Her vil jeg komme med en avklaring: i en asylsak er det sjelden at begrepet religion skaper problemer. Hva kristendom er, hva en ateist, mormoner eller sikh er, utgjør sjelden det avgjørende spørsmålet i en asylsak. Mange staters praksis og FNs Høykommisær for flyktninger (UNHCR) er enig om at begrepet religion skal tolkes vidt og omfatte alle tradisjonelle religioner, nyere trosretninger og livssyn. Likeså retten til å skifte religion og retten til ikke å tro på noe som helst.
Utfordringen når det gjelder religion i en asylsak er der det foreligger tvil om man har den troen man anfører å ha. Her slipper norsk religionsforskning behagelig unna kontrolloppgaven norske utlendingsmyndigheter må gjennomføre ved å stille og besvare spørsmålet: Har du faktisk den troen du sier du har? Dette er noe annet en å gå inn å vurdere om det du tror på faller inn under et mer eller mindre bestemt religionsbegrep. Min påstand er derfor at asylretten og slik den praktiseres forholder seg til at vidåpent religionsbegrep.
Tro meg - den vanskelige bevisvurderingen
Utgangspunktet for bevisvurderingen i en asylsak er at det er asylsøkeren som må bevise sin historie og behov for beskyttelse. Bevisvurderingene i saker som gjelder religion er særlig utfordrende fordi det gjelder et privat forhold som nødvendigvis vil komme til uttrykk forkjellig for forskjellige mennesker. Her har Årsheim helt rett i at ulike personer utrykker tro ulikt, noe UNHCRs egne uttalelser om religion også tar høyde for, men fastslår likevel at i slike saker er troverdigheten om troen viktig, og da særlig for saker som gjelder konvertering foretatt i landet man har søkt asyl i.
UNHCR fastslår behovet for en kontroll av vedkommendes overbevisning, men mer enn bruk av konkrete kontrollspørsmål anbefales åpne spørsmål om blant annet hvordan vedkommende kom frem til sin tro, hva som motiverte konverteringen og hvilken personlig betydning troen har for vedkommende. Det skal tas hensyn til vedkommendes bakgrunn, blant personlige ressurser og utdanning, men tanker om en viss overbevisning forventes. For konvertittsakene uttaler UNHCR videre at en grundig og nøye undersøkelse av omstendighetene og ektheten av konverteringen vil være nødvendig, en veiledning som er utformet med bakgrunn i en bredere kontekst enn en rent europeisk eller norsk religiøs sammenheng.
Jeg stiller her spørsmål ved hvordan Årsheim ser for seg en overgang fra en religion til en annen uten særlig refleksjon, siden det nødvendigvis krever noe aktivt å bytte bort noe man har til fordel for noe annet, og et valg normalt krever forutgående tanker om dette valget. Dette særlig når et skifte av religion skjer i et sekularisert samfunn som Norge der en religion ikke utgjør en markant synlig del av samfunnet. Artikkelforfatteren antyder imidlertid at skifte av religion er noe man ikke trenger å ha et aktivt forhold til, ergo at myndighetene heller ikke skal kreve bevist et slikt aktivt forhold.
Tilbake til den konkrete bevisvurderingen vil denne imidlertid ikke kun omfatte refleksjon over egen åndelig overbevisning, gammel eller ny, men vel så mye refleksjon over selve valget og mulige konsekvenser fra omgivelsene i hjemlandet. Dette er ikke en test av hva vedkommende tror på, men en vurdering av vedkommendes tanker om egen sikkerhetssituasjon og ofte godt kjente mulige konsekvenser av å erklære seg som tilhørende en ny tro. Dette skiller seg ikke fra andre typer asylsaker, der meninger og informasjon om egen sikkerhetssituasjon er et naturlig og nødvendig tema for å bidra til avklaringen om vedkommende har krav på beskyttelse eller ikke.
Her vil jeg avslutningsvis komme med en avklaring til: Lovverket tar høyde for at selv mennesker som snakker usant om sin tro, kan har krav på beskyttelse. Flyktningkonvensjonen og loven hinder retur av personer dersom det ut fra forholdene i saken tilsier at personen risikerer forfølgelse, selv når dette behovet for beskyttelse er konstruert av asylsøkeren selv. Eneste begrensing utlendingsloven setter i forhold til slike konstruerte asylgrunnlag er at vedkommende ikke får asyl, men annen type oppholdstillatelse. Resultatet er imidlertid det samme, vedkommende er beskyttet mot retur til hjemlandet.
Marie Kristine Kroken er jurist og arbeider for NORDEM i Kosovo
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket