Hvilken plass har kropp og seksualitet hatt innen religioner gjennom tidene? Det er tema i boka Religion, the Body, and Sexuality. Forfatterne legger særlig vekt på skeiv seksualitet og ikke-binære kjønnsidentiteter, altså tilfeller der personen hverken føler seg som kvinne eller mann.
– Den religiøse ekskluderingen av skeive har blant annet dreid seg om at de elsker feil kropp, feil kjønn. I forlengelsen av dette betviles også deres religiøsitet, sier religionsforsker Nina Hoel ved Teologisk fakultet, Universitetet i Oslo.
Mange har nok fortsatt en oppfatning av at religioner bestemmer hva som er lov og hva som er forbudt, men slik er det ikke, mener hun.
– Religioner er ikke store, maktutøvende bastioner som ikke kan rokkes ved. Konseptet religion er et tomt skall som skal fylles med mening. Hva som er innenfor, forandres hele tiden.
Skeive til terapi.
Hoel har skrevet boka sammen med to amerikanske religionsforskere. De tre forfatterne mener at det alltid har vært sterke koblinger mellom kropp, seksualitet og religion, og i boka gir de en rekke eksempler. Eksemplene tydeliggjør også at grensene for hva som ses på som riktig og galt, stadig er i bevegelse.
– Gjennom hele historien har kropper blitt ødelagt eller endret på fordi de har representert det noen mener er feil religion, eller fordi de ikke er blitt akseptert som religiøse, sier Hoel.
Debatter om skeives plass i religiøse fellesskaper er et eksempel fra nyere tid. Ytterpunktene er ekstreme.
– Vi kjenner til mange eksempler på konverteringsterapi der målsettingen er å endre seksuell orientering eller kjønnsidentitet hos LHBTIQ-personer. Særlig kjent er kanskje eksempler fra evangeliske og konservative kristne miljøer i USA.
Massemord og krig.
De som støtter og aktivt tar del i denne typen inngripen tror at det å være homofil er en alvorlig synd mot Guds skaperverk, ifølge Hoel.
– Vi har også sett religiøst motiverte massemord der målsettingen har vært å eliminere LHBTIQ-personer, for eksempel Pulse-massakren i Orlando i 2016.
Et annet eksempel på at kropper ødelegges er religiøs krigføring, der voldtekt av kvinner til dels har en symbolsk verdi.
– Kvinner blir ofte skildret som nasjoners mødre. Voldtekt av kvinner og andre former for seksuell vold har derfor hatt som formål å ødelegge muligheten for reproduksjon og dermed også nasjonens fremtid, sier Hoel.
Dette var tilfelle i krigen da India ble delt i 1947, påpeker hun. Da reflekterte etableringen av India og Pakistan det religiøse skillet mellom hinduisme og islam.
Kolonimaktenes utbredelse.
Religion spilte også en viktig rolle under kolonimaktenes utbredelse både i Afrika, Asia og Amerika. I land som USA og Canada er det mange eksempler på at urbefolkningens barn ble plassert i misjonsskoler. De fikk håret klippet og ble kledd etter vestlige, kristne normer. De fikk nye, kristne navn og måtte bare snakke engelsk.
Straffene kunne være fysisk brutale, og i noen tilfeller førte de til dødsfall.
– Misjonsskolene var drevet av prester og det har i senere tid blitt avdekket massivt seksuelt misbruk flere steder, sier Hoel.
Under okkupasjonen av land ble kropper altså fysisk flyttet. Det barna hadde av minne og forhold til hjemstedet sitt, skulle glemmes.
– Dette forholdet mellom kolonimakt og urbefolkning viser hvordan det historisk har vært viktig å være en «riktig» kropp, ikke bare en kropp. Det dominerende religionsparadigmet er med på å legge føringer for hva dette innebærer, sier Hoel.
Ikke bare stygt og skittent.
Boka løfter også fram mer positive og overraskende sammenhenger mellom kropp, seksualitet og religion.
– Mange har en ide om at religioner behandler sex som noe stygt og skittent, som skal være privat. Innen flere religiøse tradisjoner har menneskekroppen ofte blitt nedgradert, mens menneskets «ånd» eller «sjel» har blitt forstått som den essensen som kan forenes med det guddommelige, sier Hoel.
Hun mener at dette perspektivet har hatt uheldige konsekvenser for seksualitet generelt, og også for forholdet mellom religion, kropp og seksualitet.
– Det har også nedgradert kvinners spiritualitet. Kvinnekroppen blør og føder og blir derfor ofte forstått som uren og skitten.
Samtidig eksisterer det andre religiøse oppfatninger der kroppen er helt sentral for religiøs praksis, ifølge religionsforskeren. Det er velkjent at religioner som blant annet hinduisme, kristendom og islam har lange tradisjoner med kvinnelige mystikere. Disse hadde en personlig opplevelse av det guddommelige: en slags gjenforening som ofte ble beskrevet som kjærlig og elskverdig, og av og til også som sensuell og erotisk.
Den flamske mystikeren og skribenten Hadewijch levde på 1200-tallet. Hun beskrev sitt møte med Jesus med at han tok henne i armene og presset henne mot seg. Hun kjente hele kroppen hans, «så jeg ble kroppslig tilfredsstilt og fullstendig overveldet» (oversatt og tilpasset norsk).
Sex med Jesus.
– Hadewijch opplevde en kjærlig og intim omfavnelse. Hun erfarte en Jesus av kjøtt og blod. Hun har beskrevet mange av disse visjonene, og på sin måte forteller hun om Jesus ikke bare som guddommelig, men også som elsker, sier Hoel.
Et århundre senere skrev en annen mystiker, Catherine av Siena, at da Jesus giftet seg med henne, var ikke gifteringen laget av gull eller edelstener. Den var derimot laget av Jesu forhud, som hadde blitt tatt vare på etter omskjæringen da han var liten gutt.
Hoel mener at historier som disse utfordrer dagens oppfatninger om forholdet mellom religion, seksualitet og menneskekroppen.
– De utfordrer også ideer om hellige skikkelser og personer som gir avkall på verdslige gleder for å leve tettere med Gud, slik mystikerne ofte gjorde. Både for Hadewijch og Catherine av Siena var det elskende mennesket det religiøse mennesket. De uttrykte en form for spiritualitet, og de ble verdsatt av sine samtidige, sier Hoel.
På tvers av religioner.
Boka, som er en lærebok i religionsvitenskap, presenterer ikke enkeltreligioners koblinger til kropp og seksualitet. Den tar i stedet utgangspunkt i et utvalg overordnede tema og trekker inn materiale på tvers av religioner. Dette er en mer spennende måte å skrive religionslitteratur på, ifølge Hoel.
– Det er jo ikke slik at religioner eksisterer som isolerte fenomener. Religiøs praksis skjer i flerreligiøse samfunn, og folk møtes på tvers, sier hun.
En som identifiserer seg som lesbisk muslim, kan ha mer til felles med en som definerer seg som lesbisk jøde enn med mer konservative muslimer eller jøder, påpeker hun. Det er altså ikke alltid den religiøse identiteten som legger føringer på hvor en finner tilhørighet.
– Menneskers forhold til religion blir påvirket av opplevelser av diskriminering og marginalisering. Samtidig er det viktig å påpeke at mange, også LHBTIQ-personer, finner styrke i religion gjennom rituelle praksiser som bønn og kontemplasjon, sier Nina Hoel.