Kontroversiell fortid

Ved å tegne et omfattende tablå og trekke linjer gjennom 1300 års historie, ønsker forfatterne å vise hvordan fortellinger fra fortiden er levende og identitetsskapende i dag. Dette er særlig belyst i bokas tredje og siste del der forfatterne tar for seg ulike tolkninger av arven fra al-Andalus i Spania, Syria og Marokko, men også i TV-produksjoner fra Midtøsten der det flerreligiøse middelaldersamfunnet i al-Andalus framstilles som et bærekraftig samfunn; sameksistens på tvers av religiøse og kulturelle grenser styrket alle.

Myter eller fakta?

Men forfatterne tar ikke bare for seg myter og motmyter og hvordan disse påvirker og former dagens samfunn. De ønsker også å vise at myter ikke alltid er forankret i historien. Dermed operer de i skjæringspunktet mellom forskning på minnepolitikk (som viser hvordan fortiden er blitt brukt) og tradisjonell historieforskning (som kanskje i større grad har som mål og si noe om hvordan det faktisk var). Dette skillet er ikke uproblematisk. Den anerkjente historikeren, Thomas F. Glick, spesialist på det flerkulturelle samfunnet i spansk middelalder, begynner boka Islamic and Christian Spain in the Early Middle Ages med følgende påstand:

History seems scarcely distinguishable from myth. Historians, whether critical or not, at one point or another in their work, embody in the past values which seem to them to be the most significant or enduring of a given peoples' experience. Since values are culturally or socially defined, historians, from this perspective, engage in a process of myth-building  

Det er påfallende at kritikken av Spansk gullalder i hovedsak er rettet mot bokas første del og framstillingen av det flerkulturelle samfunnet under islamsk styre. Det er også denne delen som bærer mest preg av det kritikeren i Morgenbladet kaller ”konvensjonell historieskriving”. Leseren presenteres for en lineær fortelling som gir inntrykk av å vise til fakta. Inntrykket styrkes ved at det refereres til flere tall (antall arabere og berbere som krysset Gibraltarstredet, størrelse på den hispaniske befolkningen, osv) som er usikre. Det er denne fremstillingsmåten, tror jeg, som har gitt grobunn for mye av kritikken. Mens Espen Grønlie i Morgenbladet savner flere dyptpløyende analyser av enkelte eksempler, er Gjert Vestrheim i Dag og Tid svært bombastisk i sin kritikk:

Spansk gullalder er utgjeven med støtte frå Lærebokutvalet, og denne boka kan kome til nytte i skulen, for ho inneheld skuleeksempel både på tendensiøs språkbruk, feilaktige og ugrunna påstandar, manglande kjeldekritikk og forteiing av sentrale fakta (Dag og Tid, 09.03.2012).

Det er fordi han tror han presenteres for et sett med data, at Vestrheim tyr til samme metode i sin kritikk. Han gjendriver Aukrust og Skulstads hypotese om et harmonisk flerkulturelt samfunn i spansk middelalder ved å trekke fram eksempler på det stikk motsatte (og som han mener forfatterne har utelatt med hensikt): martyrbevegelsen i Cordoba på 850-tallet; drapene på jøder i Granada i andre halvdel av 1000-tallet, Alfonso I av Aragon sitt felttog sørover i al-Andalus og ekskluderingen av de kristne i kjølevannet av dette; strengere praktisering av dhimma-forordningen under Almoravidene og Almohadene, osv.

Problemet blir: hvem har rett? – harmoni og sameksistens eller ”clash of civilizations”? Generelt er kildematerialet fra iberisk middelalder magert, og det er derfor mulig å skrive flere beretninger med ulik klang ut fra hvilke hendelser man velger å vektlegge. Er det illegitimt å trekke fram eksempler på positiv sameksistens mellom ulike religiøse og kulturelle grupper slik Aukrust og Skulstad har gjort? Og er egentlig Skulstad og Aukrusts mål å gi en konvensjonell framstilling av al-Andalus’ historie? Er ikke deres interessefelt heller sirkuleringen av beretninger og motiver gjennom flere hundre år? Har ikke den lineære formen i bokas første del først og fremst som funksjon å gi en kontekst til gullaldermotivet? 

Lineær framstilling eller ”perspektivering”?

Hvis det er den lineære framstillingen som er problemet, må vi spørre om det finnes andre måter å skrive om fortiden på som ikke resulterer i en kamp om hvem som har rett. Hvordan kan man skrive om kontroversielle temaer, som i dette tilfellet det flerkulturelle samfunnet under islamsk styre i iberisk middelalder, i en globalisert tid der motstridende tolkninger av denne fortiden blir sprengstoff i nåtiden? Kunne svaret være å trekke frem én hendelse og analysere denne ut fra så mange kilder og perspektiver som mulig? Det er når forfatterne bruker perspektivering som framgangsmåte at boka er på sitt beste, som i analysen av skildringer av Rodrigo-skikkelsen i mange ulike tekster, inkludert essays fra i dag. 

Når man skriver om kontroversielle tema, er en annen nyttig strategi klart å definere eget ståsted slik postkoloniale kritikere har gjort lenge ved å kartlegge og utlegge (noen ganger til det kjedsommelige) sin egen ”subject position”. Forfatterne av Spansk gullalder kunne kanskje presentert eget ståsted enda tydeligere i begynnelsen av boka. I en oversiktsartikkel over forskning på moriskene bruker Louis Cardaillac uttrykket auteurs engagés om forskere som viser at de står på moriskenes side. Er Aukrust og Skulstad eksempler på auteurs engagés? Eller er de blitt det i kjølevannet av 22. juli, som har gjort det enda mer komplisert å snakke meningsfullt om religiøst mangfold i kryssilden av beskyldninger om islamofobi og islamofili? Hadde Skulstad og Aukrust forutsett reaksjonene som boka deres har skapt da de leverte manus til forlaget våren 2011? Jeg tror ikke det, og det viser igjen hvordan hendelser i nåtiden kan gi uant sprengkraft til fortellinger fra fortiden. Dermed blir Spansk gullalder viktig lesning på flere nivå.
 

Ragnhild J. Zorgati er postdoktor ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk (ILOS) ved Universitetet i Oslo