Kalenderen viser 2022. Det er nå 50 år siden straffelovens § 213 ble avskaffet – den såkalte «homoparagrafen» som forbød seksuell omgang mellom menn. Da det først ble foreslått at loven skulle avskaffes reagerte norske biskoper med stor motstand. Homofili beskrev de som en «samfunnsfare av verdensdimensjoner». Det var i 1954. Da var Halvor Moxnes 10 år.
30 år senere ble Moxnes utnevnt til professor i teologi ved Det teologiske fakultet (TF). Han var åpent homofil. Også da var det oppsiktsvekkende med en homofil teolog. Nå er situasjonen en annen.
Moxnes har med andre ord fulgt utviklingen for homofile i kirke og samfunn gjennom flere tiår, fra at biskopene på 50-tallet mente at homofili var en samfunnsfare til at kirken nå mange steder deltar i Pride.
Status quo
I 2022 har kirken på mange måter kommet langt, og Moxnes viser til at mye er oppnådd:
– Det gjelder særlig innføring av vigsel for likekjønnede, men også at det generelt er mye større åpenhet rundt det å være LHBT-person i kirken nå.
At kirken også deltar i Pride mange steder mener Moxnes er en fin understreking av at kirken ønsker å feire et mangfold. Likevel gjenstår noen kamper. Et eksempel er at to av landets 11 bispedømmer vil vektlegge samlivsform ved ansettelser. Det innebærer at søkere kan bli avvist selv om ekteskapet deres er lovlig i Norge.
– Da den nye vigselsordningen ble innført i 2017 sa man at kirken har to syn, sier Moxnes.
Med det mener han at kirken i dag anerkjenner både et positivt og et negativt syn på likekjønnet ekteskap, selv om likekjønnede i praksis kan bli viet i alle landets kirker. Likevel understreker Moxnes at det er paret som vil gifte seg som har fortrinnsrett i kirken i dag, ikke det fåtallet av prester som vil reservere seg.
– Det tyder på at vi er på vei i en retning hvor dette med to syn vil falle vekk og kun bli erstattet av en reservasjonsrett. Ingen skal tvinges til å ha et positivt syn på likekjønnet ekteskap, men jeg tror kirken er på vei mot ett syn, og det er at alle er velkomne, fastslår Moxnes.
Et åpnere 70-tall
Avskaffelsen av §213 i 1972 ble starten på et viktig tiår for homofile generelt, men også for kirken spesielt. Og også i kirkelig kontekst var det homofile og lesbiske selv som i stor grad var drivere for forandring.
– Homofile og lesbiske gjorde en viktig innsats, særlig gjennom Åpen kirkegruppe som ble etablert i 1976, sier Moxnes.
Åpen kirkegruppe bidro til å skape et kristent aksepterende fellesskap for mennesker som hadde opplevd at de ikke kunne være frie og åpne i egne menigheter. Åpen kirkegruppe fikk dessuten også en annen viktig funksjon: Det var en kirkepolitisk pådriverorganisasjon.
– Hvordan Åpen kirkegruppe fremsto som både et kristent fellesskap og en pressgruppe var noe av det som satt ting litt i gang i kirken, forteller Moxnes.
Kirken tar stilling til homofilispørsmålet
Etter lovendringen og det økte fokuset på homofiles rettigheter måtte kirken ta stilling til homofilispørsmålet på nytt. Dermed nedsatte biskopene en komité som skulle utrede kirkens syn på homofili, ledet av professor Johan B. Hygen fra TF.
Moxnes husker godt da uttalelsen fra Hygen-utvalget kom:
– Da var jeg skuffet, men i ettertid ser jeg at det var en ganske åpen uttalelse, blant annet fordi den sa at spørsmålet om samliv mellom homofile er noe annet enn det Bibelen snakker om. Bibelen snakker om sex, mens vi snakker om samliv. Det var viktig for å få en åpen holdning til dette nye spørsmålet, forteller Moxnes og legger til:
– Biskopene var positive til dette, men da våknet alle konservative krefter i kirken. De dominerte debatten i 30 år.
Ny utredning av homofilt samliv
På 90-tallet skjedde det igjen endringer i samfunnet som fikk ringvirkninger i kirken. Denne gangen var det Partnerskapsloven av 1993. Loven ga likekjønnede par rett til å inngå partnerskap og få det registrert. Hvordan skulle kirken nå forholde seg til homofilt samliv? Biskopene ville ha en ny utredning.
– I den komiteen var Kjetil Hafstad og jeg med fra TF, forteller Moxnes.
Komiteen som Hafstad og Moxnes satt i kom med et lite flertall frem til at kirken burde anerkjenne partnerskap og ansette prester som hadde inngått partnerskap. Både Hafstad og Moxnes var pådrivere for at komiteen skulle lande der. For Kirkemøtet var imidlertid ikke tiden inne på midten av 90-tallet:
– Løsningen vår ble nedstemt på Kirkemøtet. Det fikk altså ikke gjennomslag da, men det fikk det jo senere.
Et større mangfold
Før årtusenskiftet skjedde det også en viktig endring i studentgruppen på fakultetet. På 90-tallet begynte det nemlig flere teologistudenter på TF som var åpent homofile eller lesbiske.
– Mange av teologistudentene var aktive i Åpen kirkegruppe og bidro til å skape en kristen identitet for homofile og lesbiske. Her var særlig Hilde Raastad, Nils Riedl og Siri Sunde sentrale, forteller Moxnes.
At fakultetet fikk et større mangfold i studentgruppen var også personlig viktig for Moxnes.
– Jeg fikk positiv støtte fra lærere og kollegaer på TF, men jeg følte det også til tider ganske ensomt. Jeg var derfor veldig glad da disse studentene kom på 90-tallet, for det er noe med å ha et fellesskap.
Studentene som bidro til større mangfold på TF skulle på sikt også vise seg å bidra til større mangfold i kirken. Siri Sunde-saken er et viktig eksempel på det. Siri Sunde ble i 1996 ordinert av daværende biskop Rosemarie Köhn under den forutsetning av at hun ikke skulle inngå partnerskap. Da Sunde likevel inngikk partnerskap ble hun tatt ut av tjeneste.
Etter to år besluttet imidlertid Köhn at hun skulle få komme tilbake igjen, til tross for at biskopen ikke hadde Kirkemøtets støtte i ryggen. Moxnes trekker frem dette som en betydningsfull avgjørelse:
– Det viste at det ikke bare er kirkemøtevedtak som er viktige, men også det som skjer med mennesker som følge av slike vedtak. At Rosemarie Köhn valgte å ta henne tilbake i tjenesten var veldig viktig.
To syn på homoseksualitet
I en periode hadde kirken også Lærenemda, sammensatt av alle biskopene og noen teologer, som skulle gi uttalelser i saker som gjelder den evangelisk-lutherske lære. Blant spørsmålene Lærenemda skulle ta stilling til var hva Bibelen sa om homofilt samliv. Her ble daværende dekan på TF, Turid Karlsen Seim, en viktig person.
– Seim var nestleder i dette utvalget. Hun gjorde en stor innsats for å få gjennom det de konservative aldri tidligere hadde villet innrømme, nemlig at de også tolket bibelen. De konservative hadde vært opptatt av at det var de som leste Bibelen, men at det var vi som tolket eller bortfortolket, sier Moxnes.
I spørsmålet om kirken kunne akseptere homoseksualitet ut fra Bibelen delte Lærenemda seg i 2006 helt på midten. Moxnes forteller at dette førte til at Kirkemøtet og alle biskopene i 2007 både måtte anerkjenne at det var to syn, men også to måter man kunne praktisere det på.
– Da ble det åpnet for at bispedømmer som ønsket det kunne ansette folk som hadde inngått partnerskap.
Kirkens ekteskapssyn snus opp ned
1. januar 2009 trådte den nye ekteskapsloven i kraft i Norge. Likekjønnede par fikk rett til å inngå ekteskap på lik linje som andre, men foreløpig ikke i kirken – det kunne nemlig ikke skje før kirken selv gikk inn for det.
Kirken oppnevnte en ny komité som snudde opp ned på kirkens ekteskapssyn. Det var ifølge Moxnes i stor grad TF-kollega Svein Aage Christoffersens fortjeneste.
– Christoffersen satt som etikkprofessor i komiteen. Han fikk alle til å innse at det ikke finnes en entydig modell for ekteskapet i Bibelen. I Bibelen har man alt fra monogami, polygami og andre patriarkalske modeller.
Flertallet i komiteen sa ja til likekjønnet ekteskap, og fremhevet ansvar og forpliktelse som ekteskapets viktigste komponenter. På Kirkemøtet i 2014 kom man likevel ikke til enighet om kirkens ekteskapsforståelse.
– Frustrasjonen førte til at Åpen folkekirke ble dannet, sier Moxnes.
I kirkevalget året etter sikret Åpen folkekirke seg et stort antall delegater til Kirkemøtet. To år senere var likekjønnet vigsel i kirken en realitet.
Faglig fundert åpenhet
Så er vi tilbake i 2022. Kirken og dens prinsipper har endret seg på 50 år. Alle diskusjoner er ikke avsluttet, men de har i stor grad endret form og karakter. Også TF fortsetter å involvere seg i spørsmål som omhandler kirken og homofili, senest med en høringsuttalelse som støtter et lovforslag mot konverteringsterapi.
– TF har vært med på å bygge oppunder en teologisk argumentasjon for det åpne og inkluderende standpunktet. Det har også vært avgjørende at uttalelsene våre henger godt sammen med fakultets øvrige synspunkter. Dette har ikke vært unntak fra den måten vi driver teologi på, men eksempler på måten vi driver teologi på, avslutter Moxnes.