Jeg tror det er riktig å beskrive situasjonen sånn: De klassiske menneskerettighetene – som religionsfriheten – oppleves ofte som gitt en gang for alle. Samtidig har det vokst fram, eller er blitt kjempet fram, en større bevissthet om særlig kvinners, barns og homofiles rettigheter. På disse områdene er det etablert nyere konvensjoner og institusjoner, og alt sammen er i tur og orden ratifisert og etter hvert inkorporert i norsk intern rett. Så ja, dette har ført til en større grad av rettsliggjøring av de historisk sett yngre diskrimineringsgrunnlagene.
Dette har imidlertid hele veien bare skjedd etter det såkalte presumsjonsprinsippet; man forutsetter simpelthen at tidligere norsk lov er i overensstemmelse med nye menneskerettslige krav. Det at man vedtok menneskeretts-loven i 1999 og senere inkorporerte hhv Barnekonvensjonen og omsider også Kvinnekonvensjonen, førte aldri til noen gjennomgang eller vurdering av eventuell motstrid eller behov for nye grenseoppganger i egen lovgivning.
Krevende vurderinger
Samtidig har vi få arenaer eller organer hvor avveining av ulike hensyn kan ivaretas. Graver-utvalget er meg bekjent det eneste eksempelet på en slik samlet vurdering. Sånn sett håper jeg fortsatt at sammenslåingen av ulike diskrimineringsgrunnlag som skjedde i 2005, både i lovverk og gjennom å utvide Likestillingsombud-funksjonen til å bli et Likestillings- og diskrimineringsombud for flere områder, kan være en arena for å se ulike rettigheter i sammenheng og foreta avveininger. Jeg har lyst til å vise til hvordan vanskelige avveininger behandles på et annet område: bioteknologi. Her har vi en bredt sammensatt Bioteknologinemnd som er gode på å lage møteplasser hvor forskere, praktikere, brukere, etikere og allmenheten kan møtes til samtaler om krevende etiske vurderinger. Slik ønsker jeg meg det på dette området vi snakker om også. Jeg tror mer på dialogens form, konsultasjon og åpenhet, enn forbud, påbud og trusler om sanksjoner som å miste økonomisk støtte om man ønsker å leve noe forskjellig fra majoriteten. Med menneskerettigheter og allminnelig lov som grenseoppgang, selvfølgelig.
Når det gjelder privatskoleloven mer spesifikt, vil jeg ta utgangspunkt i Barnekonvensjonens artikkel 29 «Utdanningens formål»:
1. Partene er enige om at barnets utdanning skal ta sikte på:a) å utvikle barnets personlighet, talenter og mentale og fysiske evner så langt det er mulig;b) å utvikle respekt for menneskerettighetene og grunnleggende friheter og for de prinsipper De forente nasjoners pakt verner om;c) å utvikle respekt for dets foreldre, dets egen kulturelle identitet, språk og verdier, for de nasjonale verdier i det land barnet bor, landet hvor han eller hun måtte komme fra og for kulturer som er forskjellige fra hans eller hennes egen;d) å forberede barnet til et ansvarlig liv i et fritt samfunn i en ånd av forståelse, fred, toleranse, likestilling mellom kjønnene og vennskap mellom alle folkeslag, etniske, nasjonale og religiøse grupper og personer som tilhører urbefolkninger;e) å fremme respekten for naturmiljøet2. Ingen del av denne artikkel eller artikkel 28 skal oppfattes slik at det gripes inn i personers og organisasjoners frihet til å opprette og lede utdanningsinstitusjoner, men dette må alltid skje i pakt med de prinsipper som er satt frem i punkt 1 i denne artikkel, og kravene til undervisning som blir gitt i slike institusjoner skal samsvare med de minimumskrav som landet måtte fastsette.
Ikke få, til dels motstridende hensyn å ta med andre ord. Uansett er det helt klart en stats ansvar å legge til rette for at et barn som vokser opp i Norge, skal ha allmen kunnskap og mer enn det – respekt for grunnleggende friheter og likestilling mellom kjønnene. Men staten må også tillate et rom hvor foreldres eventuelt avvikende syn på sentrale verdier i samfunnet vårt kommer til uttrykk – i dag gjelder dette religionsundervisning i private skoler, evt i opplæring i menigheter og lignende på fritiden.
Staten bør forsikre seg om at viktige hensyn ivaretas gjennom mer aktivt innsyn og kontroll av undervisningen forøvrig. Gjerne mer forskning og empiri på hva som faktisk skjer i slike skoler, men i utgangspunktet mener jeg nok at vi er der vi skal være: En kjerne av trosfrihet og autonomi innad i trossamfunn og religiøse utdanningsinstitusjoner – en avgrensning som etter Graver-utvalget i større grad må begrunnes overfor samfunnet og ikke tas for gitt.
Retten til å være annerledes
Vi skal huske på at adgangen til å danne og drive private religiøse skoler kom som en følge av adgangen til ikke å måtte være med i majoritetens kirke og den tilhørende kirkebaserte skolen. På mange måter er det riktig å oppfatte dette som en konsesjon til retten til å være annerledes, retten til å gå i utakt, retten til å være motkultur. Slik vi godtar ulike ytringer, ulike politiske partier og holdninger – også langt på vei de vi oppfatter som politisk ukorrekte. Jeg minner om at Fritt Ords pris for ikke lenge siden ble tildelt Nina Karin Monsen som en påskjønnelse nettopp for mot til å være politisk ukorrekt. Samtidig må vi sikre at barn gis alternativer, at de vet at det er andre virkelighetstolkninger og syn på kjønn og legning enn det foreldrene eventuelt står for. Å hindre indoktrinering og begrensing av livs- og valgmuligheter er det avgjørende viktige her.
Bente Sandvig er fagsjef i Human-etisk forbund
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket