Anmeldelsen ble først publisert i Nytt Norsk Kirkeblad nr. 2, 2024.
Jobs bok i: Den hellige skrift. Bibelen. Det gamle og Det nye testamente, oversatt fra grunnspråkene av Kjell Arild Pollestad, Oslo: Forlaget Press, 2023, s. 476–530.
Anmeldt av professor Terje Stordalen.
Med brask og bram lanserte Kjell Arild Pollestad i høst sin egenhendige oversettelse av Bibelen (P2023). Det viktigste med utgaven er at den vil skape ny offentlig samtale om det norske bibelspråket. Utgaven glimter til med gode formuleringer på flere steder, men kvaliteten er ikke jevn. Oversettelsen er ikke konsekvent, særlig når det gjelder kjønn, og graden av forskjell mellom denne og andre nyere oversettelser står ikke i forhold til støyen ved lanseringen.
I denne anmeldelsen vil jeg vurdere oversettelsen av Jobs bok i lys av denne utgavens program for oversettelse – slik det er formulert i Oversetterens forord og på nettsidene til forlaget. Først må jeg flagge eget utgangspunkt: Jeg var primæroversetter for Jobs bok i Bibelselskapets utgave fra 2011 (B2011). B2011 var ikke et enmannsprosjekt. Derfor sto jeg ikke bak enhver formulering der. Noen av de formuleringene som jeg sto bak, ville jeg i dag ha ønsket å endre. B2011 har sine feil og mangler, men jeg sympatiserer med denne utgavens opplegg og tendens. Som oversetter kjenner jeg Jobs bok godt – både grunnteksten, de antikke oversettelsene, og den tysk-dansk-norske lutherske tradisjonen. Det gjorde at jeg våget å takke ja til å skrive denne anmeldelsen.
Norsk bibelspråk
Bibelen inneholder mange bøker, tre språk og en rekke sjangre og stilarter. Men fenomenet Bibelen er større enn summen av tekstene. Det omfatter samlingens monumentale brukshistorie, med nasjonale oversettelser, reflekser i nasjonalt språk og litteratur, folks livstolkning og mentalitet. Bibelen oppfattes også som paradigme for godt språk, seriøs stil og poetisk kvalitet. Derfor har det å oversette bibeltekster minst fire nivåer, hvert av dem med sine utfordringer: 1) Grunnspråk og prinsipper for oversettelse, 2) særpreg i målspråket, 3) nasjonal og regional bibeltradisjon, 4) normering av språklig og litterær stil.
Bibelselskapets utgave fra 1978/85 (NO78/85) foretok en stor revisjon av den norske bibelen; både språket, den litterære stilen og det typografiske oppsettet ble grundig endret. I tiårene rundt denne utgaven hadde vi en offentlig debatt om norsk bibelspråk. I de seneste tiårene har imidlertid samtalen hovedsakelig dreid seg om grunnspråk og prinsipper for oversettelse. Refleksjon om bibelspråket har pågått i oversetternes verksteder, men ikke like tydelig i det offentlige rommet. Pollestads oversettelse bringer spørsmålet tilbake på dagsorden, og det er denne utgavens viktigste bidrag.
Pollestads program
Ifølge forlagets nettsider vil Pollestad gjengi det han ser som et enkelt, billedrikt og «kroppsnært» grunnspråk med stil og rytme hentet fra det han kaller «norsk litteraturspråk på sitt beste». Særlig viktig er det å bevare det hebraiske språkets flertydighet og bruken av metaforer.
Oversetterens forord sier at grunnspråkets stil gjenskapes ved konkordant oversettelse, altså at ett og samme hebraiske ord oversettes så langt mulig med ett norsk ord. Der dette ikke er mulig, skal man unngå forklarende omskrivninger. Videre skal de norske ordene ha poetisk spenst, og de kan gjerne være gammelmodige. Teksten må ha rytme. Bibelselskapets oversettelse fra 1930 (NO30) nevnes som et ideal. Pollestad kritiserer en tendens i NO78/85 til å forklare teksten heller enn å oversette den. Her er også et oppgjør med «ideologisk bibeloversettelse» som jeg kommer tilbake til nedenfor.
Konkret oversettelse: Job 3
Skal man etterprøve en bibeloversettelse, må man ned i tekstlige og språklige detaljer, og jeg har valgt ut noen viktige vers. For lesere som ikke er så opptatt av dette, burde det være mulig å skumlese eksemplene og gå videre til de tematiske avsnittene som følger nedenfor.
Siden Jobs bok i hovedsak er poesi, starter jeg med den sekvensen som åpner bokens poetiske del. I Job 3,3 får vi straks et eksempel på Pollestad på sitt beste, med sterk poesi og god rytme:
Slett den dagen jeg ble født,
den natten som sa: «En mann er blitt til».
Valget av «slette» for det hebraiske ‘avad treffer betydningen «forgå, gå til grunne», og det fjerner det omstendelige uttrykket «Bort med den dagen», som vi fikk i 1978. I 1930 het det «Til grunne gå denne dagen», men det blir anakronistisk i dag. Her har Pollestad funnet en gjengivelse som er både tidsmessig, konkordant og billedsterk.
Den dansk-norske bibeltradisjonen har antatt at taleren i siste del av verset er et ubestemt «man». Men substantivet lajlah («natt») behandles på hebraisk som hankjønn, selv om det ser ut som et hunkjønnsord. Derfor er det grammatisk mulig at det er natten som taler i Job 3,3. Og det gir god spenst å gjengi slik Pollestad gjør.
Der P2023 skriver «en mann» er grunntekstens ord gever. Det betyr en voksen mann, ofte en mektig eller innflytelsesrik leder. Luther (1545) svekket uttrykket da han oversatte «Männlein» – en liten mann. I dansk utgave av 1871 var det «En Dreng», og i norske bibler ble det «et guttebarn» eller «en gutt». Igjen er Pollestad nærmere grunnteksten.
Men lesere som samtidig holder et øye i den hebraiske teksten, oppdager at Pollestads nærhet til grunnteksten svikter i slutten av verset, og at han derfor mister en stor mulighet. Den hebraiske teksten til Job 3,3 sier at mannen er horah, «unnfanget». Pollestad oversetter «blitt til», som går imot både grunnteksten og norsk bibeltradisjon. Effekten er at «født» i første halvdel farger over på «blitt til» i andre halvdel av verset, slik at begge ledd i parallellismen nå handler om Jobs fødsel. Det som var en fortsettende bevegelse – fra dag / fødsel til natt / unnfangelse – blir nå en gjentatt parallellisme – fra dag / fødsel til natt / fødsel.
Den hebraiske teksten i siste del av verset bringer oss helt inn i sengekammeret: Et barn blir unnfanget. Natten hvisker sin profeti – og profetien viser seg å være riktig når man ser på fortellingen om Job i åpningen av boken. Hvis Pollestad hadde fulgt sin egen linje helt ut, kunne vi fått en tekst omtrent slik:
Slett den dagen jeg ble født,
den natten som sa: «En storkar er unnfanget».
Da ville også selvironien i verset ha blitt tydelig. (Se mer om Pollestads holdning til ironi nedenfor.)
P2023 tar mål av seg til å speile grunntekstens stil. Men i Job 3,4–6 skjer det noe uventet. Grunnteksten betoner «den dagen» (hajjom hahu’) ved å stille uttrykket først i setningen. Dette spiller sammen med en tilsvarende konstruksjon i vers 6, der «denne natten» er plassert først (se B2011).
Disse to betoningene har sin egen oversettelseshistorie. Septuaginta (den greske oversettelsen, 2. årh. f.Kr.) betonte dagen, men ikke natten. Vulgata (latinsk oversettelse, ca. 400 e.Kr.) betonte begge. Det samme gjorde Luther og den eldre dansk-norske tradisjonen. Men i danske og norske oversettelser fra 1930-tallet begynte man å la den ene være foranstilt, mens man plassere den andre etter verbet. Dansk oversettelse av 1933 fulgte Septuaginta, mens NO30 valgte motsatt og betonte kun natten. B2011 gikk tilbake til grunnteksten og foranstilte både natten og dagen.
P2023 gjør som NO30 og fremhever «natten» i v. 6, men ikke «dagen» i v. 4. Den følger altså ikke grunnteksten, og spenningen mellom natt og dag (som også ses i v. 2, ovenfor), blir utydelig. Jeg ser ingen innlysende stilistiske gevinster ved denne løsningen. Er det ganske enkelt NO30 som legger premissene her?
Job 3 er likevel et av kapitlene der P2023 i Jobs bok er på sitt beste. Oversettelsen er tekstnær og sterk, og den gir dynamikk til Jobs åpningstale. Det er flere spenstige gjengivelser også utover i boken. 6,2 er for eksempel nesten umulig å gjengi på norsk. Her foretar P2023 det som må kalles en gjendiktning: «Å kunne den veies, ja, veies min pine, min ulykke legges på vekten.» Den er vellykket!
Konkret oversettelse: Job 1
Som mitt andre eksempel velger jeg bokens åpningsvers. Mange vers i boken henspiller på dette verset. Verset er språklig sett enkelt, men etter mitt skjønn har ingen dansk-norsk oversettelse helt lykkes. P2023 gjengir slik: «Det bodde en mann i landet Us; hans navn var Job. Og mannen var ulastelig og rettskaffen og fryktet Gud og skydde alt ondt.»
La oss begynne bakfra og arbeide oss fremover: Hvorfor velge «skydde alt ondt» framfor «unngikk alt ondt» (B2011), eller «vek fra det onde» (NO30)? De semantiske variasjonene er ubetydelige, og de to alternativene er nærmere grunnteksten. I mine ører klinger begge også bedre, og de er trolig mer allment forståelige.
Grunnteksten beskriver Job som tam we-jashar. Begge ordene har bredere betydning enn mulige norske oversettelser. P2023’s «ulastelig og rettskaffen» er en helt grei gjengivelse – og den er identisk med NO30. Fordi disse ordene er viktige i boken, blir spørsmålet om konkordant oversettelse relevant. Selve ordparet tam we-jashar brukes tre ganger. Alle tre gjengis på ulike måter i ulike norske oversettelser, men alle oversettelsene gjengir ordparet på samme måte alle tre gangene. Der er alle norske bibler like konkordante.
De to ordene opptrer også hver for seg utover i boken, ofte som henvisning til Job 1,1 (se 4,6.7; 6,25; 8,6.20; 9,20.21.22; 17,8; 21,23; 23,7; 33,3.23.27). Ingen norske bibler har klart å gjengi verken tam eller jashar med ett og samme ord gjennom hele boken. Oversettelsen av disse ordene i P2023 er litt mindre konkordant enn i NO30 og B2011. Dette betyr ikke at P2023 er dårlig. Det betyr at fokuset på konkordant oversettelse er overdrevet. Alle norske bibler bruker konkordant oversettelse. Ingen av dem er konsekvente, men NO30, Norsk Bibel 88 (NB88/07), B2011 og P2023 ligger på omtrent samme linje.
Den hebraiske teksten i Job 1,1 har et foranstilt påpekende pronomen: we hajah ha’ish hahu’ tam we-jashar («Han var, denne mannen, ulastelig og rettskaffen»). P2023 taper grunntekstens betoning når den sløyfer pronomenet og starter med et overflødig «og» (mer om dette «og» nedenfor): «Og mannen var ulastelig…».
Når det gjelder oversettelsen av de seks første ordene i Job 1,1, gjør P2023 som NO78/85 (også reflektert i B2011): De innfører verbet «bodde». Dette ordet finnes ikke i den hebraiske teksten. NO30 var nærmere: «I landet Us var det en mann som hette…» Den hebraiske teksten er imidlertid knappere: «En mann var i landet Us. Job var hans navn». Gjengitt på mer tidsmessig norsk: «Det var en mann i landet Us. Job het han.» En slik likefrem oversettelse har enda ingen norsk bibel valgt. Kanskje den likner for mye på eventyrenes «Det var en gang»?
Program og polemikk
Norske bibeltekster er ofte ganske like. Der de skiller lag, dreier det seg mest om konkrete valg i oversettelsen, ikke om ulike program for oversettelse. Likevel har debatten om bibeloversettelse i stor grad dreid seg om oversettelses-prinsipper, og Oversetterens forord i P2023 bidrar til denne overbetoningen.
Det var én tekst i norsk bibeltradisjon der oversetternes program skapte en stor forskjell, nemlig NO78/85. Dens valg fremstilles gjerne som problematiske av oversettere som vil gjøre det bedre. Sannheten er at NO78/85 var så sterk at alle vi som kommer etter, har med oss elementer derfra. Det gjelder også P2023 – ta bare overskriftene (se nedenfor) eller valget å gjengi fortellingene i avsnitt og poesien i strofer – og ikke vers for vers.
Pollestad er særlig opptatt av én svakhet i NO78/85: For at Bibelen skulle bli forstått, valgte man å forklare tekster som kunne oppleves som vanskelige. Dette gjaldt ikke minst metaforene i GT. Dette ga en ordrik oversettelse. Pollestad har rett i at dette ofte blir mindre vellykket i NO78/85.
Men å lansere reaksjon mot den forklarende tendensen som et nytt program for bibeloversettelse i 2023 blir merkelig. NB88/07 har et annet preg fordi den i større grad følger NO30. Og i Bibelselskapet startet diskusjonen om gjengivelsen av metaforene i GT da Ole Christian Kvarme ble generalsekretær i 1986. Dette var en av grunnene til at man ønsket en revisjon av NO78/85. Resultatet er tydelig i B2011. Pollestad banker inn dører som har stått vidåpne i flere tiår. Og i ly av denne foreldede problemstillingen fremmer han det som fremstår som hans egentlige program: Å gjeninnføre et eldre vokabular og en «høyere» stil.
Overskrifter
Når det gjelder overskrifter i Bibelen, viderefører P2023 linjen som ble lansert i 1978/85, og som for Jobs bok ble revidert i B2011. Fram til og med utgavene fra 1930 / 1938 hadde norske bibler såkalte kapittel-summarier: En kort oppsummering av hvert kapittels innhold. Disse var ikke del av grunnteksten, og de var fulle av utgiverens tolkninger. Som første norske bibel droppet NO78/85 summariene og innførte overskrifter. Disse var heller ikke en del av grunnteksten, og de var også fortolkende, om enn på en mer subtil måte.
I de fortellende tekstene, følger P2023 i sporet fra NO78/85, men med noe færre og kortere overskrifter. I de poetiske bøkene ser vi noen nye trekk. I Salmene blir det første verset selve overskriften. Slik unngår Pollestad å bruke egne ord i overskriften. Samtidig gir det en tilnærming mellom engelsk og kontinental tradisjon for å telle vers i den boken: Elegant! I Ordspråkene beholder P2023 tematiske overskrifter, men er ordknapp og tekst-nær – også her med færre overskrifter enn tidligere.
I Jobs bok var overskriftene fra NO78/85 ikke særlig gode. B2011 etablerte færre og mer tekst-nære overskrifter. Der finner man ny overskrift kun når en ny taler kommer på banen. Overskriften består av talerens navn, et kolon og et kort sitat fra talen som følger. Dermed er overskriften ikke lenger utgiverens ord, men valget av sitat er fortsatt en tolkning, naturligvis. Pollestad tar enda et steg mot formalisering av overskriftene. Han angir talerens navn, talens nummer og evt. hvem talen responderer til: «Elifas første tale», «Jobs svar på Elifas første tale», osv. Slik blir overskriften enda mindre fortolkende.
En forstyrrende detalj i P2023 er at der grunnteksten lar Job eller Elihu holde flere påfølgende taler, får hver enkelt tale ingen overskrift. Helt konsekvent er Pollestad altså ikke. Men han har gitt et interessant mønster som senere utgaver utvilsomt vil arbeide videre med.
Det bibelske «og»
I fortellende tekst oversatte NO30 ofte verb med såkalt konsekutiv-form slik at de på norsk begynte med ordet «og». Dette ga en monoton og repeterende stil (se 1 Mosebok 1 i NO30). Denne strategien er eldgammel. Den brukes i Septuaginta og i Vulgata – hvor den riktig nok ga en mindre monoton tekst fordi latin kan uttrykke bindeord på flere måter. Luther oversatte også på denne måten mange steder, og de danske utgivelsene på 1800-tallet gjorde fortsatt det. Derfra kom strategien inn i NO30.
Dette «bibelske og» ble reflektert i norsk nasjonallitteratur. Bokmål-utgavene fra 1904 og 1930 og de nynorske utgavene fra 1921 og 1938 hadde stor innflytelse på klassisk norsk litteratur og dagligspråk. Jan Inge Sørbø har vist at etter krigen ble litteratenes bruk av bibeltekster mer indirekte og ironisk; de speilet motiver og plot, ikke språklige uttrykk. Derfor ble bibel-tekstene fra etterkrigstiden ikke like synlige i litteraturen, og bibelutgavene fra første halvdel av det 20. århundret ble i så måte stående i en særklasse. I litteraturvitenskapen blir disse utgavenes monotone «og» ofte oppfattet som et stilistisk trekk ved Bibelen.
Fra et språklig synspunkt er det klart at de hebraiske konsekutiv-formene ikke var stilistiske virkemidler i bibelhebraisk språk. De var en del av verbets grammatikk på lik linje med andre prefikser, suffikser og infikser. De ble brukt til å signalisere aspekt (og tid), samtidig som de kunne fungere som bindeord («og» eller «men»). Denne innsikten ble innarbeidet i NO78/85, som ikke oversatte slik i det hele tatt.
P2023 slår revers og tar konsekutiv-strategien helt ut. I fortellende tekst går den lenger enn både NO30 og Septuaginta, og skaper en meget spesiell stil. I Jobs bok gir det en stakkato fortelling som punkterer narrative sammenhenger. Ikke minst i annonseringen av fortløpende talere blir «og» i stedet for «da» helt feil. Hvorfor lesere i dag skulle se dette som mer høytidelig eller poetisk enn stilen i NO78/85 er ubegripelig for meg.
De klassiske oversettelsene toner ned konsekutiv-strategien i poetisk tekst. Pollestad gjør det samme, og bekrefter slik at dette er en stil i oversettelsen, ikke i grunnspråket. Han velger for eksempel å forstå det innledende waw uten leksikografisk betydning i Job 5,15 og 5,16, der den faktisk fikk leksikografisk kraft i NO78/85 og Bibel2011. P2023 er altså ikke konsekvent på dette punktet.
«Høytidelig» språk
Oversetterens forord slår et slag for å bruke ord og uttrykksformer som er gått ut av daglig bruk. P2023 bruker f.eks. «Østens sønner», «rettferds bolig», «kammer» (rom), eller «hvitkalke». Ønsket om ikke å forklare metaforer trekker også ofte i retning av å bruke eldre uttrykksmåter.
I Jobs bok fungerer dette ofte godt. 30,4 «[de] har gyvelens rot som brød» klinger bedre enn «de spiser gyvelens rot». I 5,1 er Pollestads «Så rop» både knappere og mer presist enn Bibelselskapets tradisjon «Rop (du) bare». Se flere eksempler i Job 3, ovenfor. Retorikken til Job og vennene kommer ofte til sin rett i Pollestads gjengivelse.
Generelt må det imidlertid sies at forskjellene mellom de ulike oversettelsen ofte ikke blir veldig store. For eksempel i Job 28,12-28 – det høystemte diktet om visdommen, som burde være en tumleplass for P2023 – blir det beskjedne forskjeller i forhold til B2011.
Et annet bidrag til høytidelig stil gir Pollestad der han bruker substantivering hvor hebraisk tekst har et verb. I Job 29,2 sier grunnteksten at Gud «voktet meg», mens P2023 oversetter «Gud var mitt vern». I Job 1,7 sier P2023 «fra streifing omkring på jorden» der grunnteksten sier «fra å streife omkring på jorden». Hvorvidt dette er språklig vellykket, kan man diskutere, men det er speiler altså oversetterens stil, ikke grunntekstens.
Jobs bok er en av de bibelske tekstene som har mest ironi. Ironien skapes ofte ved at en taler (gjerne Job) gjentar motpartens utsagn og vender dem til å argumentere for det motsatte av det som ble sagt. Flere ganger toner P2023 ned slik ironi. Et eksempel er Job 9,2–3, der Job snur argumentasjonen i Bildads første tale. Grunnteksten åpner med en referanse til det som er sagt. Den referansen er gjengitt på ulike måter både i NO30, NO78/85 og B2011. Den siste sier: «Jeg vet godt hvordan det er. Kan et menneske ha rett mot Gud?» P2023 løfter utsagnet ut av samtalen og gjør det til del av Jobs indre samtale med seg selv: «Jeg visste jo at det var slik: Kan et menneske ha rett mot Gud?» Dermed blir ironien borte. Noe liknende skjer i Job 26,2–3, der alle Bibelselskapets oversettelser avslutter begge de to versene med et utropstegn. P2023 oversetter teksten som om det var realistiske spørsmål og avslutter dem med spørsmålstegn. Er ironi upassende i et høytidelig norsk bibelspråk?
Oversetterens forord begrunner bruken av eldre språk og stil med at det dreier seg om «tre tusen år gamle tekster, der alderens patina gjerne kan bli synlig». Grensen for hvor arkaisk språket kan bli er at det «må være forståelig for den delen av befolkningen som leser bøker.» Det faktum at dette for oss dreier seg om gamle tekster, betyr ikke at de ble opplevd som gamle i sin egen tid. Igjen ser vi at grunnteksten ikke gir den avgjørende stilistiske impulsen. Det viktige er Pollestads forståelse av hva Bibelens stil skal signalisere i dag. Spørsmålet om bibelspråkets stil er derfor avgjørende. Jeg vender tilbake til dette nedenfor.
Bibel og ideologi
I den siste tiden har diskusjoner om politisk motivert endring av bibeltekster vært reist fra flere hold. Dette var også tungt betont i lanseringen av P2023. Pollestad er ikke opptatt av f.eks. «jødene» eller «slave». For ham dreier det seg om kjønn. Han kritiserer Bibelselskapet for en ideologisk oversettelse som har usynliggjort menn. «[D]en virkeligheten som speiles i teksten “justeres” i samsvar med en virkelighet som er den fremmed.» Her må jeg sortere mellom fortegninger og interessante problemstillinger hos Pollestad:
Fortegning: Det er et faktum at hebraisk språk bruker ord av grammatisk hankjønn for å referere til grupper som består av individer av begge kjønn. Et klart eksempel finnes i Job 1,5. De ti barna til Job har festet i en hel uke. Job vil ofre «for dem alle sammen» (evt.: «for hver enkelt»). Deretter sier han ifølge Pollestad: «…for kanskje har mine sønner syndet…».
Fortellingen sier at Job ofrer for alle barna. Da må han i sin indre dialog snakke om døtrene så vel som om sønnene. Selv om det hebraiske ordet banaj er grammatisk hankjønn, refererer ordet her til barn av begge kjønn. Slik er det også på gresk og latin til dette verset. Dette er ikke et spørsmål om å «endre» teksten. Det er et spørsmål om å lese den.
Et mindre opplagt eksempel er 29,5, hvor Job minnes den tid da guttene – eller: barna – hans fortsatt var rundt ham. Her gir konteksten ingen indikasjon om kjønn. En oversetter må velge om ordet na’ar betyr gutter eller ungdommer (gutter og jenter). Pollestad velger «gutter». Det er en mulig oversettelse. Men det er feil å si at dette er en nøytral oversettelse, mens «barn» er ideologisk. Begge er uttrykk for oversetterens antakelse om hvordan en patriark som har mistet 10 barn ville tale i en slik situasjon. Pollestads antakelse får tale for seg selv.
I Oversetterens forord hevder Pollestad at «såkalt kjønnsinkluderende språk» ble valgt ut fra en hypotese om hva de bibelske forfatterne «egentlig hadde ment.» Anvendt på Job 1,5 og 29,5 er dette en grov fortegning. Og det vet Pollestad utmerket godt. Han oversetter flertall av ordet ben («sønn») med «barn» i 5,4. Flere ganger gjengir han ord for «mann» (heb.: ‘ish og ‘enôsh) som «menneske» (se 4,13; 4,17, 9,2, 10,4). Det gjør han også i Job 12,10, hvor NO78/85 faktisk sier «mann».
Interessante problemstillinger: Det finnes imidlertid steder, også i Jobs bok, hvor det ikke er innlysende om for eksempel det hebraiske ‘ish betyr «mann» eller «menneske». Her kan det være at Pollestad gjengir grunnteksten bedre enn forgjengerne:
I Job 32,13 refser Elihu vennene for at de kapitulerer overfor Jobs talestrøm. Ifølge P2023 siterer Elihu vennene slik: «Gud kan seire over ham, men ingen mann.» Her sier vennene noe i retning av at kanskje kunne Gud argumentere mot Jobs taleflom, men det kan ingen mann, og derfor er de unnskyldt, selv om de er fremstående menn. I begynnelsen av Job 7 klager Job i P2023 over «mannens» trelldom på jorden, og sammenlikner ham med en leiekar og en trell. I B2011 klager han over menneskets strid. B2011 kan forstås slik at Job klager på vegne av alle mennesker, men i P2023 er det mannens livssituasjon som plager ham.
Den hebraiske teksten fremstiller altså fire menn i det gamle Midtøsten som diskuterer den lidelsen en av dem opplever. Er det sannsynlig at disse aktørene snakker om mannlige erfaringer og er blinde for at kvinner eller barn også har sine erfaringer? Ja, det kan godt være.
Hvis Jobs bok reflekterer et samfunn der menn og kvinner levde i separate verdener, og hvor kun mennenes verden fikk plass i de religiøse skriftene, betyr det at kvinners verden bør være usynlig også i vår tids religiøse diskurs? For de som vil svare nei, foreligger to strategier:
Enten forsøker man å synliggjøre erfaringene til kvinner (og andre marginaliserte grupper) der det er mulig i bibelteksten. Da velger man å bruke «inkluderende oversettelse», som i Job 1,5 ovenfor. De siste tiårenes forskning har vist at det er potensial for forbedringer av vestlige oversettelser på dette punktet. Marginalisering av kvinner, barn, slaver og andre utsatte grupper er ofte er sterkere i moderne gjengivelser enn i grunnteksten.
Alternativt oversetter man teksten slik at den speiler det man antar var verdiene i en patriarkalsk verden, slik P2023 gjør i Job 29,5, ovenfor. Hvis man oversetter slik og samtidig ikke ser teksten som uttrykk for et ideal for vår tid, må man finne strategier for å komme til rette med den kanoniske tekstens patriarkalske slagside.
Det finnes en tredje posisjon, naturligvis: Om man ikke mener det er noe problem at vår tids religiøse diskurs marginaliserer kvinner, barn, slaver og andre, gjør man den patriarkalske teksten direkte gjeldende som kanon eller ideal.
Usynliggjøring av kjønn
De fleste vestlige bibeloversettelser veksler mellom den første og den andre strategien, avhengig av bibeltekstens beskaffenhet. Pollestad synes å mene at kun alternativ to er akseptabelt. Han vil at oversettelsen skal speile «tekstens historiske verden» (les: et patriarkalsk samfunn). Hvis teksten så ikke duger som ideal for vår tid, må man frigjøre seg fra den – slik det ifølge Pollestad har skjedd i liberal jødedom der man har fått kvinnelige rabbier. (Et mer nærliggende eksempel hadde vel vært kvinnelige prester i ulike kirker i Norge.) Pollestad skriver som om dette skulle være et nytt og radikalt standpunkt, men strategien brukes av svært mange bibeloversettere i dag. Norske avislesere vil ha fått med seg at Bibelselskapets gjengivelse av det greske ordet for «slave» i B2024 gjør nettopp dette.
Pollestad er ikke opptatt av å fremstille andres posisjoner presist. Han skriver summarisk «ortodokse jøder og praktiserende muslimer» inn i den gruppen som tar tekstens patriarkalske livsverden direkte som idealer i dag. Og i hans verden har altså Bibelselskapet med sitt inkluderende språk og sine «kjønnspolitiske justeringer» gjort menn usynlige i bibeltekstene – noe han nå skal rette opp.
Dette er ikke bare en uriktig fremstilling av motparten, det skjuler også faktiske forhold i hans egen gjengivelse av kjønn. I tilfellet med Jobs døtre i Job 1,5 gjør P2023 kvinner usynlige der de faktisk er til stede i grunnteksten. Ord som vanligvis betyr «menneske» oversettes i P2023 stadig «mann». ‘adam («menneske») blir «mann» (Job 11,12; 15,7; 16,21) eller «mannsbarn» (5,7). ‘enosh («menneske») kan stå parallelt med kol ‘adam («alle mennesker») og benej ‘adam («mennesker») som i Sal 9,21; Jes 13,12; 33,8. P2023 oversetter det som «mann» og som «menneske» – uten klar logikk for variasjonene. Aktuelle steder er Job 4,17; 5,17; 7,1; 9,2; 10,4-5; 13,9; 14,19; 15,14; 25,4, 6; 28,4, 13; 32,8; 33,12, 26; 36,25. I de understrekede versene oversetter Pollestad «mann». Det gjør han også i Job 7,17, som opplagt henspiller på Sal 8,5. Men i Sal 8,5 gjengir P2023 ‘enosh med «menneske»! Merkelig nok blir det hebraiske gever, som betyr mann, gjengitt «menneske» i 10,5. Alt i alt fremstår oversettelsen av kjønn i P2023 som forvirret, og med mannlig kjønn skrevet inn på mange steder der det ikke er tekstlig underlag for det.
Dette følges opp når ordet ‘isshah («kvinne») oversettes «hustru», mens ordet ‘ish («mann») stort sett blir «mann» og ikke «ektemann» – også på steder der mannens status som ektemann er betont (se 1 Mos 16,3). P2023 fremstiller altså kvinner som mer avhengige og menn som mindre bundet enn de er i grunnteksten.
Profilen blir bekreftet i vers som har seksuelle implikasjoner. Et par ganger velger Pollestad i strid med eget program å forklare metaforene i stedet for å oversette dem. I Job 31,10 gjengir han: «så la andre legge seg på henne.» Her sier den dansk-norske tradisjonen enstemmig at andre skal «bøye seg (ned)» over henne. Det ligger nær grunnteksten, og det gjengir dens stil – den seksuelle implikasjonen er klar også på norsk.
I 40,12 sier B2011 at Behemot «strekker ut halen, stiv som en seder». Dette er en bokstavelig gjengivelse av grunnteksten. P2023 sier at Behemot «gjør lemmet stivt som en seder» og forklarer i en fotnote at ordet for «lem» egentlig er «hale», men at det er en eufemisme. En eufemisme er en figur som bruker et annet ord for noe som oppfattes som ufint, f.eks. «tissefant» for «penis». En eufemisme skaper en egen, ofte ironisk, stemning. Pollestad vil ikke risikere at lesere går glipp av Behemots lem, og torpederer stemningen i grunnteksten. En bokstavelig oversettelse og en fotnote om at halen kan være en eufemisme hadde gjort seg mye bedre – særlig fordi forskerne fortsatt diskuterer om dette faktisk er en eufemisme.
Bibelspråk og kulturpolitikk
P2023 viser at forvaltningen av fenomenet Bibelen har politiske, særlig kulturpolitiske, implikasjoner. Derfor har Pollestad rett i at vi trenger en offentlig samtale om bibelspråket. Men samtalen må være mye bredere enn hva han selv har lagt opp til.
For det første er kriteriene for godt bibelspråk ikke så selvsagte som han legger opp til. For det andre: Skal alle bibeltekster ha samme stil? En av grunnene til at Pollestads stil gjør seg i Jobs bok, er bokens egenart. Her møtes de litt selvhøytidelige retorikerne i bibelens patriarkalske verden, og Pollestads stil kler dem godt. Andre bibeltekster har en annen stil. Hva er godt språk og god stil for ulike bibeltekster? Hvilke roller spiller bibeltekster på ulike kulturelle arenaer?
Formålet må også diskuteres: Hva skal bibelspråket oppnå for å bli anerkjent som godt? Er språket «godt» hvis det kun blir forstått av «den delen av befolkningen som leser bøker»? Trenger vi ulike typer bibler og bibelspråk? I så fall, hvordan forstår vi forholdet mellom ulike utgaver? Er Bibelen identisk med en konkret utgave, eller representerer en bibel noe som er større enn det som finnes mellom utgavens to permer – altså omtrent slik vi tenker om barnebibler? Spørsmålene er aktuelle. Bibelselskapet arbeider for tiden med en utgave som skal være språklig lettere tilgjengelig – som de sier: «skrevet for folk som har problemer med å lese, men ikke med å tenke.» P2023 ligger i den andre enden av spekteret og hjelper oss å se at her åpner det seg et stort felt som vi må ta fatt i.
Framfor alt bør det offentlige ordskiftet om norsk bibelspråk løfte fram de spørsmålene som Pollestad behendig maskerer: Hvem får sin kulturelle kapital styrket gjennom bibelspråket, hvilken klasse får sitt vokabular konfirmert av Den hellige Skrift?
Det store bildet
På bordet foran meg ligger en norsk bibel der en tidligere katolsk pater har oversatt den versjonen av Bibelen som lutheranerne overtok fra britisk reformert kristendom på 1800-tallet, og som derfor ikke er en fullgod bibel i hans egen kirke. Og eks-pateren – som ble født en dagsmarsj fra Arne Garborgs hjemstavn – oversetter til et høystemt riksmål. Den norske bibelen er et konglomerat av grunntekst, oversettelser, brukshistorie, målføre, stil-leier, oversettere og lesere. Forskjellene mellom grunnspråk og målspråk er stor. Ulike brukere har motstridende behov. Oversettere har sine idealer, interesser og posisjoner. Ethvert forsøk på å navigere dette landskapet må inngå kompromisser og gjøre kontroversielle valg.
P2023 har sterke og svake sider, som jeg har forsøkt å vise. På sitt beste har den poesi og rytme som kler Jobs bok godt. Viljen til å unngå å forklare teksten er blant dens sterkeste trekk. På det jevne er den likevel ikke så forskjellig fra andre norske utgaver som salgsapparatet vil ha det til. Heldigvis følger den ikke selv opp de karikerte parameterne for bibeloversettelse som brukes for å snakke andre utgaver ned. Når det gjelder gjengivelse av kjønn er P2023 minst like ideologisk som B2011 – og langt mindre konsistent.
Pollestad ser ut til å oppfatte sine språklige og stilistiske idealer som selvfølgelige ut fra hva Bibelen «er» (eller har vært). Oppfatningen om at ens egen forståelse av kanon er naturlig, selvsagt, eller nødvendig er utbredt i alle kanoniske økologier. Pollestad er ikke alene om å ha en slik oppfatning, selv om andre har helt andre oppfatninger av hva som er «naturlig» eller «selvsagt». Men: Bibelen er ikke ganske enkelt noe som eksisterer og som restløst gjenskapes i en oversettelse. Den har en grunntekst, ja, men som fenomen i dag er den også resultat av århundrer med oversettelse og bruk. Den er i bevegelse når vi oversetter, og oversetternes valg får konsekvenser både for Bibelen og for brukerne. Med sine profilerte valg viser P2023 at vi trenger en bred debatt om norsk bibelspråk slik vi hadde rundt NO78/85.
Les også intervju med Terje Stordalen om Pollestads bibeloversettelse i Vårt Land. (bak betalingsmur)