Bibelen kan sies å ha vært den viktigste boka i den vestlige kulturen. For å oppnå denne statusen hadde Bibelen både avgjørende teknologi og en mektig institusjon i ryggen: Boktrykkerkunsten og kirken. Med den tyske gullsmeden Johann Gutenbergs oppfinnelse fikk verden på 1400-tallet sin første effektive trykkpresse for masseproduksjon av bøker. Og Bibelen var den første boken som ble trykket i stort antall, den såkalte 42-linjede Bibelen (Biblia Latina Vulgata), som ble den første masseproduserte europeiske boken. Teknologien bidro på den ene siden til Bibelens utbredelse og på den andre til kirkens splittelse i stadig nye protestantiske fraksjoner, menigheter og vekkelser. Flere og flere kunne selv lese hva som sto der, og dette ga opphavet til enda mer avvikende og kirkesplittende oppfatninger. På denne måten kan man si at teknologien var på Bibelens side og ikke kirkens.
Med internett opplever vi i dag den kanskje største teknologiske forvandlingen av skriftkulturen siden Gutenberg. Et stort spørsmål er hva som da vil skje med forholdet til Bibelen. Står vår tids teknologi på Bibelens side eller utgjør datateknologi en trussel mot dens utbredelse og overlevelse? På fjorårets seminar om bibelbruk i norsk tradisjon ved Det teologiske fakultet uttalte nytestamentforskeren Jorunn Økland at
...digitalisering utgjør en større trussel mot Bibelen i vår tid enn religiøse endringsprosesser (05.11.12).
For meg var uttalelsen en viktig påminnelse om betydningen av basis versus overbygning eller teknologi versus ideer når vi skal nærme oss spørsmål om Bibelens status og posisjon i den vestlige kultur. Samtidig var det en påstand som stimulerte til nye tanker og nye spørsmål for min del: Hvordan vil de teknologiske drivkreftene i historien påvirke det religiøse synet på Bibelen som hellig tekst og det kulturelle synet på Bibelen som Den store koden (Northrop Frye) i Vestens litterære kanon?
Fra steintavler til kommentarfeltet
En av Bibelens mest kjente myter er om hvordan Israels gud, Jahve, ga De ti bud som steintavler hvor budene var risset inn i stein (2. Mosebok). De ti bud var med andre ord et meningsinnhold som var hugget inn på en fysisk overflate med stor kraft. Skriften kunne virke evig og uforanderlig, og dette bildet var antakelig også en av hensiktene med myten. Kontrasten til vår tids omgang med skrift kunne knapt vært større: På internett er ingen tanker hugget inn i sten. Tvert imot etterlater våre tastetrykk meningsinnhold uten at vi skriver dem inn på en fysisk overflate, noe som gjør skriften vår mer foranderlig og langt mindre håndfast. Vi kan raskt slette, redigere og skrive ny tekst – som skriften bare var en del av et nesten tilfeldig spill hvor tanker kommer og går like raskt som ett enkelt tastetrykk.
Bildet av uforanderlige ord som er en del av en forutbestemt guddommelig plan kan synes fjernere enn noensinne, om vi tar utgangspunkt i vår tids forhold til skriftkultur. Tekstens autoritet er også påvirket av en demokratisering av skriften. Internett tillater alle å skrive, twitre og blogge. Det å gjøre tankene sine kjent for en leserskare eller offentlighet er ikke lenger forbeholdt noen få. I antikken var det et lite mindretall som hadde lese- og skriveferdigheter. I det moderne samfunnet som har vokst frem de siste par hundreårene har det å få tankene sine på trykk vært forbeholdt en elite av forfattere, journalister og forskere - nå er det plutselig åpent for alle.
Prisen for den enkelte er at få ord uten videre kan stå uimotsagt eller beskyttet mot sjikane. I bokens historie har det vært vanskeligere for leseren å si seg enig i eller protestere mot innholdet. I antikken var det økonomisk kostbart, for de få som hadde skriveferdigheter, å skrive motinnlegg eller å gi alternative beskrivelser. I tillegg til at det var ressurskrevende, var leseren som regel avskåret fra forfatteren i tid og rom. Bare det å sende svar på et brev kunne ta uker og måneder.
Med fremveksten av trykkepressen i Vesten på 1800-tallet tok det kortere tid å svare på et meningsinnhold, for eksempel gjennom en avis. Det kunne gå noen få dager fra leseren møtte en tekst til vedkommende reagerte på den. I vår tid kan det derimot ta noen sekunder fra noen leser en tekst på internett til den samme leseren gir et svar på kommentarfeltet, uten at det koster mye penger. Forfattere får ikke stå uimotsagt lenge. Leserens tilsvar aktiveres raskt og er sjelden langt unna. Og forskjellen mellom forfatter og leser er minimal. Det skal ikke mye til for å gå over fra rollen som leser på internett til forfatter i det samme mediet. Ifølge hypertekst-teoretikeren George P. Landow står forfatter og leser for første gang i historien i et nærmest likeverdig forhold når det gjelder muligheten til å gjøre det nedskrevne kjent. Når det er sagt, er det nødvendig å moderere optimismen som dette likeverdet og demokratiseringen av skriften henleder til. For internett er intet fullkomment demokrati. Ikke alle står på likefot. Vår skriftlige utfoldelse på internett er fortsatt betinget av eierstrukturer og markedskrefter. Vi kan fritt skrive inn i kommentarfeltene på vg.no, men det er eierne av nettstedet som til syvende og sist avgjør om debatten skal finne sted.
Bibelen i cyberspace
Det finnes et vell av ulike tolkninger av den bibelske skikkelsen Jesus på nettstedet YouTube. Dette tolkningsmangfoldet ville vært utenkelig om ikke kirken hadde mistet tolkningsmonopolet på Bibelen og Hollywood hadde stått fritt i et moderne samfunn til å produsere sine utgaver av Jesus-skikkelsen. Men dette tolkningsmangfoldet er heller ikke grenseløst. For det er kommersielle krefter som i utgangspunktet har satt grenser for Jesus-skildringene på film – før de ble lagt ut på YouTube. I vestlig populærkultur har kirkelig ortodoksi blitt erstattet av kommersialisering som den viktigste premissleverandør for bibeltolkning. Men det er fortsatt premisser, interesser og grenser. Likevel er det maktpåliggende å studere hvordan disse betingelsene er nye.
Det er et relativt nytt og moderne fenomen at Bibelens tekster, eller for den saks skyld andre bøker, har vært tilgjengelige for de fleste mennesker. I antikken var skriveunderlaget i form av papyrus sårbare for slitasje ved at de ble brettet ut og lest. Av den grunn ble manuskripter beskyttet mot gjentatt lesning for at de skulle bevares. Dermed ble det et underskudd på tilgangen til det skriftlige og et overskudd på det muntlige. Med bokpressen, og etter hvert den raskere trykkepressen, ble måten å beskytte tekstene å sikre seg mot at eksemplarene ble borte. Distribusjonen ble det mest effektive medium for å beskytte tekstene. Dermed økte tilgjengeligheten, uten at den ble total. Til dags dato må det skrevne ord i form av en bok kjøpes, og inntil nylig måtte også aviser kjøpes. Nå er aviser, leksikon og masse annen informasjon tilgjengelig på nettet. Det er også Bibelen. Hva betyr det?
Vil for eksempel Den norske kirke på et tidspunkt si til sine konfirmanter at de har sluttet å kjøpe inn Bibelen i en kostbar papirutgave til dem ettersom den ligger gratis ute på nettet? Hva slags forhold til tekst vil et slikt valg gjenspeile og hvilken tekstforståelse vil det bidra til? Kanskje kan man si at med digitaliseringen av menneskets skriftkultur blir Bibelen i mindre grad en spesiell bok som må eies enn en tekst som ligger ute på nettet, på lik linje med andre tekster. Denne mediale likestillelsen betyr at Bibelen blir ytterligere relativisert i forhold til sin unike status som en spesiell religiøs eller kulturell tekst. På lik linje med et YouTube-klipp eller en rosabloggers siste innlegg kan den lastes den ned når som helst og hvor som helst.
I et land som Norge ser det ut til folk blir lite eksponert for en sakral, religiøse omgang med Bibelen. Kirkegang holder seg stabilt lavt. Kanskje fører religiøse endringsprosesser til at den spådde relativiseringen skyter fart, men den digitale utviklingen ser ikke ut til å bremse den. Snarere tvert imot. Relativiseringen av Bibelens status kan akselerere i den delen av verden som påvirkes aller mest av digitale medier.
Bibelens status kan ikke holdes oppe gjennom det spesielle med at den inneholder det skrevne ord, for det har vi allerede overskudd på. Den kan heller ikke flyte på at den er en av de få tilgjengelige bøker som finnes, slik den ble etter Gutenbergs epokegjørende oppfinnelse. Ei heller er Bibelen et dyrebart objekt fordi det er en bok, for bøkene blir gjort mer og mer overflødige av internett.
Den semiotiske maskinen
Med digitaliseringen av tekst på internett har skrift løsrevet seg fra bokas form, og dette kan se ut som en av de virkelig store truslene mot Bibelen. Men her står ikke teknologien mot Bibelen, det tekniske mot det naturlige eller det kunstige mot det organiske. For allerede Bibelen er et produkt av teknologien. Det er snarere på høy tid at vi får øynene opp for boken som teknologi, og dermed også Bibelen som teknologi. Kanskje er det mer sakssvarende å omtale Bibelen som en semiotisk maskin enn som et levende ord?
Digitaliseringens store fordel er at det blir tydeligere for oss hvordan skrift i seg selv er et medium som produserer avstand fra oss selv og ikke er en ren kanal for våre tanker eller noe naturlig menneskelig. Telegrafien ga nye muligheter for transport av det skrevne ordet. Deretter kom telefonen som transporterte det hørte ordet, dernest kinoen og fjernsynet som kunne sende bilder på tvers av avstander. Med internett kombineres alt dette i ett medium. Internett er ikke den første trusselen mot Bibelen, men en ny trussel som har ligget og ventet mot slutten av en lang historisk etappe med oppturer og nedturer for Bibelens status og posisjon i vestlig kultur.
Frykt for ny teknologi er imidlertid ikke noe nytt. Allerede Sokrates i det gamle Hellas var engstelig for konsekvensene av skrift. Han mente skrivekunsten ville lede folk til uvitenhet. Fordi det man trengte å vite ble skrevet ned ville ikke folk ta seg bryet med å huske. Men den sanne visdom kunne ikke gis mennesker gjennom det skrevne ord, bare det talte ord. Hvis dette er gyldig i vår tid, er mennesket ille ute. For aldri har så mye blitt skrevet som i dag av så mange mennesker som veksler mellom rollene som leser av tekster og forfatter av tekster på sms, sosiale medier eller blogger.
Når forskjellen på leser og forfatter blir så liten som beskrevet ovenfor, står også forfatterens aura av genialitet og originalitet i større fare for å forvitre. På den måten rammes også bokens status generelt som et selvstendig verk som inneholder unike tekster, og Bibelen spesielt. I bokens historie og i Bibelens historie har ord vært samlet mellom to permer, som om det fantes vanntette skott mellom utenfor og innenfor boken. Den digitale teksten utgjør en konstant trussel mot dette skriftsynet eller bibelsynet, der digitaliseringen tydeliggjør det intertekstuelle gjennom linker hvor utenomtekstlige kilder og parallelltekster umiddelbart kommer opp på skjermen med ett eneste klikk der hvor man tidligere måtte lete seg frem i et bibliotek.
Der hvor bibelforskningen og religionforskningen tidligere kunne påvise hvordan bibelske myter slett ikke var unike, men hadde paralleller i utenombibelsk litteratur, vil den digitale leser komme til bibelteksten med en forventning om at den ikke er unik. Det er en forventning som ikke er skapt ut fra historiske oppdagelser eller historisk kunnskap, men ut fra den digitale lesererfaringen. Forventningen vil bære større preg av at teksten alltid er basert på andre tekster, står i relasjon til andre tekster og dermed heller ikke har én unik og bestemt mening. Bibelen vil i mindre og mindre grad oppfattes som én bok som taler med én stemme. På den måten vil det bli tydeligere at det har Bibelen heller aldri vært.
Ole Jakob Løland er stipendiat i Det nye testamente ved Universitetet i Oslo
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket