Respondentene bes ta kontakt direkte med foredragsholderne for nærmere avtale.
Arnfinn Bø-Rygg: "Tårenes hermeneutikk. Om Hans Blumenbergs Matthäuspassion"
Innledningsvis sies det litt om Blumenbergs metaforologi, med vekt på det han kaller "absolutte metaforer". Blumenbergs heftig diskuterte bok fra 1988 er et lærestykke over forholdet mellom estetisk og religiøs erfaring. Den kan sees som en Matteus-variasjon, i tråd med hans remytologiseringsstrategi og metaforologi. En betydelig filosof, i kritisk distanse til kirke og kristendom, finner i Bachs musikk et tonefall som gir ham anledning til et nytt forsøk med teologien.
Respondent: Eyolf Østrem
Nils Holger Petersen: ”Mozart og Salzburg-Liturgien”
I dette paper vil jeg diskutere noen av Mozarts forholdsvis lite kjente religiøse verk fra hans Salzburg tid:
Det dreier seg først og fremst om hans Grabmusik KV 42 (fra 1767) og hans to Litaniae de venerabili altaris sacramento henholdsvis K. 125 (1772) og K. 243 (1776). Jeg vil diskutere hvordan disse verk tolker de underliggende tekstene og på hvilken måte de sannsynligvis har vært integrert i den Salzburgske fromhetspraksis. Endelig vil jeg ta opp spørsmålet i hvilken grad det er mulig å si noe om en religiøs musikk-estetikk hos Mozart.
Respondent: Geir Hellemo
Ståle Wikshåland: ”Odysseus avmakt, Orfeus' vågemot. Claudio Monteverdis selvtematisering av kunstens skapelsesmyter (med vekt på Orfeo)”
Den nye operasjangeren på tidlig 1600-tall fremstår som inkarnasjonen av et nytt musikkbegrep tuftet på musikkens retoriske virkning, snarere enn på forestillingen om musikk som realisering i miniatyr av en større, kosmisk orden.
Forestillingen om musikkens kraft, fra et menneskelig standpunkt, blir til tema for de første forsøkene i den nye sjangeren. Komponistene forsøker for så vidt å gjøre (vise) det operaene faktisk handler om, noe som samler seg i et utfordrende begrep om iscenesettelse (der det ikke bare er operaforestillingens elementer som settes i scene).
Jeg vil følge noen av banene i dette, hovedsaklig med Orfeo's «Possente spirto» som musikalsk eksempel (bønnen om å utvinne Euridice fra Hades), og utvide perspektivet mer alment henimot forestillinger om musikkens makt, det nye subjektets selvbevissthet, kunstuttrykkets selvrefleksjon og menneskets begrensninger vis à vis det sterke element av transcendens so gjennomstrømmer begge mytene (og der Monteverdi jo har gjort hver av dem til temna for en egen opera).
Svein Aage Christoffersen: "Orfeus - guddommelig og menneskelig. Noen religionsestetiske perspektiver med særlig henblikk på Monteverdi"
(Beskrivelse kommer)
Kristin Rygg: ”Om dødsrikets livgivende musikk og den orfiske utfordring.”
En av urmytene som ligger til grunn for den vestlige kulturs transkronologiske forestilling om musikkens transcenderende kraft er Platons myte om Er fra Staten. På ett viktig punkt ligner den mange av vår tids fortellinger om såkalte ”nær-døden-opplevelser”; den beretter om et menneske som tilsynelatende dør, men som kommer tilbake til livet og beretter for de levende om opplevelsene fra de dødes rike. I dette riket hadde en verden av toner en sentral plass. Gjennom en sammenkobling av myten om Er og den skapelsesmyten som presenteres i Timaios, der matematisk-musikalske proporsjoner står sentralt i verdens tilblivelse, får musikk en posisjon som et sanselig primærmedium for transcendens. I denne verdensforestillingen har musikken sitt opphav i den guddommelige skaperkraft, den er både med på å opprettholde verdensordenen og den klinger ut i menneskets jordiske tilværelse. Ikke minst er denne musikken også grunnleggende den samme som klinger i dødsriket. Slik blir musikk del av essensen i en skapelse-liv-død-gjenskapelse-syklus, og den har et særlig potensiale til å lede også over dødens grenser nettopp fordi den har etablert en klingende vei fra de dødes rike til de levende.
Orfeusskikkelsen kan forstås som en gjenspeiling av en slik forestilling; han er halvt gud og dermed beslektet med musikkens guddommelige skaperkraft, men han er også halvt menneske og står dermed overfor den utfordring det er å skulle realisere en musikk i menneskenes verden som bærer i seg den magiske kraft som finnes i den opphavelige musikk.
Forestillingen om en musikk som klinger i en ”åndelig verden” - som musikeren, komponisten, i en viss forstand skal realisere, gjøre sansbar, realisere som et medium for transcendens - har fulgt den vestlige kulturhistorie gjennom svært ulike kanaler; via politiske skrifter som Ciceros De Republica, renessansens mangslugne Orfeusdyrking, Schopenhauers filosofi, Hindemiths musikk og Stockhausens musikktenkning bare for å nevne en bitteliten brøkdel. Men de komponister og musikere som har sett det som en oppgave å leve opp til dette idealet, har stått overfor store utfordringer. For hvordan kan man skape musikk som faktisk bærer disse musikalske urkreftene i seg?
I dette foredraget vil jeg diskutere ett av de mange budene på kunstneriske løsninger på denne oppgaven som vi har sett gjennom vår kulturhistorie. Forestillingen om et univers som er skapt og opprettholdt gjennom musico-matematiske krefter har bl.a. funnet uttrykk i en spesiell tallfigur, det såkalte dekadiske tetraktys. Denne figuren fremstiller gjennom geometriens språk også de grunnleggende toneintervall, nemlig oktaven, kvinten og kvarten. Den impliserer videre sekunden og bærer dermed hele det tonale univers i seg. Samtidig representerer den en merkelig utfordring for komponisten i og med at det figuren gir, er de mest elementære byggesteinene i all (vestlig) musikk. Figuren gir dermed ikke den minste indikasjon på hvordan de magiske kreftene den presumptivt bærer i seg kan konkretiseres i klingende musikk.
Jeg vil diskutere hvordan denne figuren blir fremstilt dansemessig i to beslektede musikkteatergenre fra senrenessansen, der figuren åpenbart på den ene side omfattes med så mye hemmelighetskremmeri at den tidligere ikke har blitt ”oppdaget”, men der den på den annen side klart er tenkt å skulle fungere som et medium for transcendens, som den ypperste vei for mennesket til å forbinde seg med de skapende krefter som har potensiale til å bryte grensene både til liv og død. Med andre ord fremstår også dansingen av denne figuren som et erkeeksempel på hvordan den sanselige hengivelse til og utføring av kunst er transcendens; hvordan ritualisert kunst blir sakrament.