uden al Overdrivelse, de vigtigste i Verden, thi Norges Høiskole er for mig den, hvorfra sand Christelig Theologi igjen skal udgaae i Verden.»
