Den amerikanske fotokunstneren Nan Goldin har mange fotos av mennesker I utsatte livssituasjoner. Et av de vakreste er fotografiet Gotscho kissing Gilles (1993), av den alvorlig aidssyke pasienten som blir kysset av sin venn. Gilles ligger i sykesengen mens Gotscho bøyer seg over og kysser ham på neseroten. Sengetøyet er hvitt, Gotschos skjorte er hvit, vi er i dødens rom.
I første omgang er dette et kunstfoto om HIV. Nan Goldin har hundrevis av bilder fra utkantmijøene i USA og andre steder. Men det er jo bare mest overflatisk. Goldins bilde er ikke om aids, det synliggjør medmenneskelighet. Det er nettopp ikke den døende pasienten som marginalisert andre som formidles i bildet. Det er berøringen, den kroppslig formidlete medmenneskeligheten, inne i rommet.
Den epidemien som nå er over oss, genererer helt andre bilder. Grenser stenges, rom stenges og kysset er blitt demonisk. Hva gjør det med oss?
Det er en lang reise fra kysset på hospitalet på tidlig 1990 tall til bilder og fortellinger fra overfylte korona avdelinger i de mest utsatte landene. Der er det ikke tid, og ikke tillatelse, til noen kyss. I de aller mest sårbare rommene må folk ha masker og beskyttelsesdrakter. Og i noen rom kommer ingen nære inn lenger.
På sykehuset I nærheten av Seattle (bildet nedenfor) vinker mor bak vinduet mens hun samtaler med datter og svigersønn via mobilen. Nærheten i det fysiske rommet hos Goldin er blitt til en deling der det bare er en deltaker inne, de nære er ute. Samtidig vet vi jo fra daglig erfaring at de spesielle sykerommene bare illustrerer humanitetens voldsomme utfordring. Nå kan ingen av oss dele de rommene vi ønsker, isolasjon, karantene og avstand er blitt regelen, ikke unntaket.
Helt ukjent er dette likevel ikke. Det er ikke første gang vi er bortreist og treffer venner, kolleger og nære på nettet. Men nå er vi ikke bortreist, vi er i permanent atskilte rom. Hvorfor gnager det i kroppen og kjennes slitsomt på en annen måte å møte folk på nettet mange timer i strekk? Vi sanser på nett, men det er en annen sansning, er det fordi den konkrete berøringen og de lange pausene der vi leter etter ord ikke er der? Eller er det kanskje heller en konkretisering av hva det å være sanselig forbundet betyr, kanskje mer enn noen gang. Forpliktelsen til de andre bryter gjennom: også i de delte rommene.
Det er denne forpliktelsen vi må verne i koronaens tid også. Finnes det en korona sansning, en korona nærhet? I strevet med å tilegne seg teknologier som Zoom, Teams, Skype, eller Face Time, er det lett å glemme: Virtuelle rom er ikke så nye som vi ofte tror. De er bare blitt mer håndfaste over de siste par tiårene – og særlig over de siste par ukene. For hundre år siden var de private virtuelle rommenes medium særlig brevet. Du mottok et brev, f.eks. fra Amerika, og hvis du hadde gode minner og livlig fantasi, kunne du formelig høre den kjæres stemme når du leste.
Brevet var ikke det eneste mediet: Du kunne også gå en tur alene på kjente stier og gjenkjenne det kroppslige minnet om felles erfaring. Eller du kunne synge eller danse. Og du kunne, naturligvis snakke med andre som husket den du lengtet etter. Eller du kunne lese en bok om noen som var i en tilsvarende situasjon. Kroppen har sitt eget minne. Når du ser ansiktet til din kjære, når du hører en venns stemme, så aktiverer kroppen minner om tidligere samvær – i fysiske rom. Minnet kompenserer for mangelen på kroppslig nærhet og sansning. Du kan faktisk gjenkjenne humanitetens hjerteslag selv i virtuelle rom – til stor overraskelse for enkelte av oss.
Kroppen er i stand til å prosessere minner, lengsler, drømmer – og skape humanitet. Sansenes betydning stokkes om i koronaens tid: Syn og hørsel blir viktigere enn taktil berøring. Men avstand og distanse sanses ekstremt sterkt når vi ser og ikke kan berøre. Følelser blir annerledes og sammensatte på en annen måte enn når rom deles. Digitale og virtuelle rom danner fremmedhet fordi det taktile ikke skjer. Men normativt er bildet fra sykehuset i Seattle minst like sterkt som Nan Goldins fra Paris i 1993.
Vi kan ikke kysse, men de utstrakte hendene bærer det taktile og det humane gjennom hørsel og syn og sårbarhet. Slik lærer vi å gjenkjenne vår humanitet på nye måter: I koronaens tid.
.jpg){kind=link}