Sammendrag
Hva bidrar til verdige møter mellom helsearbeider og pasienter i livets sluttfase? Dette er den overordnede problemstillingen i cand. san. Kari Gran Bøes doktorgradsavhandling. Avhandlingen er kritisk spørrende til selvhjulpenhet, egenomsorg og autonomi som eneste forankring for verdighet. Det fortolkede empiriske materialet i avhandlingen representerer et korrektiv til et menneskesyn som forankrer verdighet utelukkende i det autonome subjekt.
For å få tilgang til hva pasienter i livets sluttfase erfarer og vektlegger er det gjennomført intervjuer med pasienter og gjort observasjonsstudier på en sengepost på et Hospice. Hovedfokus har vært å undersøke kjennetegn ved pasientens situasjon som kan kalles verdighet.
Etter å ha tolket materialet antyder Gran Bøe at verdighet er en form for ivaretatt integritet og subjektivitet. Det presiseres ytterligere at verdighet kan forstås som et intersubjektivt fenomen og at verdighet beskyttes av tilbakeholdenhet og bluferdighet i spill med åpenhet og erkjennelse av risiko for maktbruk. I livets siste fase er det ikke alltid lenger relevant å snakke om autonomi - men allikevel verdighet.
I avhandlingens siste del drøftes profesjonsetiske implikasjoner av funnene. Gran Bøe argumenterer her for at det er etisk nødvendig at feltet utvikler kompetanse inspirert av nyere dydsetikk der egenverdien i samhandlingen blir gitt oppmerksomhet. Det pekes tilslutt på noen dyder som synes å særprege en profesjonalitet som bidrar til verdige møter.