Krasse kritikere av kirkens menn

Hvilken stilling har kvinnen i Bibelen? Hvor står kvinnen i forhold til mannen? Og i forhold til Gud?

På slutten av 1800-tallet skapte forfatterne og pionerene i kvinnesaksarbeidet Camilla Collett og Aasta Hansteen stor debatt ved å hevde at kirkens menn tolket Bibelen feil. Kvinnen var slett ikke underordnet mannen, slik kirken hevdet. Tvert i mot var mannen og kvinnen likeverdige for Gud.

I en tid hvor kvinner ikke hadde rett til å gå på universitetet, helst ikke skulle delta i den offentlige debatt og var langt unna alminnelig stemmerett,  gikk både Collett og Hansteen i flere av sine tekster inn i en omfattende teologisk debatt for å styrke kvinners posisjon i samfunnet. Med teologisk kritikk av kvinneundertrykkende bibeltolkninger, var de med på å legge grunnlaget for en større politisk debatt om kvinners rettigheter. I Norsk Kvinnesaksforening, som ble opprettet i 1884, var de begge æresmedlemmer.

- Noe av det mest interessante med disse to kvinnene – sett ut fra et teologisk perspektiv – er hvordan de brukte Bibelen til å argumentere mot det samme som kirkens menn brukte Bibelen til å argumentere for – nemlig at kvinnen var underordnet mannen, sier professor ved Det teologiske fakultet (TF) Aud Tønnessen.

Hun har studert Colletts og Hansteens feministiske tekster og deres teologiske argumentasjon. Resultatet av forskningen presenterte Tønnessen nylig på en internasjonal konferanse om kvinners bibeltolkninger rundt århundreskiftet.

- Deres arbeid for kvinnesaken er godt kjent, men færre kjenner nok til at de tydelig brukte en teologisk argumentasjon i sin kamp for kvinner, sier hun.

Pionerer

Collett og Hansteen var blant de første i Norge som offentlig fremmet kritikk av kirkens syn på kvinner. Allerede på 1870-tallet skapte de debatt om kvinnens stilling i kristendommen.

- Teologisk kritikk var en viktig del av kvinnesaksarbeidet i Europa og USA på slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet. Kvinner som Collett og Hansteen brakte disse ideene med seg hjem, sier Tønnessen.

Hansteen og Colletts teologiske tolkninger var radikale i kirkelige miljøer i Norge. Hovedessensen i de to kvinnenes budskap var at mannen og kvinnen var skapt likeverdige, men at syndefallet hadde ødelagt denne likhetsordenen. Kristus hadde imidlertid ved å ofre sitt liv gjenopprettet tilstanden slik den var ved skapelsen. Dermed var ikke kvinnen lenger underordnet mannen.

Tolkningen sto i skarp kontrast til kirkens, som sto fast ved at mannen var kvinnens overhode.

Flere av Collett og Hansteens tolkninger ble av kirken avfeid med enten stillhet eller latterliggjørende kommentarer. Om en av Hansteens bøker ble det sagt at hun hadde gitt alle biskoper i Norden en god latter.

- Det er interessant å se å se hvordan kirken reagerte på Colletts og Hansteens teologiske argumentasjon. Reaksjonen var konsekvent negativ. De fikk ikke en gang støtte i mer liberale miljøer. Der så vel som i mer konservative kretser stilte man seg avvisende til at kvinnen var likestilt mannen, sier Tønnessen.

Kvinnen skapt i Guds bilde

De to kvinnene holdt likevel fast ved sin argumentasjon. Særlig terpet de på viktigheten av at også kvinnen – og ikke bare mannen, slik kirken hevdet – var skapt til å leve et liv for Gud.

- Dette poenget grep direkte inn i en av datidens store teologidebatter, forklarer Tønnessen.

Hun forteller at Collett gikk direkte til motangrep på en bok som var blitt svært populær i konservative kristne miljøer i Norge. I boken La Femme (”Kvinnen”) påsto franskmannen Adolphe Monod at mannen var til for Gud, mens kvinnen var til for mannen. Dette satte mannen og kvinnen i et klart hierarkisk forhold til hverandre – noe som provoserte Collett.

Hun var av den oppfatning at menn som Monod bevisst tolket Bibelen på en måte de kunne bruke for å undertrykke kvinnen. Hun var svært skeptisk til de mange moralske krav kvinner ble pålagt om hun skulle leve som en rett kristen.

Collett forsøkte å motbevise Monods påstand ved selv å gå til Bibelen. Hun viste blant annet til at apostelen Paulus’ utsagn om å ”frykte Gud” var myntet på både menn og kvinner. Hvordan kunne det da ha seg at det stiltes strengere religiøse krav til kvinner – som ikke var til for Gud, mens det ikke gjorde noe om menn – som var skapt for Gud – fravek religiøse påbud? Collett mente dette var logisk brist i Monods argumentasjon.

Også Hansteen var opptatt av at både kvinner og menn var skapt i Guds bilde.
- Som hun skrev i en av sine tekster: Hvorfor skapte Gud i det hele tatt kvinnen hvis mannen var fullkommen? sier Tønnessen.

Kritiserte kirken

Collett mente at kvinners frigjøring fra den moralen kirken og samfunnet påla kvinnen, måtte komme innenfra. Kvinnen måtte selv bli bevisst på sin verdi som kvinne – at hun hadde samme status som mannen.

Ifølge Collett var det også sentralt at kvinner selv måtte tolke Bibelen – for slik å være en motvekt til menns selektive tolkning. 

- Collett var imidlertid nokså forsiktig med å kritisere kirken direkte. For henne var det viktigste å bevisstgjøre kvinnen selv om sin verdi og sin status, sier Tønnessen.

Hansteen gikk mye lengre i sin kritikk av kirken enn Collett.

- Det spekuleres faktisk i om hun meldte seg ut av statskirken – noe som var svært radikalt den gang, sier Tønnessen.

Ikke minst gjorde Hansteen sin kirkekritikk tydelig da hun i 1874 gikk inn i en debatt om det svenske ekteskapsritualet. I 1873 ble ekteskapsliturgien foreslått endret. Forslaget innebar at det skulle gjøres tydeligere at kvinnen var underordnet mannen.
- Dette provoserte Hansteen sterkt. Ikke nok med at kirken ikke gjorde noe for å endre kvinneundertrykkende tradisjoner – den tok faktisk et skritt tilbake når det gjaldt kvinnesynet, sier Tønnessen.

Collett og Hansteen tok aldri avstand fra kristendommen som sådan.

- Ingen av dem var en del av en opplysningstradisjon hvor religion ble sett på som et problem. Med dagens fagsjargong kunne vi sagt at de kritiserte religionen fra et ”innenfraperspektiv”, sier Tønnessen.