Når dere ber

Håp, drømmer, glede, livsmot, undring, lengsel -  og ansvar. Hvis vi kort skal oppsummere hvilke ord som opptrer oftest i nyere bønnespråk, er det disse orda. I tidligere tider var det andre ord som ble brukt i kirkens liturgiske bønner. Da ba menigheten Gud om å fri dem fra krig, uår, sykdom og den evige død. I dag ber vi sjelden Gud om dette. I stedet ber vi Gud om å gi oss bestemte egenskaper eller sette oss i en spesiell emosjonell tilstand, for eksempel undring eller glede. Eller vi ber Gud om å lære oss å se vårt ansvar «der mennesker har mistet grunnlaget for sin eksistens», som det heter i en av de nye bønnene.

I nyere bønnespråk er det en ambivalent menighet som kommer til syne. Bønnene inneholder en sterk spenning mellom en menighet som drømmer og lengter og håper på gode følelser, og en menighet som er villig til å ta så stort ansvar for verdens nød at Gud er i ferd med å bli overflødig.

Bønsk

Denne boka ble skrevet av flere grunner. Vi har i mange år observert en teologisk og språklig forskyvning i nyere bønnespråk. Disse forskyvningene ønsker vi å problematisere. Dessuten ønsker vi å gi praktisk hjelp til å skrive bønner. I forbindelse med gudstjenestereformen har lokalmenigheter og kirkelig ansatte fått stor frihet til å utforme egne bønner. Denne friheten ønsker vi velkommen. Men det krever sin kvinne og mann å utforme liturgiske bønner. Liturgisk språk er et kompetansefelt som lokale gudstjenesteutvalg eller ansatte ikke nødvendigvis behersker. Når det skal skrives liturgiske bønner, er det mange hensyn å ta. Bønnene må være metriske og rytmiske fordi de skal bes i fellesskap, de må «være uttrykk for kirkens tro og bekjennelse» som det heter i retningslinjene for gudstjenestereformen, og formuleringene må være åpne så alle kan delta i bønnene uten å bli påtvunget bestemte følelser, men samtidig så spesifikke at de er aktuelle.  Å skrive liturgiske bønner er ikke for amatører. Men boka er ment som en hjelp til å tilegne seg bønnekompetanse. I boka gir vi derfor konkrete råd til alle som skal skrive bønner, og hele avslutningskapitlet består av en rekke sjekkpunkter som lokalmenigheter og ansatte kan rådføre seg med.

I boka innfører vi sjangerkarakteristikken «bønsk». Bønnespråk  er en språksjanger som kan studeres på linje med andre språksjangre, og denne sjangeren har vi valgt å kalle bønsk (som i dansk, svensk, finsk osv.). Bønsk skiller seg fra andre språksjangre på flere måter. Bønsk er annerledes enn dagligspråket. Det er høytidsstemt, men likevel ikke poesi. Bønsk er ikke prestens eller bønneskriverens individuelle uttrykk, men et kollektivt eller overindividuelt uttrykk. Derfor mener vi at godt bønnespråk skal følge de språknormene som det norske samfunnet har forplikta seg til å følge; bokmål eller nynorsk, ikke liturgens egen dialekt.

Selvrealisering, ansvar og gode følelser

Dialektdiskusjonen i Den norske kirke ser vi i sammenheng med flere andre kommunikasjonsanalyser og modernitetskritiske analyser. Vi mener at den henger sammen med en tendens som også gir seg utslag i det teologiske innholdet i nyere bønner. Vi ser nemlig en tendens i til å legge større og større vekt på selvrealisering. Idealet om selvrealisering skaper en endring i bønnene som ikke bare berører språket, men gudsbildet og menneskesynet. I boka gjennomgår vi en del bønner fra den jødisk-kristne tradisjonen. Det er mye å si om bønnene, men det er et gjennomgående trekk i det jødisk-kristne bønnemønsteret at menneskene henvender seg til en gud som er utenfor dem sjøl, og som kan gjøre noe kvalitativt annerledes enn det menneskene kan gjøre sjøl;  å gi gode avlinger, å verne mot sykdom, og å gi frelse.

I nyere bønner er det en tendens til at mennesket finner løsninga i seg sjøl. Mange av de nyere bønnene handler om at Gud skal skape visse egenskaper, holdninger og emosjonelle tilstander i den enkelte så de kan håndtere det som er vanskelig. I boka siterer vi bønneformuleringer som «La dialogens og samarbeidets ånd hvile over forhandlinger og avgjørelser», «Gi oss mot og kraft til å tale fredens sak», og «Gi oss styrke og mot til å respektere alle menneskers likeverd.» Ordpar som  styrke og mot, vilje og evne, mot og kraft, visdom og vilje florerer i nyere bønnespråk. I stedet for å overlate problemene til Gud, tar vi ansvaret for dem sjøl. Dette trekker mot et nyåndelig gudsbilde og menneskesyn der det ikke er definerte skiller mellom mennesker og Gud, og der løsningen på problemene er å finne i menneskets eget potensiale.

På mange måter er dette en god utvikling. I dag vet vi at det er vi som skaper krig og fred, klimaforstyrrelser og urett fordeling av verdens goder, at dette ikke er straff som er pålagt oss av Gud, og at mye kommer an på våre holdninger. Vi trenger å minnes om at vi har et ansvar. Men har vi tatt for stort ansvar? Regner vi egentlig med Gud mer? Tror vi på bønn?

I den grad vi ber Gud om noe, ber vi om gode følelser. Vi ber: «Gi oss håpets fantasi og troens evne så vårt liv kan få farger. La gudstjenesten i dag bli fylt av glede». Vi ber «Gode Gud, i dag vil vi be deg om gode drømmer»,  «Forny i dag vårt livsmot og vårt håp. Gi oss tilbake drømmen om det gode liv», «la oss finne rom for våre seire, og nederlag, våre håp og drømmer». Det er mange drømmer i nyere bønnespråk! Og det er mange ord. Alt og alle er nevnt, ingen glemt..

Et nykapitalistisk menneskesyn og bønnespråk?

I spennet mellom den overansvarlige og den drømmende menigheten har det skjedd noe som vi prøver å utforske i lys av det samfunnet vi lever i. Vi ser noen tendenser i bønnespråket som samsvarer med andre tendenser i den vestlige verden; nykapitalisme, nyåndelighet og autentisitet. Det nykapitalistiske menneskesynet blir beskrevet av Richard Sennett. Dette menneskesynet innebærer at mennesket må kvitte seg med vanskelige følelser og fokusere på de gode for å bli en effektiv arbeidstaker. I kjølvannet av dette har det dukket opp en hel industri: coaching, selvhjelpsstrategier og mindfulness. I stedet for å ta inn at verden er et vanskelig sted å være, oppfordres den enkelte til å drømme, håpe, lengte og fokusere positivt. Vi mener at det er noe av dette vi kan se i det nye bønnespråket.

Generasjonene før oss visste at livet var vanskelig. Derfor trengte de en Gud som var større enn dem sjøl, utenfor dem sjøl, og ulik dem sjøl. De trengte å be om hjelp til det de ikke var i stand til å overkomme. Vi ber ikke på samme måte mer. Vi ber Gud om tilrettelegge for gode prosesser. Vårt gudsbilde er ikke den allmektige Gud som kjemper for menneskene. Vårt gudsbilde er prega av coachen som skaper effektive og målstyrte mennesker i et samfunn der ingenting er umulig for den som har troa på seg sjøl.

Boka er en drøfting av disse spørsmåla – og mange flere. Den gir en innføring i den jødisk-kristne bønnetradisjonen og forsøker å tydeliggjøre hva vi har mista. Men boka er ikke en sentimental henfalling til tidligere tiders bønnespråk. Vi redegjør for de nyere teologiske reformbevegelsene, blant annet liturgisk teologi, kontekstuell teologi og feministteologi, og argumenterer for at vi trenger en fornyelse av bønnespråket. Men vi mener at den utviklinga vi er inne i nå, bør drøftes. Kanskje vi har kasta ut noe med badevannet som vi ikke overså konsekvensene av? Kanskje det ikke var et hvilket som helst barn som ble kasta ut, men selveste Jesusbarnet? Og kanskje det er kirken som er den tempelplassen som nå må ryddes for kapitalistiske krefter? Den kirkelige retorikken er gjennomsyra av markedsretorikk; å nå sitt fulle potensiale, produkt, produksjon, fokus, bærekraftig, resultatindikator. Vi oppfordrer kirken til å holde stand som siste utpost mot det nykapitalistiske menneskesynet som ligger i denne retorikken.

Vi konkluderer med at godt bønnespråk har flere fellestrekk med nyhetsspråket enn med poesien. Det vil si, blant mange teologer rår det en misforståelse om at poesi er et språk som tar i bruk mange emosjonsuttrykk og adjektiver. Men den beste poesien er faktisk enkel og ofte ordknapp. Overdreven bruk av adjektiver skaper en overpoetising, og overpoetisering er noe som ofte forekommer i nyere bønnespråk. Et enda bedre ideal  å strekke seg mot en poesien, er nyhetsspråket! Et godt nyhetsspråk legger vekta på verbal og subjekt, begrenser adjektivene og fyll-orda, og lar verb og substantiv være det viktigste: «Putin vil ha bryting», «Danskene lærer av Norge». Den samme strukturen finner vi i formuleringer som «Gi de sultne mat» og «Gje alle folk på jorda eit verdig liv i fridom og fred». Her er det verb, substantiv, ikke flere funksjonsord enn nødvendig for at setninga skal gi mening, og et teologisk innhold som innebærer at menneskene er avhengige av Guds hjelp for å leve.
 

Tittelen på boka er henta fra Jesu innledning til Fadervår:
 

Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør. De tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:

Vår Far i himmelen
La navnet ditt helliges.
La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød,
og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
Men frels oss fra det onde.
For riket er ditt, og makten og æren i evighet.
Amen.
Matt 6, 7-13

Sylfest Lomheim er professor ved Institutt for nordisk og mediefag ved Universitetet i Agder. Merete Thomassen er førsteamanuensis ved Det praktisk-teologiske seminar