Med støtte fra ReNEW kunne forskere innen religionsvitenskap, religionssosiologi, praktisk-teologi, religion og media, og religion og juss fra Norge, Finland, Sverige og Danmark komme samme for å legge frem forskning, og drøfte hvordan pandemien har endret det religiøse landskapet. Les mer om konferansen.
Hva som kom frem under workshopen?
På den ene siden har pandemien endret religiøse ritualer og felleskap, og på den andre siden har den forsterket det distinkte ved religiøse institusjoner. Pandemiens krav som sosial avstand, og den massive bruken av digitale plattformer, representerer raske endringsprosesser over kort tid.
Pandemien har i stor grad omformet tidligere forestillinger om religiøs endring og kontinuitet. Dette var spesielt tydelig studier av de store begivenhetene jul og 17.mai, der kravet som sosial distanse gjorde det umulig å gjennomføre disse som vanlig (Tore Rafoss, KIFO).
På samme måte som juss, er religion som oftest noe endrer seg langsomt, men med pandemien så har lover blitt vedtatt i rekordfart, og reguleringene har endret religionssamfunn på måter som var utenkelige i en pre-covid situasjon. I løpet av workshopen fikk vi innblikk i praksiser som om ‘digital nattverd’ (Laura Kallatsa, Univ. of Eastern Finland), ‘drive thru eid’ (Ånund Brottveit, KIFO) og ‘digital fellessang’ (Henrik Reintoft Christensen, Århus univ).
Kanskje på grunn av at endringene har skjedd så raskt, ser vi også at pandemien har bidratt til at en del religiøse institusjoner har blitt en slags overdreven versjon av seg selv, som Elisabeth Tveito (Univ. i Oslo) viste i sin studie av de nordiske majoritetskirkenes digitale selv på Facebook. Samtidig, så er endring ikke hele bildet. Ingeborg Dybvig (Den norske kirke) og Merete Thomassen (Univ i Oslo) la vekt på at det at lutherske kirkene alltid har vært opptatt av å finne måter å kommunisere inn i nye situasjoner, og at endringene under pandemien mer er å forstå som et kontinuum.
Hvilke funn gjorde mest inntrykk?
Forskningen på begravelser gjorde sterkt inntrykk. Pandemien har grepet inn i og endret erfaringer av sorg, kroppslig nærvær og minnesmarkeringer. Auli Vähäkangas (University of Helsinki) har analysert brev skrevet av pårørende som har mistet nære slektninger og venner i løpet av pandemien. Materialet viser at noe av det vanskeligste var at behovet for sosial distanse bidro til en følelsesmessig avstand. Det å bli avskåret fra muligheten til å fysisk nærhet, gjorde det vanskeligere å uttrykke sorg.
Flere fortalte også om at det var følelsesmessig vanskelig at det ikke var mulig å gjennomføre begravelser i tråd med avdødes ønsker. Noen fortalte om nye måter å formidle nærvær når de ikke kunne være tilstede, som å pyntet et bord omgjort til alter med lys og blomster, og sende bilder til de sørgende mens begravelsene pågikk. Dette gjorde at pårørende følte at venner og familie var med i sorgen, selv om det kun var den nærmeste familien som var tiltede på begravelsene.
Carsten Schuerhoff (KIFO) la frem funn fra hvordan prester og begravelsesbyråer i Norge har opplevd kontakt med pårørende i forbindelse med begravelser i løpet av pandemien. En del prester synes det var mulig å få god kontakt med påførende på telefon, og digitale løsninger som zoom, under sørgesamtaler før begravelser.
Som ansatte hadde de en oppfatning av at strømming av begravelser hadde vært et viktig bidrag i sorgprosesser, og at det hadde gjort det mulig for flere å delta selv om de ikke kunne være tilstede. Samtidig var både prestene og de ansatte ved begravelsesbyråene tydelige på at noe av det tyngste under pandemien var å se folk i sorg som ikke får lov til å vise å klemme og trøste hverandre.
Det som imidlertid også kom frem i studien, er at noen sørgende setter pris på at begravelsen fant sted under pandemien, fordi de da unngikk all klemmingen og håndhilsningen. Det vil det i fortsettelsen bli spennende å se hvordan endringene som skyldes pandemien får langtidsvirkninger. Det er mulig at pårørende også i fortsettelsen vil få en mer fremtredende rolle i begravelsesritualet. At minneordene får større plass, og at kanskje mer tradisjonell forkynnelse får en mindre fremtredende rolle.
Var det noe som overrasket?
Foreløpig kan det se ut til at opplevelser knyttet til pandemien ikke har fått den samme effekten i Norden som i USA. Kvantitative undersøkelser, spesielt fra Danmark, tyder ifølge Lene Kühle og Henrik Reintoft Christensen (Århus universitet), på at folk ikke rapporterer om at de har blitt vesentlig mer religiøse som følge av pandemien.
Dette kan handle om flere forhold, blant annet at en god del velferdsordninger er knyttet til menigheter i USA, mens dette er noe staten i stor grad tar ansvar for i de nordiske landene. Det at det er forskjeller mellom den religiøse demografien i Norden og USA, er ikke i seg selv overraskende, men det er like fullt interessant å studere hvordan pandemien slår ut i ulike kontekster.
Hva var høydepunktene?
Faglig var det et høydepunkt å delta sammen med forskere fra de nordiske landene. Vår opplevelse er at disse landene er like nok til å sammenligne funn på tvers, samtidig får sammenligningen frem de interessante forskjellene. I tillegg var det et høydepunkt å kunne være sammen over tre dager, inkludert middager på kveldene.
Som forskere har vi også blitt påvirket av pandemien i form måtte forske på sosial avstand fra internasjonale samarbeidspartnere. Erfaringer fra det digitale workshops og konferanser har vist at det er vanskelig å utvikle ideer sammen uten å møtes. Workshopen i Oslo var første gang de fleste av oss var sammen med andre forskere utenfor våre egne landegrenser.
På en slik workshop der mange av deltakerne ikke kjenner hverandre fra før, er det en stor fordel å være fysisk sammen. Det er noe helt annet å samtale om forskning når vi hadde tid sammen, også i pauser og i mer uformelle settinger.
Ser dere noen forskjeller og likheter mellom landene?
En av forskjellene som kom tydelig til uttrykk i løpet av workshopen er at de nordiske styresmaktene regulerer religionsfeltet ulikt. I Sverige har religion blitt regulert på linje med andre kulturelle virksomheter. Under de strengeste restriksjonene, var det ikke forskjell på for eksempel kino og gudstjenester. Det som var avgjørende var lokalets størrelse, og ikke virksomheten. I Sverige har det ikke vært en egen regulering av religiøse forsamlinger, og heller ikke en differensiering mellom Svenska kyrkan og minoritetsreligioner. På denne bakgrunn var Giuseppina Scala (Bocconi Univ. og Univ of Padova), forsker med juridisk ekspertise på kirkelig lovgiving i Italia og Skandinavia, forbløffet over at den svenske kongen talte til det svenske folk som representant for både staten og kirken.
I Danmark har pandemihåndteringen vært preget av et lovverk som primært er utformet for å regulere Folkekirken, men ikke minoritetsreligioner. Restriksjonene under pandemien har dermed fått karakter av å være ad-hoc, og muslimske menigheter i Danmark har opplevd reguleringen som spesielt rettet mot dem.
I Norge har religiøs aktivitet blitt regulert forskjellig fra annen kulturell aktivitet, og betydelig strengere og uten differensiering med hensyn til areal. Den generelle lovgivingen på feltet er utformet med intensjon om å likebehandle religioner og livssyn, men i første del av pandemien ble prester definert som samfunnskritisk personell ved begravelser, men ikke tilsvarende for minoritetsreligioner og livssyn.
Hva var konklusjonene?
Spørsmål om makt er sentrale for å analysere hvordan statens inngripen har virket inn på ulike religionssamfunn. Det som var likt på tvers av landene var at både majoritets- og minoritetsreligionssamfunn hadde vært lojale og ansvarlige med hensyn til myndighetenes regulering av deres virksomheter, også da restriksjonene var svært inngripende og langvarige.
Spesielt minoriteter, og i særdeleshet muslimske menigheter, var engstelige for å være kritiske til myndighetene. For dem ville kritikk av statens regulering, kunne føre til ytterligere negativ omtale i offentligheten. I Norge gikk Samarbeidsrådet for tros- og livssynsorganisasjoner og Den norske kirke, som generalsekretær Ingrid Rosendorf Joys understrekte, sammen om å stille spørsmålstegn ved om statens avgrensning var i strid med religionsfriheten.
Pandemien viser at de ulike religionssamfunnenes mulighet til å bli hørt, og å ytre seg kritisk, handler om hvordan de er posisjonert både juridisk og historisk. Minoriteters rettigheter er sårbare, og forskningen på tvers av de nordiske landene tyder på at de er spesielt utsatte i en krise som Covid-19 pandemien.
Situasjonen er fortatt at vi lever med en pågående pandemi. Det er mulig å forutse langtidseffektene av hvordan pandemien vil påvirke religiøse ritualer og fellesskap. For de ulike trossamfunnene har det vært en krevende situasjon å være over tid. Uforutsigbarheten og digitaliseringen bidratt til at har følt seg mer alene om arbeidet, samtidig som de har gjort oppgaver de ikke tidligere har erfaring med fra før (Noora Palmi, Univ of Eastern Finland).
Det gjenstår fortsatt mye med hensyn til å innhente kvantitative data, men en del tyder på at pandemien kan forsterke nedgangen med hensyn til oppslutning om dåp, konfirmasjon og bryllup. Vi vil samtidig understreke at forskningen på dette feltet er større enn majoritetsreligiøse ritualer.
Erika Willander (Uppsala universitet) viser i sin studie fra svenske sykehus, at pandemien har gjort eksistensielle spørsmål mer fremtredende og vanligere. Det er behov for en bred undersøkelse av hvordan Covd-19 har påvirket livs- og verdensanskuelsen til befolkningen i de nordiske landene. Erfaringer under pandemien kan ha endret religiøse forestillinger og praksiser. Det å følge denne utviklingen videre er av stor betydning for å forstå religion i nordiske post-Covid samfunn.