Jesus: en som delte med de fattige, som inkluderte de som falt utenfor, som identifiserte seg med alle mennesker uten å gjøre forskjell. Mange deler et slikt bilde.
Men opp gjennom tidene har det vært flere bilder av Jesus. I boken «Historien om Jesus» skriver seniorprofessor Halvor Moxnes ved Det teologiske fakultet, UiO, om hvilke bilder som har eksistert i evangeliene og tidlig kristendom, i jødiske skrifter og i Koranen, gjennom middelalderen og til vår egen tid.
– Mens den historiske Jesus-forskningen forsøker å komme bak evangeliene og finne fram til den historiske Jesus, har denne boka et annet utgangspunkt. Jeg bruker minneforskning som metode, og boken forteller om hvordan minnene om Jesus er blitt fortalt og overlevert til stadig nye generasjoner over 2.000 år, sier Moxnes.
I minneforskning er ikke målet å finne den objektive historien, men å finne ut hvilken betydning minnene har for dem som overleverer dem.
Fire forskjellige Jesus-fortellinger
Evangeliene er den viktigste skriftlige kilden til Jesus-historier. Disse ble sannsynligvis skrevet mellom 70 og 90 år etter Jesu fødsel. Forfatterne er ukjente, men de bygger på historier og sitater som til da hadde blitt overlevert muntlig.
– Mange har ikke tenkt på at hvis du leser de fire evangeliene får du fire forskjellige Jesus-bilder. Dette er et problem for den historiske Jesus-forskningen som forsøker å finne en opprinnelig Jesus bak evangeliene, men for minneforskningen er det verdifullt å få se mangfoldet av hvordan de første kristne forsto Jesus, sier Moxnes.
Mens Jesu forhold til Gud står i sentrum i Johannes-evangeliet, kan man i evangeliene etter Matteus, Markus og Lukas lese om hvordan Jesus gikk inn i samfunnet som folk levde i.
– Dette slår også ut i beskrivelsen av Jesu personlighet. I disse tre evangeliene fremstilles Jesus som en som har medynk med folket, mens Johannes ikke nevner det.
En talefør Jesus
Men også disse tre evangeliene er ulike. En viktig forskjell er hvordan de forholder seg til konvensjonene om hva en biografi burde inneholde.
Matteus og Lukas følger modellen fra greske og romerske biografier og starter med Jesu stamtavle helt tilbake til Abraham og David, mens Markus starter direkte med Jesu offentlige virksomhet.
– En annen viktig forskjell er at Markus forteller om Jesus som undergjører, men lite om hva han sa. Matteus og Lukas legger stor vekt på Jesu ord og rollen hans som taler og fortolker av Guds vilje, men på ulik måte. I Lukas står dette stoffet spredt, mens Matteus har samlet det i store taler, som Bergprekenen.
De apokryfe evangeliene
Selv om evangeliene ga mye informasjon til kommende slekter, var det også spørsmål de ikke kunne gi svar på. For å tette hullene, oppsto de apokryfe evangeliene i det andre, tredje og fjerde århundret etter Kristus.
Disse legendene har ikke fått plass i Bibelen, men de ble svært utbredt i middelalderen. Motiver herfra ble også populære i religiøst liv og kirkekunst.
– Et av spørsmålene folk stilte seg, var hva Jesus gjorde etter at han ble korsfestet og før han stod opp igjen. Her oppsto det en fortelling om at han var i dødsriket og drepte djevelen. Denne har vært levende hele tiden siden gjennom kirkekunst og salmer, og du kan for eksempel se det illustrert på et takmaleri i Domkirken i Oslo.
Mothistorier
Innen jødedommen ble det laget såkalte mothistorier, som protest mot de historiene som ble fortalt av kristne, for eksempel at Jesus ikke stod opp fra de døde, men at disiplene hadde stjålet liket. En annen historie var at Maria ikke var jomfru, men at hun ble voldtatt av en romersk soldat.
– Slike historier har blitt fortalt fra antikken og gjennom hele historien. De ble uttrykk for den jødiske minoritetens forsøk på å protestere mot den kristne overmakten i Europa, sier Moxnes.
Også innenfor Islam spilte Jesus en rolle, men han ble fremstilt på en annen måte enn blant de kristne. I Koranen er Jesus beskrevet som en profet, men det tas avstand fra at han er Guds sønn. Bare Allah er Gud.
Da minnene ble historie
Opplysningstiden med naturvitenskapelige oppdagelser endret måten folk forholdt seg til minner og tradisjoner på. Da søkte man etter det som kunne objektivt bevises. På denne tiden begynte interessen for å finne ut hvem Jesus egentlig var, altså en søken etter den historiske Jesus.
– Men historieforskningen var ikke så objektiv som den gav seg ut for. Anti-jødiske holdninger som hadde preget kirkenes holdninger dukket også opp her. I nazi-tidens Tyskland skjedde dette gjennom teorier om at Jesus var arier og ikke jøde, noe som fikk forferdelige konsekvenser for behandlingen av jødene. De mistet Jesus som beskytter av sitt menneskeverd, sier Moxnes.
Minnene og traumene fra Holocaust fikk avgjørende innflytelse på Jesus-forskningen etter krigen.
– Jødisk Jesus-forskning som understreket at Jesus var jøde, ble omsider tatt på alvor, og det er nå stor enighet blant Jesus-forskere om dette synspunktet.
Det menneskelige møter det guddommelige
Hvordan kjenner vi så Jesus i Norge i dag? Og hvordan har dette bildet endret seg de siste årene? Dette skriver Moxnes om i bokens siste kapittel.
– Mange vil umiddelbart tenke på Jesus-skikkelsen slik Henrik Sørensen har tegnet og malt ham. Disse framstillingene minner om evangelienes Jesus-bilder, der det menneskelige og det guddommelige er vevet sammen.
Motivet, der Jesus møter menneskeheten med åpne armer, pryder altertavler i Lillestrøm kirke, Hamar Domkirke og i flere andre nordiske kirker.
Frykt for helvetet
Moxnes skriver også om teaterforestillingen «Etterlyst: Jesus», som går på Det norske teatret i Oslo med Bjørn Eidsvåg i hovedrollen. Han mener at denne forestillingen uttrykker noen av de dominerende bildene av Jesus i Norge i dag.
Forestillingen starter med Eidsvågs barndomsopplevelser fra bedehuset, der Jesus kobles til en streng Gud og redsel for helvetet.
– På mange måter virker det som om Eidsvåg mener at dette bildet fortsatt lever i deler av norsk kristendom, selv om han selv har gått videre, mener Moxnes.
Protesterer mot den strenge Gud
I forestillingen protesterer Eidsvåg mot forestillingen av den strenge, dømmende Gud som krevde at Jesus døde for å sone for menneskers synd. I stedet etterlyser han en større, mer kollektiv visjon for å gi mening til Jesu død.
– Han kommer fram til at Jesus døde for visjonen om Guds rike, nemlig en visjon om likhet, rettferdighet, fred, kjærlighet og nåde for alle. Så ber han Jesus hjelpe ham til å leve som et menneske mellom mennesker, uten å se ned på noen.
– Tror du Eidsvåg deler dette bildet av Jesus med mange nordmenn i dag?
– Ja, det tror jeg. Men det er ikke et typisk nordisk bilde. Pave Frans ville være helt enig. Dette bildet tar opp igjen Jesu forhold til menneskene slik det kommer fram i evangeliene, sier Halvor Moxnes.