Generelt om prosjektet
Studiene gjøres spesielt med henblikk på kristendommens kritisk mobiliserende kraft og/eller integrerende potensial. Spenningen mellom lokal forankring (kontekstualitet / partikularisme) og transnasjonal / global rekkevidde (universalisme / holisme) er et gjennomgående perspektiv i prosjektet.
Prosjektet er dels deskriptivt og beskriver disse prosessene i de ulike analytiske og / eller komparative delprosjektene, dels normativt idet delprosjektene munner ut i overveielser om hvordan man kan forholde seg til de lokale og globale prosessene. Slik vil prosjektet benytte teologisk analyse til å forstå lokale og transnasjonale prosesser og også vurdere disse prosessene i lys av religiøs normativ tradisjon. Gjennom analyse og vurdering basert på case studies, trekker prosjektet inn i vurderingen alternative visjoner for globalt fellesskap som kommer fram i brytningene mellom integrasjon og motstand i de lokale og transnasjonale religiøse bevegelsene.
Religion og religiøse forhold har blitt viet fornyet interesse i forskningen omkring de verdensomspennende endringsprosessene som vekselsvis betegnes som globalisering, internasjonalisering og transnasjonalisering. Fremdeles unndrar likevel begrepene ’religion’ og ’globalisering’ seg skarpe definisjoner. Innenfor RIGA er det verken religion i seg selv eller globalisering som fenomen som skal undersøkes, men mer spesifikt hvordan disse to fenomener påvirker hverandre gjensidig.
Internasjonal forskning viser at religioners rolle er vesentlig for å forstå globalisering. Men det hersker uenighet om hvilken rolle religionen(e) spiller i denne sammenhengen. Forholdet mellom modernisering / globalisering og sekularisering står i fokus for diskusjonen. Fra flere hold framheves det at religionen(e)s betydning relativiseres og begrenses på globalt nivå, men revitaliseres på lokalt og individuelt nivå. Religionens betydning sees primært i forbindelse med individuell og kollektiv identitetsforming. Religion gir mulighet for personlig reorientering og rotfeste i en ustabil tilværelse i rask endring. Globaliseringen innebærer en ’de-komposisjon’ og ’re-komposisjon’ av kollektiv og individuell idenititet. I denne prosessen utviskes de symbolske grensene mellom ulike tros- og tilhørighetssystemer. Dette resulterer i en dobbelt tendens både i retning av en større åpning for blanding av kulturer, mestizaje, og en søken etter symbolske universer som gjør det mulig å fastholde en enhetlig og koherent oppfattelse av en tilværelse som er dypt preget av differensiering og oppsplitting. Religionen gir hjelp til å se den splittede, forskjellspregede og konfliktfylte virkelighet som sammenhengende og meningsfull.
Slik kan religion forsterke partikulære identiteter i en multikulturell verden. Dette betyr imidlertid ikke at den bare er en negativ reaksjon på globaliseringen - at dens rolle utelukkende er desintegrerende. For styrkingen av disse partikulære identiteter er samtidig et virkemiddel i kampen om makt og innflytelse på en global arena. Dermed kan religion i en globaliseringen være pro-systemisk og anti-systemisk på samme tid. Den fremmer globalisering ved å gjøre motstand mot dens (negative) konsekvenser.
I norsk sammenheng er det også berettiget å fokusere på religionsaspektet i internasjonaliserings- og globaliseringsprosessene. Norges egen involvering på den internasjonale arena har i betydelig grad vært religiøst eller verdimessig motivert. Samtidig er det grunn til å hevde at det i de moderne samfunnsvitenskapene, ikke minst i Skandinavia, har vært en tendens til å undervurdere religionen som samfunnsfaktor.
Globalisering - en tilnærming
’Globalisering’ indikerer en tilnærming til de aktuelle globale endringsprosessene som tar utganspunkt i at noe kvalitativt nytt har oppstått i og med de senere tiårs aksellerasjon innen informasjon og kommunikasjon, spredningen av en enhetlig verdensomspennende markedsøkonomisk modell og konsolideringen av et vestlig ideologisk / kulturelt hegemoni. Globaliseringen innebærer i følge denne tankegangen at verden er blitt "a single place" i den forstand at all kommunikasjon (informasjonsstrøm, utveksling av varer og tjenester, etc.) potensielt kan nå hele kloden. Den digitale revolusjon har effektivt redusert eller opphevet grensers, avstanders og territoriers grunnleggende betydning. Slik kan situasjonen tilspisset beskrives som "geografiens ende". Et hovedtema i utviklingen som har blitt betegnet som globalisering er med andre ord de stadig raskere og stadig mer ubegrensede forflytninger i tid og rom ('fri flyt') og de omfattende transformasjoner som følger av dette.
Globaliseringen har minst tre akser: På det økonomiske området innebærer globaliseringen en stadig større framheving av markedets egenlovmessighet, en omfattende liberalisering av handel og finanstransaksjoner, og en adskillelsesprosess mellom den finansielle, spekulative økonomien og den reelle. Denne prosessen fører til konsentrasjon av verdens rikdommer, økning av de transnasjonale selskapenes makt og innflytelse, og stigende ustabilitet i verdensøkonomien knyttet til finansmarkedene.
På det politiske området innebærer globaliseringen følgelig en svekkelse av politiske styringsredskaper vis-à-vis det økonomiske, samtidig med en overføring av makt fra det demokratiske nasjonalstatlige nivå til andre (i utgangspunktet) ikke-"politiske", ikke-demokratiske aktører, først og fremst transnasjonale selskaper. Denne prosessen utløser også "motkrefter" og mottrekk. På den ene siden overføres makt til regionalt og internasjonalt nivå gjennom utbygging av offisielle og utenom-offisielle samarbeidsorganer. Vi har de senere tiår sett klare tegn på en framvekst av en internasjonal "offentlig sektor" - i særlig grad, men ikke utelukkende - knyttet til FN-systemet. Samtidig med dette skjer en økt vektlegging og mobilisering av det sivile samfunn.
På det kulturelle området synes globaliseringen å omfatte to motstridende prosesser samtidig. På den ene siden fører den økte mobiliteten, migrasjonen og globale samhandlingen til en synliggjøring av klodens kulturelle og religiøse mangfold. Dette er en prosess i retning av økt pluralisme, mer omfattende kulturblanding, "hybridisering". Samtidig er det tydelig at globaliseringens kommersielle side innebærer at dette mangfoldige kulturmøtet ikke foregår på like vilkår. Den vestlige kultur har gjennom sin økonomiske og teknologiske overlegenhet og sitt tilnærmede monopol på viktige informasjonsredskap som nyhetsmedier, underholdnings- og reklameindustri, massiv påvirkning på de andre kulturene. Globaliseringen kan derfor også beskrives som en stadig mer omfattende vestliggjøring, den mye omtalte "coca-koloniseringen" av "McWorld." Dette er en prosess i retning av homogenisering, som samtidig kan representere en løsrivelse fra bindingen til det egne sted, en dekontekstualisering/ despatialisering. Denne stedløse 'ny-koloniseringen' utløser forsvars- og motstandsstrategier i de andre kulturene som igjen driver i retning av å framheve egen identitet, nasjonalt særpreg og religiøs tilhørighet. I globaliseringens tidsalder ser en hvordan henvisninger til nasjonalreligiøs kulturarv får stadig sterkere betydning for folkelig mobilisering. Dette får tidvis ekstreme utslag i fundamentalisme og nasjonalisme, som kan være voldelige eller voldslegitimerende. Disse prosessene gjør at det å tilrettelegge en tillitsbyggende, konfliktdempende og konfliktløsende dialog mellom ulike kulturer og religioner er en stadig mer påtrengende oppgave.
På hvert av disse områdene som globaliseringen utspiller seg på kan en se en spenning mellom integrerende og desintegrerende krefter: Den ene, stadig sterkere sammenvevede verdensøkonomien skaper økende forskjeller og sosial polarisering. Dette utløser protestbevegelser og folkelig/politisk mobilisering som i økende grad er transnasjonale. Svekkelsen av politiske styringsredskaper på lokalt og nasjonalt nivå skjer samtidig med utbyggingen av politiske samarbeidsorganer på regionalt og globalt nivå. Vi opplever en samtidighet av kulturell heterogenisering, homogenisering og hybridisering (transkulturell transformasjon).
Denne doble bevegelsesretning kommer samlet til uttrykk i Roland Robertsons påstand om at globaliseringen innebærer "universalisering av partikularismen", i og med forestillingen om verden som ett sted, og "partikularisering av universalismen", i og med den utbredte forventing om at de ulike samfunn skal framstå med atskilte identiteter. Dette korresponderer med synet på religionens rolle som både pro-systemisk og anti-systemisk i globaliseringsprosessen.
Teologisk refleksjon og religiøs / kristen praksis i møte med globaliseringen
Det er denne dynamiske og dialektiske sammenhengen mellom globalisering og religion som det er grunn til å undersøke nærmere, i så vel historisk-deskriptivt som systematisk-normativt perspektiv. Globaliseringen utløser en fornyet selvrefleksjon. Synliggjøringen av kulturelle, religiøse og sosiale forskjeller, samtidig med det direkte og indirekte presset i retning av økt homogenisering og 'fri' konkurranse, skaper et spenningsfelt der den religiøse tilhørighetens funksjon i identitetsformingen både får økt betydning og er i rask endring. Av særlig interesse kan det være å rette søkelyset mot det som skjer i globaliseringens randsoner. Det reiser spørsmål som: Hvilket potensial for kritikk og korrektiv av globaliseringens utstøtningsmekanismer kommer til uttrykk i selvrefleksjon, religiøs livstydning og allmenne overlevelsesstrategier hos de grupper som rammes av eksklusjonen? I hvilken grad er denne kritikken grunnet i alternative visjoner av samfunn og fellesskap?
Denne inngangen til problemfeltet gjør det berettiget å velge å arbeide innen rammen av den bestemte religiøse tradisjon som står oss nærmest, for å fange de endringer i selvforståelse og de nye utkast til verdensfortolkning som gis her. Kristendommen har som vestlig religion med universalistiske pretensjoner vært en medvirkende drivkraft i globaliseringen som vestliggjøring (jfr. for eksempel J. Derridas neologisme "globalatinization"). I denne forstand er kristendom en integrerende kraft i globaliseringen. Samtidig har - nettopp som et resultat av denne prosessen - kristenhetens tyngdepunkt flyttet til Sør, til den fattige delen av verden, der kristen livstydning mange steder har tilbudt ressurser i det kritiske oppgjøret med det vestlige sivilisasjonsprosjektet. Dermed kommer kristendommens betydning for så vel integrasjon som motstand i globaliseringsprosessen til syne. Med 'integrasjon' siktes her til religiøse prosesser som arbeider 'med', følger av, og fremmer den aktuelle transnasjonalisering eller globalisering. Begrepet 'motstand' fanger inn den motsatte bevegelse, nemlig eksplisitt eller implisitt kritikk av og mobilisering mot de samme globale endringsprosesser, eller bestemte sider ved disse. Nært knyttet til, men ikke korrelerende med denne hovedmotsetningen, er polaritetene lokalitet/translokalitet og partikularitet/universalitet.
Ingen ideer, heller ikke teologiske ideer, kan transporteres som "rent innhold". De vil derfor heller aldri kunne kopieres "helt korrekt" fra en folkegruppe til en annen. De vil alltid måtte utfoldes og gjøres relevante i kontekster som er eksplisitt lokale, og vil dermed uunngåelig endres (så sant prosessen ikke forsinkes/forhindres av rå makt). Følgelig kan det, nettopp med henblikk på å få en bedre forståelse av religionens rolle i globaliseringens 'frie flyt' og kontinuerlige endring, være nyttig å undersøke sammenhengen mellom kristendommens forflytninger og dens transformasjoner, ikke minst i møte med andre religiøse tradisjoner.
Det er dette prosjektet vil gjøre gjennom sju delstudier (se Delprosjektene).