Til tross for at vi kan feire 60 årsjubileet for Ingrid Bjerkås ordinasjon som første kvinnelige prest i Den norske kirke, er kirka fremdeles ikke helt ferdig med debatten om hvorvidt kvinner også kan være prester. Høsten 2020 viste nemlig at det fortsatt er utfordringer knyttet til å akseptere kvinners prestetjeneste. Da utløste sokneprest Mikael Bruun en lang og intens debatt med sine uttalelser om at prestetjenesten burde vært forbeholdt menn.
-At mannlige prester ikke vil samarbeide med sine kvinnelige kolleger, ikke ha altertjeneste med dem, ikke motta nattverd fra dem, og at de holder seg unna når kvinner leder liturgien, viser jo at ikke alle aksepterer kvinners prestetjeneste som rettelig prestetjeneste, sier dekan ved Det teologiske fakultet, Aud V. Tønnessen.
Men til tross for at temaet ikke er ferdig debattert, har den endret karakter og tyngdepunkt i løpet av alle disse årene.
-Bispemøtet grep fatt i saken, og deres uttalelse om ordinasjon og kollegafellesskap var viktig, sier Tønnessen og fortsetter:
-Den slo fast det som egentlig er selvsagt, at det er bare én ordinasjon og én prestetjeneste. Kvinner er rettelig kalt som menn til denne tjenesten, og menn kan ikke reservere seg fra kollegafellesskapet.
Stor motstand
For 60 år siden var situasjonen en helt annen.
-Motstanden mot kvinneprester var betydelig da Bjerkås ble ordinert. Det store flertallet av biskopene advarte mot kvinnelig prestetjeneste som en trussel mot kirkens enhet. Med unntak av lærerne ved Det teologiske fakultet, var alle andre teologiprofessorer mot, forteller Tønnessen.
Kvinneprestdebatten hadde blusset opp på slutten av 1950-tallet, og de dominerende miljøene i kirka var imot. Da det ble kjent at Ingrid Bjerkås skulle ordineres rykket seks av ni biskoper ut med en negativ uttalelse.
Tønnessen forteller at biskopene i sin uttalelse slo fast at kvinners prestetjeneste stred mot Det nye testamentets «grunnholdning» og «direkte utsagn». De hevdet også at kvinnelige prester ble påtvunget kirken utenfra av «andre interesser enn de kirkelige», og at ordningen ville «føre til mye nød og svære motsetninger i vår kirke».
Utålmodig
-Den kristelige dagspresse ved Vårt Land og Dagen var samstemte med kritikerne. I det hele tatt, store deler av det kirkelige ordskiftet var hardt og uforsonlig, fastslår Tønnessen.
-Men Ingrid Bjerkås var utålmodig. Allerede fra begynnelsen av studiet hadde hun vært tydelig på at hun siktet seg inn mot å bli prest.
Bjerkås var ikke den første kvinnelige teologen som tok praktisk-teologisk utdanning og hadde et prestekall, men likevel ble hun den første kvinnelige presten. I 1938 var loven endret slik at kvinner kunne bli prester i Den norske kirke. Men ingen kvinner søkte, før Ingrid Bjerkås.
-Det er liten tvil om at mange ønsket å gjøre det, men de ventet samtidig på at biskopene og prestene skulle ønske dem velkomne. Det skjedde imidlertid ikke, sier Tønnessen.
Hun forteller at de kvinnelige teologistudentene kjente på presset om ikke å provosere og bli årsak til splittelse i kirka. Derfor gikk de stille i dørene.
Kall og kvinnekamp
Bjerkås ble ordinert av Hamarbiskop Kristian Schjelderup, som var en av de liberale biskopene. Det økte bare misnøyen med ordinasjonen, og ble et bevis på hvor galt dette var.
-At det var Kristian Schjelderup som skulle stå for ordinasjonen ble for mange enda et uttrykk for hvor ukristelig den liberale teologi var og hvilken skade den ga kirken, forklarer Tønnessen.
Det gjorde ikke saken bedre at Bjerkås mente at spørsmålet om kvinnelige prester ikke bare var et spørsmål om teologi og rett kall, men også kvinnekamp.
-Da hun knyttet kvinnesak til kallet ble det for enkelte bare et uttrykk for at hun som en seksti år gammel kvinne i grunnen ikke hadde noen kallsbevissthet, men var drevet av egoistiske kvinnesaksinteresser.
Støtte på grasrota
Men til tross for stor motstand og velregisserte kampanjer for å unngå ordinasjonen ble hun ordinert 19. mars 1961 i Vang kirke i Hamar bispedømme. For alle var ikke imot at Bjerkås skulle ordineres. Tønnessen forteller at det også var andre stemmer, og at selv om de ikke var like sterke var de svært viktige.
-Schjelderup sa ja til å ordinere henne, og Vang kirke ble stedet for ordinasjonen fordi soknepresten der, Øystein Hovden, åpnet dørene da domprosten i Hamar domkirke nektet. På grasrota var det også mange som støttet Ingrid Bjerkås, og brede lag av kvinner i det ganske land opplevde seg sett og hørt gjennom hennes kamp. Et eksempel på støtten hun fikk var alle som kom i ordinasjonen. Kirken ble helt full, og mange måtte stå på utsiden, forteller Tønnessen.
Bjerkås fikk også en varm velkomst da hun ble utnevnt til sokneprest i Berg og Torsken på Senja. Da kom det en anonym hyllest på trykk i avisen Nordlys.
-Den var undertegnet P.D. Alstadhaug, altså Petter Dass. Hyllesten åpnet slik: «Vært hilsen, Fru Bjerkås! Velkommen her nord, du første Præstinde i Præstelig Thor. Velkommen Guds ord at prædige».
Med melodi av Ola Bremnes ble denne teksten spilt inn av artisten Moddi i 2015 på utgivelsen «Fabler om en åpen kirke». Da ble også mysteriet om hvem som hadde skrevet teksten oppklart.
-Det var menighetsrådsformannen på Alstadhaug, Harald Lorentzen som sto bak den, forklarer Tønnessen.
-Teksten fra 1961 viser den varme og hjertelighet som hun også møtte, og det var nok et ikke så lite snev av folkelig oppstand mot den kirkelige elite som kom til uttrykk her. At teksten fikk melodi og ble spilt inn i 2015 viser noe av virkningen som historien om Ingrid Bjerkås fortsatt har, mener Tønnessen.
Fortsatt spenninger
For Moddis innspilling bringer oss tilbake til vår egen samtid, og illustrerer at problemstillingen fortsatt er aktuell fordi kirken ikke har gjort seg helt ferdig med diskusjonene om kvinnelige prester.
-Jeg tror kampen for kvinner i prestetjeneste er vunnet i Den norske kirke, men høstens diskusjon viser at den fortsatt kan skape spenninger og strid. Det tror jeg ikke vi er ferdige med.
-Det er likevel interessant å merke den endringen som har skjedd. Tidligere diskuterte vi kvinnelige prester. Nå diskuterer vi kvinneprestmotstandere. Sånn sett er det et semantisk uttrykk for at kvinneprester ikke er et problem lenger, men at kvinneprestmotstandere oppfattes som det, hevder Tønnessen.
Stor betydning
Hun mener ordinasjonen av Bjerkås har hatt stor betydning for utviklingen i kirken, og at mange barrierer er brutt i kjølvannet av det.
- Noe av det som slo meg da jeg ga ut biografien om Ingrid Bjerkås i 2014, var at det var en styrke at hun skilte seg fra de andre kvinnelige teologene. Hun var også tydelig på at med ordinasjonen var hennes kall det samme som det menn hadde, også formelt, sier Tønnessen før hun fortsetter:
-Hun tok alle disse stridene. Hun ble ordinert som førstekvinne, hun hevdet sin plass som prest for alle, også kvinneprestmotstanderne, og hun koblet prestekall og kvinnesak sammen. At hun i tillegg var en godt voksen sekstiårig bestemor og provoserte med alt dette i kirkelige miljøer, tror jeg gjorde rommet større for de som kom etter.
-Hun brøt mange sperrer på en gang. Hun gjorde det lettere for andre kvinner å komme etter, men jeg tror også at hun har bidratt til et større mangfold i det hele tatt. Og det kan vi ved sekstiårsjubileet takke henne for, mener Tønnessen.
Kampen ikke ferdig
Samtidig dukker nye utfordringer opp.
-Bispekollegiet har like mange kvinner som menn. Fortsatt er likevel tallet på kvinnelige prester under 40%. Mange hadde nok ventet at tallet skulle vært høyere i dag enn det er, sier Tønnessen.
-Innimellom har det vært snakket om at presteyrket er i ferd med å bli et kvinneyrke, og da brukes ‘kvinne’ på en negativ måte.
-Oppfatningen er da at det skulle være bra at det var et mannsyrke, mens det er dårlig at det er kvinneyrke. Det innebærer at statusen svekkes, at oppgavene blir mer myke, trøstende og omsorgspreget og mindre forkynnelse av Guds ord, forklarer hun.
Men Tønnessen mener endringene i presteyrket handler om mye mer enn bare kjønn.
-Det handler blant annet om sekularisering, om endringer i demografi, og at Den norske kirke ikke lenger er statskirke.
-Både kvinne og menn bidrar til å virkeliggjøre kirkens oppdrag. Samtidig vil det være positivt om kirken får flere kvinnelige prester. Kirken trenger flere prester, både menn og kvinner, men siden det fortsatt er et flertall av menn, er det godt mulig å si med Ingrid Bjerkås at kirken trenger kvinner, og kvinner trenger kirken.
Les mer om Ingrid Bjerkås liv og virke: Fra nazi-protest til første kvinnelige prest