-Når vi ser hvor mye dumt kirken har gjort i samlivs- ekteskaps- og nå også homofilispørsmålet så kunne man jo overveiet om kirken skulle holdt munn og ikke forholdt seg til disse spørsmålene. I alle fall kunne jeg ønsket meg at kirken hadde opptrådt lydhør og ydmyk i møte med sårbare mennesker.
Salven kommer fra nyslått seniorprofessor Kjetil Hafstad. I forbindelse med at han sluttet seg til pensjonistenes rekker før sommeren ble et mangeårig engasjement i samlivsspørsmål oppsummert blant annet i et særnummer av Kirke og Kultur i vår.
Langvarig strid
Hafstad satt sentralt i den kirkelige utredningskomiteen som i 1995 leverte utredningen «Homofile i Kirken». Utredningen startet en strid som fikk et punktum ved Kirkemøtet i vår.
-Endelig en god nyhet i og for kirken, sier Hafstad.
Men til tross for flertallsvedtaket i Kirkemøtet i vår vil nok diskusjonene fremdeles fortsette mange steder i det kirkelige landskapet. Det synes Hafstad er ille.
-Jeg synes at det er nitrist at kirken nærmest målbevisst har plukket ut en bitteliten gruppe av mennesker som er glade i hverandre og som har vært usynlige og er gjort usynlige i århundrer, og at denne gruppen nå har vært sentrum av kirkelig diskusjon i 25 år, sier han.
Del av alminnelig debatt
Bakgrunnen for Hafstads engasjement i homofilisaken er hans forskning på samliv og ekteskap. Han har blant annet jobbet med ekteskapets historie de siste 2000 årene, og analysert den kirkelige diskusjonen i Norge rundt samlivsmoral og ekteskapslovgivning på 1900-tallet.
-Dette er bakgrunnen for at jeg i neste omgang begynte å jobbe med homofilispørsmålet. Umistelig for meg var samtaler med dem det gjaldt. Uten dem var jeg kommet kort. Jeg har hele tiden sett homofiles samliv som et delaspekt ved den alminnelige debatten om samliv og moral og dermed ikke noe veldig spesielt, forteller Hafstad.
-Dette er simpelthen en del av den allmenne diskusjonen vi har og bør ha om vilkårene for å leve sammen i Norge.
Perifere skriftsteder
Hafstad mener den kirkelige debatten om homofili ikke har maktet å forbinde seg med det vesentlige i denne saken.
-Vi ble på en måte fordømt til å diskutere så fillene føyk enkelte perifere skriftsteder som står skrevet saktens og som mange knytter til homofili, sier Hafstad.
-Det synes jeg er misvisende. Det er først i løpet av det nittende århundre at vi kommer på sporet av at seksualitet og identitetsdannelse har med hverandre å gjøre.
Hafstad mener vilkårene for å forstå homofile som en homofil identitet er moderne fenomen, og da duger det ikke bare med Paulus. Man må hente inn flere aspekter for å kunne fortolke hva NT rimeligvis kan si i relasjon til disse spørsmålene, og da begynner man ikke med skriftstedene som har blitt hektet på homofili, i følge ham.
-Da begynner man heller med de sentrale skriftfortellingene om Jesus og Jesus-bevegelsen, med evangeliet som setter mennesker fri. Denne friheten har utviklet seg til det vi i dag kan se rundt oss: kvinner og menn kan selv velge livspartner. Jeg ser utviklingen av frihetstenkningen som en virkning av evangeliet.
Hafstad viser til Luther, som i De Homine-tesene fra 1536 skriver at det er rettferdiggjørelsen som definerer mennesket.
-Hvis det er rettferdiggjørelsen eller evangeliet som definerer hva et menneske er, da ville jeg ta utgangspunkt i dét framfor et skriftsted hos Paulus som vi ikke riktig skjønner, fra en lastekatalog som gjentas et par steder i NT. Snarere kunne vi hatt nytte av å hente det i lastkatalogen som peker på grådighet og gjerrighet – her er større oppgaver som venter for kirke og samfunn, i møte med fattigdom og økologisk krise.
Annet syn på samliv
-Det vi omtaler som homofili i dag er noe annet og mye mere enn den homofile praksisen som Paulus omtaler. Det er ingen ting som tyder på at Paulus noensinne hadde noen førstehånds kunnskap om homofilt seksuelt samliv.
Hafstad mener spørsmålet om homofilt samliv må sees i lys av hvordan samfunnet har endret seg siden Paulus’ tid. Han forteller at inntil begynnelsen av det 20. århundret var mann og kvinne komplett avhengige av hverandre. Det førte til at man hadde veldig restriktive regler for ekteskapet.
Han trekker frem som eksempel at ved begynnelsen av det 19. århundre var over 90% av nordmenn bønder og avhengige av arbeidet på gården. Det innebar at hvis den ene ektefellen falt bort måtte vedkommende erstattes for at driften på gården skulle gå rundt. Folk var avhengige av hverandre for å overleve, og dette preget ekteskapslovgivningen og synet på samliv.
Grunnleggende endring
Så ved inngangen til det 20. århundre skjer det fundamentale endringer i hele rasjonalet for ekteskapet. Partene i ekteskapet begynner å velge hverandre ut fra kjærlighet snarere enn nødvendighet. Hafstad peker på noen av faktorene som førte til denne endringen.
-For det første fikk kvinner adgang til utdanning og dermed mulighet til å ha eget yrke og egen innkomst. Det andre var at kvinner fikk mer kontroll over egen seksualitet. De hadde mye større mulighet til å bestemme selv når de skulle ha barn, og når de ikke ville ha barn. Og det ga jo kvinnene naturligvis en frihet som kvinner ikke har hatt noen gang tidligere.
Men det er først i 1990-årene at vii følge Hafstad trekker konsekvensen av dette ved en ekteskapslovgivning som simpelthen sier at det er partene som velger hverandre i kjærlighet. Det er ingenting igjen av den nødvendige avhengigheten som tidligere hadde konstituert ekteskapet. Nå er det partene selv som konstituerer dette gjennom sitt samliv i den enheten som blir familien.
- Dette setter andre vilkår! Og det er klart at hvis ekteskapstenkningen består i eller har til grunn at partene velger hverandre i kjærlighet så er det jo meningsløst å utelukke homofile. Hvorfor skal ikke de kunne fullbyrde sine liv i kjærlighet i likhet med alle andre?
For Hafstad blir det umulig å ha andre regler og forutsetninger for samliv for noen grupper enn for andre.
-De samme moralske regler for samliv gjelder for oss alle, under like vilkår. Så jeg ser ikke at likhet for homofile fjerner etisk ansvar eller vilkårene for å opprettholde menneskesamfunnet, men det åpner et rom for frihet for mennesker som ikke har hatt slik frihet før. Det er det hele.
Ikke et teologisk spørsmål?
Hafstad er ikke så sikker på at homofilispørsmålet først og fremst er en teologisk problemstilling.
-Man kan godt i teologisk sammenheng knytte dette an til skapertroen, at det er slik Gud har lagt det til rette, men det blir ikke et sentralt teologisk spørsmål av det. Dette er et allmennmenneskelig spørsmål, hevder Hafstad.
For ham har dette først og fremst med etikk å gjøre, og dét angår alle uansett. For ham handler dette om den almene moralske forpliktelsen vi har ovenfor menneskene rundt oss.
Grunnen til at Kirken likevel har lagt seg opp i samlivsspørsmål i den utstrekning den har, mener Hafstad har med historien å gjøre.
-Kirken har med dette å gjøre fordi det egentlig oppstod en vanhellig allianse i senmiddelalderen hvor kirken bidro til å få et regelverk for å sikre legitime arvinger i fyrstehusene, forteller han.
Fyrstene inngikk strategiske allianser gjennom ekteskap, men det var vanlig at arvingene kunne stamme fra både ulike ekteskap og utenomekteskapelige forhold. Det var behov for regler og prosedyrer for å kunne utpeke rettmessige arvinger, og der kommer kirken inn som en form for oppmann.
-Det var jo sikkert en heder for kirken å bli valgt ut til denne rollen, men det betyr jo ikke at det er kirkens vesen å holde på med dette, fastslår Hafstad.
Han forteller at for eksempel Luther var en meget god rådgiver i samlivsspørsmål, men at han synes det var en pest og en plage å holde på å megle mellom fyrstehusene. Og Luther holdt seg på dette feltet med en rent rasjonell argumentasjon, slik vi ser i skriftet «Om ekteskapsspørsmål» fra 1530.
-Det er en helt allmenetisk diskurs som han fører om forlovelse, samliv og ekteskap. Han kan både si at ekteskapet er en god ordning, men også at det kan være et kors, forteller Hafstad.
Ekteskapet er for Luther et arbeidsfellesskap hvor ektefellene er avhengige av hverandre, og dette er grunnlaget for samlivsmoral, etikk og lover.
Fortolkning avgjørende
Men hvis man nå likevel skal forsøke å arbeide teologisk med samlivsspørsmål blir det avgjørende hvordan vi fortolker tekster. Vi må i følge Hafstad være bevisste på at vår egen forutforståelse ligger som en forutsetning for den fortolkningen vi gjør. Han trekker også frem en av den moderne teologiens største tenkere, Friedrich Schleiermacher, som la vekt på at det er vi som lever nå, som fortolker.
-Det er ikke Paulus, Luther eller andre store historiske teologer som avgjør hva som er kristendomsforståelse i dag. Det er det vi som nå lever som må finne ut av dette, og derfor blir fortolkningen nå så viktig, hevder Hafstad.
For ham blir derfor en «bokstavelig» lesning av de bibelske tekstene umulig. Han mener at kristne som sier de er forpliktet på skriftens bokstav kun har gjort seg selv forpliktet på noe de selv tror står der.
-Paulus har ikke tatt stilling til kristne homofile som ønsker å være sammen og leve sammen. Det er helt utelukket at han tenkte seg at homofile overhodet kunne være kristne eller leve i stabile parforhold. I hans fortolkning av kristendommen var dette ikke en gang en problemstilling, fastslår Hafstad.
Han peker også på at Paulus’ fortolkning av kristendommen også innebar at kvinner hadde en underordnet plass i samfunnet og skulle tie i forsamlingen, og at slaver skulle fortsette å være slaver.
-Paulus var barn av sin tid, og det må vi jo fullstendig anerkjenne. Hadde han hatt evnen til å se på de problemer og spørsmål vi er opptatt av i det 21. århundre og hadde skrevet om det, så ville det jo vært et Guds mirakel, men da ville han vært ute av sin kontekst og ingen i hans egen samtid ville forstått ham. Det er ingen som lever annet enn i sin egen tid.
Dette innebærer for Hafstad at det er helt avgjørende at vi hele tiden nytolker våre forestillinger om hva kirken og evangeliet er.
-Derfor trenger vi også oppegående prester og lekfolksom skjønner hvorfor og hvordan vi kan fortolke kristen tro i dag. TF er ufrakommelig!
