Sterke scener utspiller seg i KwaZulu-Natalprovinsen i Sør-Afrika en dag i 2005. Et suggerende og sterkt ritual skal sikre en ung kvinne mot AIDS. Ritualet har røtter i stammereligion blant Zuluene, men er i dette tilfellet godt ispedd kristne og vestlige elementer. Det er familien selv, med mor og eldtse sønn i spissen, som iscensetter ritualet for å prøve å beskytte tenåringsdatteren best mulig mot AIDS.
Dette unike ritualet ble festet til film under feltarbeidet i forbindelse med forskningsprosjektet. Over kan du se en trailer for filmen, som vil bli publisert om ikke lenge.
I en situasjon der HIV/AIDS-epidemien har rammet 40% av befolkningen i Mpophomeni Township, og hvor verken de tradisjonelle samfunnsstrukturene eller opplysnings- og helsearbeid makter å bremse utviklingen må andre virkemidler tas i bruk.
Ritualet varer i fire dager og er en feiring med mye sang og dans.
Samfunnsstrukturer i oppløsning
HIV/AIDS-epidemien har langt på vei gjort det trygge utrygt. De tradisjonelle samfunnsstrukturene er i ferd med å gå i oppløsning. De relasjonene som i utgangspunktet skulle beskytte mennesker bidrar nå til å spre epidemien.
Sykdommen betegnes i lokalsamfunnet som en sykdom for unge mennesker, og den rammer først og fremst unge kvinner. Det hjelper ikke at en kvinne er gift eller er i et fast forhold, hun risikerer å bli utsatt for smitten likevel.
Broken Bodies – samarbeid mellom Norge og Sør-Afrika
Bekymring for denne situasjonen, og behovet for et kritisk blikk på kirkenes respons på problemene, dannet utgangspunktet for forskningsprosjektet ”Broken Bodies, Healing Communities ”. Med undertittelen ”The challenge of HIV and AIDS in the South African Context” ønsket man å se nærmere på hvilke handlinger og ressurser som kunne sette raserte lokalsamfunn i stand til å håndtere en epidemi som truer med å utradere store deler av befolkningen.
Prosjektet kom høsten 2009 med en bokutgivelse med artikler fra de ulike forskerne i prosjektet. Prosjektet var et samarbeid mellom norske og Sør-Afrikanske forskere, og boken er utgitt i Sør-Afrika. Dette konkrete prosjektet ble avsluttet i 2006 men perspektivene er videreutviklet i oppfølgeren ”Broken Women, Healing Traditions?”.
Nye ritualer
Professor Jone Salomonsen beskriver i sin bokartikkel ”Shielding Girls at Risk of AIDS by Weaving Zulu and Christian Ritual Heritage” et overgangsrituale for en ung jente. Ritualet fant sted mens forskerne gjorde feltstudier i townshipen Mpophomeni.
Kjøttet etter dyreofringen tilberedes og spises som en del av festen.
I ritualet påkalles både forfedrenes ånder og kristendommens Jesus med bønn om beskyttelse. Alle gode krefter påkalles. Den sterkeste delen av ritualet er et dyreoffer. Blodet ofres til forfedrene, og kjøttet spises.
Sterke kvinner uten egenverdi
Ritualet har sin opprinnelse i et tradisjonelt samfunn der overgangsritualet transformerte jenter i 16-årsalderen til å bli gifteklare unge kvinner. Og i dette ligger i følge Salomonsen også noe av nøkkelen til å forstå hvorfor epidemien har rammet unge kvinner i Sør-Afrika så hardt.
Selv om Zulu kvinner tradisjonelt forstås som sterke og under apartheid ble regnet som husets bærebjelke, er deres sosiale og rettslige posisjon svak. Kvinners viktigste oppgave er fortsatt å produsere barn, underordne seg far, onkel, ektemann og eldre brødre og for øvrig ha omsorg for alle. Flerkoneri var og er fortsatt utbredt, og mannen oppfattes å ha rett til å få utløp for sine seksuelle drifter, noe annet er unaturlig. Fordi kvinner eksisterte for å være til for andre, hadde de få eller ingen rettigheter i seg selv.
Som en følge av en slik samfunnsstruktur er kvinners posisjon og selvfølelse sårbar og svak. Når rollen som barneføderske, tjener og seksuelt objekt for mannen, være seg i legitime relasjoner som ekteskap eller gjennom overgrep og voldtekt, langt på vei definerer kvinnens eksistens, blir utdannings- og helsetilbud ut ifra en vestlig forståelse av menneskets selvstendighet og rettigheter feilslått.
Nye ritualer som styrking av kvinners posisjon
For at kvinner skal kunne beskyttes og beskytte seg selv mot HIV/AIDS må de få en ny selvfølelse og anerkjennes sosialt som autonomt individ. Og her kommer ritualet som ble observert i Mpophomeni inn i bildet. Selv om effekten av et blod-rituale sett utenfra ikke nødvendigvis kan sies å være beskyttende, kan det se ut til at dreiningen av det gamle overgangsritualet for å beskytte mot epidemien har i seg elementer av autonomisering av kvinner.
De kvinnene som var aktører i gjennomføringen av den beskrevne riten fikk sosial anerkjennelse og en følelse av stolthet og makt over egen situasjon. Derfor kan slike ritualer være av stor betydning for å skape rom for de samfunnsendringene som trengs for å drive HIV/AIDS-epidemien tilbake.