Alle mennesker får på ett eller annet tidspunkt erfaringer med døden, om ikke annet sin egen. Men selv fra graven fortsetter de døde å påvirke sine omgivelser. Ikke bare fordi de lever videre i våre minner, men historien er full av eksempler på dødsritualer som viser hvor viktige de døde har vært i både kultur, politikk og religion. Dette undersøker professor Anne Katrine de Hemmer Gudme og fem andre forskere i boken Approaching the Dead: Studies on Mortuary Ritual in the Ancient World.
Dødsritualer også i dag
-Dødsritualer høres jo litt dystert og farlig ut, men tidligere i høst feiret store deler av verden Allehelgensdag. Da ser vi jo gode eksempler på at mennesker også i dag interagerer med de døde. Det er for eksempel mange som tenner lys på gravene til kjente og kjære, og i Mexico er det vanlig å sette frem mat til avdøde slektninger på Día de los Muertos, de dødes dag, forteller Gudme.
Hun forteller at det var særlig rituell aktivitet, ikke bare i forbindelse med begravelser men også rituelle aktiviteter som forsetter etter selve begravelsen, forskerne ønsket å undersøke. Boka har samlet forskere fra fagfeltene bibelvitenskap, arkeologi, religionshistorie og religionsvitenskap.
-Gjennom et tverrfaglig samarbeid ønsker vi å avdekke noen av de felles strukturer som finnes i denne type ritualer. Det er utrolig fascinerende å studere de universelle tendensene som finnes ved dødsritualer, sier Gudme.
-Det er selvfølgelig slik at siden alle mennesker dør, blir alle menneskelige samfunn nødt til å forholde seg til hva man gjør med døde menneskers kropper. Dette er et universelt behov som vi alle er nødt til å forholde oss til, og slik har det stort sett alltid vært.
Markante fellestrekk på tvers av tid og sted
Gudme forteller at tusenvis av år med historie riktignok viser oss at det er stor variasjon i måten man har forholdt seg til døden som universelt fenomen på, gjennom ulike begravelsespraksiser og dødsritualer i ulike historiske perioder og geografiske steder.
-Samtidig er det noen utrolig markante tendenser som er felles i forhold til hvordan vi interagerer med døde og forholder oss til dødsritualer, fastslår hun.
Boken tar særlig for seg det første årtusen fvt. i Levanten, altså områdene lengst øst i Middelhavet, i tillegg til ett eksempel fra sen jernalder i Sverige.
-Det er stor geografisk og historisk avstand mellom disse eksemplene, og hvis vi går helt inn i detaljene er det selvsagt helt opplagte forskjeller mellom Sverige på 400-tallet og oldtidens Midtøsten, sier Gudme.
-Men det er veldig interessant å se blant annet hvor mye estetikk som er forbundet med gravlegging, uavhengig av tid og sted, særlig når det er snakk om mennesker i maktposisjoner, forteller hun, og fortsetter:
-Den måten man får sagt farvel når de skal begraves og den måten man får fortalt historien om dem på erfares gjennom estetiske opplevelser. Fordi de har vært velhavende medlemmer av eliten blir det viktig å forhandle deres identitet slik at man er sikker på at fortellingen om dem blir riktig, forklarer Gudme.
Brikker i politisk spill
-Det handler om å ha kontroll over deres ettermæle. Det er noen helt fantastiske paralleller her mellom hvordan denne eliteidentiteten forhandles i 400-tallets Sverige og når konger begraves i bronsealderbyen Ugarit i dagens Syria.
-Hvis kontroll over ettermælet var så viktig, var det konkurranse om makt som lå bak?
-I høy grad! Hvis vi igjen ser på de Ugarittiske kongene, så er det et spørsmål om hvem som forteller historien. De som i de fleste tilfeller sørger for den rituelle forvaltningen av dødsfallet er jo dem som er etterfølgere av den døde kongen. Maktpolitikk er et veldig viktig aspekt, fordi de trenger en iscenesettelse av dødsfallet som sørger for at makt og privilegier overføres til den som skal komme etter, forklarer Gudme.
-Vi snakker ofte om at vinnerne forteller historien, og det gjelder også når vi forteller historien om de døde. Etterfølgeren forteller om den døde kongen, og gjør det selvfølgelig på en måte som demonstrerer at han er den riktige arvtaker som er anerkjent av både gudene og den døde.
Avviser dødsritualer
Men det finnes også eksempler på motstand mot fokus på dødsritualer.
-I Det gamle testamente (GT) finner vi en meget ambivalent holdning til dødsritualer. Forfatterne i GT har helt klart vært bekymret for at dødsritualer har kunnet distrahere fra det de mente var den riktige dyrkingen av deres gud, Jahve. Derfor tar de tydelig avstand fra dødsritualer, forteller Gudme.
-Det er noen bruddstykker i Jesaja som er vanskelige å forstå, men det later til at de inneholder en konkret kritikk av en bestemt form for dødsritualer. De som har skrevet teksten har virkelig forsøkt å underminere denne praksisen, men i og med at de har kritisert den i teksten har de faktisk lagt igjen vårt eneste spor fra akkurat den praksis som de ønsket å utrydde.
-Hva var det ved denne praksisen som vekket anstøt og som de ville til livs?
-Generelt i GT har vi det som kalles intolerant monolatri. Monolatri betyr eksklusiv gudsdyrkelse, altså at man tilber kun én gud. Det er ikke helt det samme som monoteisme, for da sier man at det finnes kun én gud. Er man monolatrisk, som det meste av GT er, så sier man at det finnes flere guder men du kan kun tilbe én, og i GT er det Jahve, sier Gudme.
Frykter avgudsdyrkelse
Problemet med dødsritualene for døde mennesker var at de døde hadde en tvetydig status, et tema Gudme selv behandler i sin artikkel i boka.
-Hva er de døde egentlig? Alt etter hvor man kikker i kultur, litteratur og historie så ser man en tendens til at de døde nesten er en form for gudelignende skikkelser. De er noen man kan henvende seg til og be om velsignelse eller hjelp, eller de kan fungere som en form for mellommann mellom deg selv og gudene.
Og dette er grunnen til den intolerante monolatrien forfatterne i GT forfekter.
-Intolerant monolatri er et slags protostadium til monoteisme, men det er et viktig poeng at det nettopp ikke er monoteisme enda. All denne polemikken og det meget aggressive forbudet mot tilbedelsen av andre guder ville være helt meningsløs hvis man allerede var monoteister. Hvorfor skulle man da hisse seg opp over alle de andre gudene hvis de likevel ikke eksisterte, spør Gudme retorisk.
-Hele poenget er at andre guder eksisterer, og man skal holde seg borte fra dem. Og døde mennesker står i fare for å få en slags guddommelig status og bli tilbedt gjennom dødsritualer.
-Holdningen til de døde er enormt anstrengt i GT fordi det er en risiko for at man faller utenfor det monolatriske idealet. Derfor liker ikke forfatterne i GT at man forholder seg til de døde, fastslår Gudme.