Trossamfunnene og likestilling
Det har vært et gjennomgående trend i det religionspolitiske arbeidet i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) at det overordnede prinsippet for den politiske profilen er religionsfrihet. Ett av premissene for dette er at det er frivillig å tilhøre et religiøst trossamfunn, og at det derfor alltid er mulig å melde seg ut. Dette betyr for eksempel at dersom en kvinne blir utsatt for det hun mener er diskriminerende praksis i et tros- eller livssynssamfunn er det hennes individuelle ansvar at hun faktisk frivillig er medlem et sted der dette praktiseres. Individet har dermed et ansvar, mens trossamfunnet har rettigheter.
Det ingen tvil om at religionsfrihetsprinsippet ikke har noen lang og stolt tradisjon i Norge, for å si det forsiktig (jfr. Grunnlovens opprinnelige § 2 om at jøder og jesuitter ikke har tilgang til riket). Mens likestilling mellom menn og kvinner har vært et eksplisitt politisk mål med stor oppslutning de siste tiårene (jeg er klar over at dette er et komplisert felt i seg selv, og at jeg nå skriver med bred pensel) har representanter fra trossamfunn utenfor Den norske kirke (’statskirken’) måttet kjempe for rettigheter og politisk forståelse fra flertallet for nær sagt den minste ting. Slik jeg tolker det, har man i STL tatt et strategisk valg, mer eller mindre bevisst: Likestilling mellom kjønnene får andre ta seg av.
En religiøs kjerne?
Jeg har ikke tenkt å evaluere denne strategien, utover å si at den har hatt sine historiske grunner. Men nå tilbake til Solhøys innlegg. Solhøy peker på Graver-utvalgets forestilling om en ’religiøs kjerne’ som skal ha full autonomi fra staten. Å gjøre religiøs praksis og religiøse oppfatninger om hvordan og hva menn og kvinner skal gjøre – eller ikke gjøre – til et isolert felt, som ikke har forbindelse til andre sosiale og politiske felt, blir slik jeg ser det for enkelt. Juridisk sett kan feltet muligens isoleres, men i praksis vil religiøse mennesker av alle slag være en del av flere fellesskap og mange sosiale sammenhenger.
Aller viktigst er kanskje at den ’religiøse kjernen’ selv ikke er statisk, men alltid mer eller mindre eksplisitt er under forhandling og forvaltning. Uansett oppfatningen av egen religion og religiøs praksis, må den stadig reforhandles og oversettes i nye sammenhenger. Alle religiøse trossamfunn i Norge forholder seg både til likestillingsloven og til en politisk og sosial konsensus om at likestilling er en viktig norsk verdi (at denne konsensusen tidvis er under angrep, er en annen sak.). Dermed kan det for noen bli et religiøst intergreringsprosjekt å tilpasse egen religiøs praksis til det norske likestillingsprosjektet (bredt forstått), der man kanskje reforhandler en ’religiøs kjerne’ i forhold til dette.
Men hva med trossamfunn som er kristne og utvilsomt ’norske’, og som ikke ønsker å følge noen som helst forpliktelse overfor likestilling mellom menn og kvinner? Her kommer vi kanskje inn i det problemkomplekset Solhøys tekst ligger tettest opp til, i forhold til ACE-privatskoler og pensum, for eksempel. Disse trossamfunnene har ikke noen interesse av å markere at de er ’velintegrerte’ i det norske samfunnet, men har tvert imot et motkulturelt prosjekt, der motstand mot kjønnslikestilling basert på en bestemt forståelse av den kristne bibelen ligger inne som ett av de viktigste områdene. Religiøs, transnasjonal innflytelse er i høy grad til stede i mange av disse trossamfunnene, ofte fra andre vestlige land, stort sett USA.
Fra juridisk til politisk spørsmål
Dersom man velger en praktisering av f.eks. privatskoleloven der religionsundervisning er unntatt alle kjønnslikestilling, hindrer man at en slik praksis blir utfordret juridisk, slik Solhøy skriver. Den vil fortsatt bli utfordret sosialt og politisk, men man vil være i sin fulle rett til å formulere prosjekter som handler om å forme barn i et kjønnsparadigme der man ikke forholder seg til likestilling som ønskelig. Dette er kanskje ikke et juridisk problem til slutt, hvis man klarer å utforme lover som skiller tilstrekkelig mellom det som før ble kalt ’indre anliggender’ i trossamfunn og nå kalles ’den religiøse kjerne’. Men om man løser det juridiske, transformeres det til et mulig politisk problem og må addresseres slik.
Anne Hege Grung er forsker ved Universitetet i Oslo.
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket