Men hvorfor bruker en utflyttet akademiker ferien på å jobbe som prest? Fordi han liker det.
– Jeg føler innerst inne at det er prest jeg er, sier han når vi møtes i Borge kirke, midt på Vestvågøy.
Øya, som fra gammelt av het Lofotr, har gitt navnet til Norges kanskje mest kjente øygruppe. Øya ligger midt i Lofoten, og omtrent midt på finner du altså Borge kirke. Her ble Elstad ordinert i 1990. Kirka ble bygget i 1987 etter at den forrige kirka brant til grunnen. Elstad er foreløpig den eneste som er blitt ordinert der.
Kirka ligger på et høydedrag med utsikt over et jordbrukslandskap og Lofotr Vikingmuseum, en av Lofotens største turistattraksjoner. Stedet var høvdingsete og dermed et religiøst og politisk sentrum i regionen allerede fra yngre jernalder.
Pastor Elstad
For Elstad er det kombinasjonen av stedet og prestetjenesten som lokker ham tilbake år etter år. Folka, naturen og tjenesten. Selv om mye av menighetsaktiviteten har tatt ferie, kan det være fulle dager for pastoren.
– Det kan være travelt nok, sier han og forteller hva han har vært med på de siste par dagene.
– Gårsdagen var rimelig full. Den starta med stabsmøte. Så gikk det videre med en sørgesamtale, før en avskjed med en medarbeider som skal gå av med pensjon. Etter det var det en urnenedsettelse på en kirkegård i andre enden av bygda, deretter hadde jeg en ny sørgesamtale i en annen kirke. Det er jo tunge ting av og til, men det må man forvente. Etter det brukte jeg resten av dagen til å forberede begravelsene, og fordøye inntrykkene.
– Og så begynte jeg dagen i dag med en vigselssamtale! Altså, det er glede og sorg, høyder og dybder i livet, fastslår Elstad og forteller videre at han holder to gudstjenester hver søndag, og vigsler på lørdager.
Mandager er det fri.
Viktig samspill
I tillegg til at han er prest om sommeren fordi han liker det, mener han det har stor betydning for ham som teologiprofessor på Det teologiske fakultet (TF).
– Kontakten med praksisfeltet ser jeg som avgjørende. Når jeg skal undervise studenter som skal bli prester er det verdifullt å vite selv hvordan prestelivet er. Profesjonsstudentene er veldig opptatt av det som skjer der ute. Når de har vært ute i praksis, så vet jeg jo hva de snakker om og kan være en samtalepartner og diskutere med dem. Vi har et felles referansepunkt.
– Det er noe med å ikke sitte og støve ned i et arkiv eller bak et skrivebord, men være også i praksisfeltet. Jeg mener, medisinprofessorer har jo klinisk praksis. Skal ikke vi også ut og se hvordan det er i kirkas liv, spør han retorisk.
Må satse på profesjonsstudiet
Samtidig som Elstad er opptatt av praksisfeltets betydning for teologifaget, har han også engasjert seg i ordskiftet om teologifagets betydning for praksisfeltet.
– I forbindelse med de alternative veiene til prestetjeneste dukket diskusjonen opp om hvor viktig den teologiske utdanningen er. Hvor lang skal den være, hva skal den bestå av?
– Jeg tenker at et integrert profesjonsstudium i teologi er den beste utdannelsen for å bli prest. Kirka trenger teologien. Og jeg mener altså at profesjonsstudiet gir det beste grunnlaget for det som prestene står i.
Elstad trekker frem dannelsesaspektet og integrasjonen mellom den praksisrelaterte og mer teoretiske delen av profesjonsstudiet.
– Hele prestestudiet er formatio, og det er viktig å understreke nettopp det. Det er en utdanning til en profesjon. Vi må være stolte av nettopp dét.
For Elstad spiller prestene en avgjørende rolle som forvaltere av teologi i kirka. Han understreker at teologien ligger til grunn for hva kirka sier og gjør, og i forlengelsen av det hvordan den møter mennesker i sitt nærmiljø og i vårt samfunn. Dermed får prestens teologiske kompetanse en avgjørende rolle for kirkas praksis, og teologien en avgjørende rolle i utdanningen av prestene.
– Hva er det som bærer presteprofesjonen, og som alltid har gjort det? Det er jo teologien. Hvis vi lager ordninger som bidrar til å svekke teologien for mye, så svekker vi profesjonen, og mulighetene for å være kirke i samfunnet i dag.
– Vi må styrke og løfte frem hovedveien til prestetjeneste, det ordinære studiet, og det må vi ikke minst gjøre som kirke! I tillegg må studiet tilrettelegges så godt at så mange som mulig kan gjennomføre det, mener Elstad.
Han har hatt en tydelig stemme i diskusjonene om de alternative veiene til prestetjeneste. Men samtidig som han har vært tydelig på hva han mener bør være den primære utdanningen for å bli prest, er han nå engasjert i fakultetets utvikling av studietilbudet for de som går den alternative veien.
Rekruttering er utfordring nummer én
Han ser helt klart Den norske kirkes behov for å styrke rekrutteringen til presteyrket. Også i bispedømmet han nå er bispekandidat, og hvor han er sommervikar.
– I Sør-Hålogaland er det definitivt en utfordring med rekruttering. Det er jo egentlig vanskelig å skjønne, sier Elstad humrende og peker på de vakre omgivelsene rundt Borge kirke.
– Egentlig så sitter jeg jo selv i glasshus. Jeg tilhører jo de som kommer fra landsdelen, men som reiste ut. Samtidig har jeg vært opptatt av det som skjer i denne landsdelen, og løfter den fram både i undervisning og forskning. Jeg har jo dessuten vært rektor på Kirkelig utdanningssenter i nord, som det het den gang, og professor II ved Universitetet i Tromsø.
Han mener rekruttering er utfordring nummer én for den som blir ny biskop i Sør-Hålogaland.
– Å ha en offensiv rekrutteringspolitikk er kjempeviktig, og må prioriteres. Vi må synliggjøre bispedømmet, ha gode insentivordninger - altså virkelig jobbe for at dette skal være et attraktivt bispedømme å jobbe i.
Samtidig som han fremholder det ordinære profesjonsstudiet i teologi som den primære veien til prestetjeneste, tror han de som tar den alternative veien kan fungere godt som prester. Han synes det er vanskelig å trekke grensen for hva som er tilstrekkelig med tanke på utdanningslengde og innhold.
– Kirka har nylig økt kravet i den teologifaglige komponenten for den alternative veien, det tror jeg er veldig viktig at man har gjort. Men jeg tenker at Sør-Hålogaland bispedømme i hvert fall på kort sikt ikke klarer seg uten prester som har gått en alternativ utdanningsvei, så realistiske må vi være, mener Elstad.
Må satse på etter- og videreutdanning
Men denne situasjonen forutsetter ifølge Elstad et annet tiltak som han mener må prioriteres høyt i bispedømmene.
– Dette krever at vi har en god etter- og videreutdanningspolitikk og personalpolitikk i bispedømmene våre. Vi må se folk og se hva de kan trenge. Vi har etter hvert mange prester med alternative veier inn til prestetjenesten. Jeg tenker at vi må prioritere at både de og andre som ønsker større faglig fordypning, skal få det. Dette bidrar til å ta vare på medarbeiderne.
Fokuset på faglig utvikling gjennom etter- og videreutdanning er noe han vil ta med seg fra sitt virke som professor, om han skulle bli biskop.
– Det er viktig å styrke det faglige felleskapet som jo også er en del av kirkas virksomhet. Det gjelder jo ikke bare for prestene, men for alle tjenestekategoriene. I kirka skal vi jobbe som et team. Det er kjempeviktig at vi har ulike profesjoner. Vi er gode på forskjellige ting, og vi skal arbeide best mulig sammen. Vi skal gjøre hverandre gode og respektere hverandre.
Fra eget fagfelt, kirkehistorie, ser Elstad viktige perspektiver han vil ta med seg.
– Det å kjenne vår nære og fjerne historie, det har aldri vært en ulempe. Å vite hva slags sammenhenger vi står i, og hvordan det er blitt sånn som det har blitt — jeg tror det vil være en viktig kompetanse jeg kan ta med meg. Vi forstår ikke oss selv hvis vi ikke har en tråd tilbake til hva som har vært, og har en sans for, og en forståelse av, hvorfor det har blitt sånn. Så nettopp på bakgrunn av det aktuelle og det arbeidet vi skal gjøre nå, så er det historiske viktig, fastslår Elstad.
Hverdagsreligiøsitet
For Elstad er det enkelt å finne gode grunner til å bli prest i Sør-Hålogaland. Ikke bare fordi han har et personlig forhold til regionen.
– Folket og naturen her er jo fantastisk, sier han med et stort smil.
– Mange som kommer fra andre steder takker virkelig for det de har fått oppleve her. For mange er jo dette noe helt annet, og jeg tror det er stimulerende.
– Jeg tror det går an å snakke om en form for folkereligiøsitet her som er grunnfestet i folk, og som på en måte er kontekstuell. Den er ikke nødvendigvis knyttet til steder eller institusjoner, den er mer privat. Ja, den er så å si en del av naturen, forklarer Elstad.
– Folk tråkker ikke nødvendigvis ned dørstokkene i kirka, men det er likevel en åpenhet hos folk her. Jeg tror jeg vil kalle den en hverdagsreligiøsitet.
Elstad forteller om møter med mennesker som ikke var aktive kirkegjengere, men som likevel hadde et aktivt forhold til sin egen religiøsitet og religiøse praksis. Han sier det er en velvilje i samfunnet her i forhold til det kirkene står for, enten det er enkeltpersoner eller politiske myndigheter og andre virksomheter.
Lokal forankring viktig for kirka
– Det kan jo også ha sammenheng med at det er til dels små og tette samfunn, hvor alle kjenner alle litt. Dette tror jeg nok er en fordel for kirka, og for kirkelig aktivitet i det hele tatt. Og derfor tror jeg det er viktig for kirka å ha denne tette, lokale kontakten. Fjerner man seg for mye, sentraliserer man for mye, så er det en ulempe. Det som ikke skjer lokalt, det skjer ikke.
– Den lokale forankringen er helt essensiell for kirka, fastslår Elstad.
På spørsmål om hva han tenker kirkens primære oppgave er, trekker Elstad frem det som alltid har vært de lutherske kirkenes primære oppgave, forkynnelsen av evangeliet og forvaltningen av sakramentene. Han er opptatt av at dette må forvaltes lokalt og kontekstuelt på stedet der folk er.
– Samlinga om ord og sakrament, de kirkelige handlingene, det er kirkas primære oppgave, og den må prioriteres.
Han er bekymret over det han oppfatter som en stadig sterkere byråkratisering og sentralisering av kirka.
– Hvis dette innebærer at vi tar bort ressurser fra lokalnivået, så er det en uheldig utvikling. For det er lokalt at kirka møter mennesker og kommuniserer med mennesker. Det er der kirka er. Og da er det viktig å prioritere det arbeidet som skjer lokalt, mener Elstad.
Viktig å være folkekirke
For Elstad handler dette om å være folkekirke. Han trekker frem nettopp Sør-Hålogaland som et eksempel på et sterkt folkekirkebispedømme, med blant annet høy oppslutning om kirkelige handlinger og høye medlemstall.
– Det tenker jeg forplikter med tanke på hvordan vi er kirke, altså vi må være kirke på folkekirkemåten, hevder han.
– Dette er avgjørende i forhold til den hverdagsreligiøsiteten jeg opplever her, og de menneskemøtene vi som kirke skal gjøre. Det er oppdraget.
– For meg har det vært viktig med en slik folkekirketenkning og folkekirketeologi, som jeg på mange måter føler at jeg har fått, og forhåpentligvis også har vært med på å utvikle, ved Det teologiske fakultet, avslutter Elstad.