I det siste har vi sett et økende omfang av publikasjoner som tar for seg Bibelens resepsjonshistorie. For eksempel utgir forlaget Wiley-Blackwell kommentarserien Blackwell Bible Commentaries, som tar sikte på å vise hvordan bibelske tekster har blitt lest og tolket gjennom historien (se www.bbibcomm.net). Interessen for resepsjonen av bibelske tekster favner ikke bare om kirkefedrene, skolastikerne og reformatorenes tolkninger og kommentarer, men også populærkulturen. Siden begynnelsen av 2000-tallet har det blitt publisert en rekke bøker og artikler som tar for seg bruken av bibelske tekster, motiver og referanser i populærkulturen. Hva skyldes interessen for Bibelen og populærkulturen - og hva er det bibelske eksegeter tilfører studiet av populærkultur? Handler det om å gjenoppdage Bibelen som en popkulturelle kode, en popkulturell grunntekst? Inngår det hele i et prosjekt om å understøtte forestillingen om Bibelen som en unik tekst? Eller viser denne interessen hvordan vår forståelse av Bibelen som hellig og kanonisert tekst endres?
Resepsjonshistorien består av tolkninger som har formet videre overlevering og etablert seg som varige uttrykk slik at disse igjen vil påvirker nye tolkninger. Representasjonene av Bibelen i populærkulturen må ses som en del av denne resepsjonshistorien. Eksegetenes inntog i populærkulturen kan slik forstås som et forsøk på å forstå og forklare de nye prinsippene for bibeltolkning. Her kan man tenke på bøker som Da Vinci-kodens betydning for forståelsen og diskusjonen av apokryfe evangelier og forholdet mellom Jesus og Maria Magdalena, bruken av apokalyptiske motiver i apokalyptiske/postapokalyptiske filmer (Dawn of the Dead, Book of Eli), spill (Fallout-serien) og musikk (Johnny Cash - The Man Comes Around), og eksodus-motivet i amerikansk politikk. Dette reiser igjen spørsmål om Bibel og kanon: Skjer det gjennom den popkulturelle representasjonen av bibelske tekster og motiver en nykanonisering? Hvis bestemte tekster og motiver preger eller dominerer resepsjonen i popkulturen, kan man tale om et utvalg som etablerer et ny diskurs for å tolke de bibelske tekstene? Skaper dette en parallell kanon til den bibelske kanon eller har vi hele tiden å gjøre med en åpen kanon, og kontinuerlig kanonisering gjennom resepsjon og bruk?
Da Vinci-koden som eksempel på nykanonisering
I 2005 viet tidsskriftet Dead Sea Discoveries et helt volum på å diskutere medieomtalen av Dødehavsrullene. Flere av artiklene problematiserte hvordan teorier som grenser til konspirasjonsteorier fanger medienes interesse på bekostning av den seriøse, men trauste forskningen. Utfordringen er å holde på medienes interesse for Dødehavsrullene samtidig som man formidler faglig forsvarlige responser. En lignende utfordring møtte forskere på Bibelen og kristen antikk med utgivelsen Da Vinci-koden (2003). Utgivelsen av boken førte også til at flere forskere kom på banen for å diskutere, og stort sett motbevise, de historiske påstandene som fremsettes (for eksempel Barth Ehrman (2004) og Oskar Skarsaune (2006)). Derfor er det mindre interessant å følge dette sporet her. Heller vil jeg fokusere på hvilken innflytelse Da Vinci-koden som populærkulturell kanonisering har hatt på den gjengse forståelsen av tidlig kristen tid.
Da Vinci-koden kan neppe sies å være et litterært mesterstykke, men Dan Brown gjør tre ting bra. For det første er det en effektiv thriller. Boken holder leserens interesse opp ved å fôre oss med små hint til bokens mysterium. Gradvis avdekkes en stor konspirasjon, mens den sympatiske, kunnskapsrike og pragmatiske Robert Langdon, kryptologtalentet Sophie Neveu og erkebritiske (det vil si eksentrisk, ironisk, hoven, arrogant, men på en sjarmerende avvæpnende måte), Leigh Teabing jages av fransk politi og en munk/morder som støttes av en mystisk mester og den skumle organisasjonen Opus Dei.
For det andre lykkes Da Vinci-koden med å blande historie med fiksjon. Denne blandingen legger et godt grunnlag for en konspirasjonsteori, men den gjør en enda bedre jobb med å kontinuerlig så tvil om hva som er fakta og fiksjon. Brown åpner boken med en side kalt FACT (originalen har uthevede blokkbokstaver). Det gis ingen argumentasjon eller kildeopplysninger, men her stadfestes det at både Sionordenen, et hemmelig brorskap bestående av noen av verdens mest berømte genier, som Leonardo Da Vinci og Isac Newton, og Opus Dei, en katolsk organisasjon og fromhetsbevegelse, eksisterer og at alle beskrivelser i boken av kunst, arkitektur og historiske dokumenter er historisk korrekte. Påstandene Dan Brown framsatte Da Vinci-koden skapte en rekke spinoff-produkter, bøker og dokumentarer som skulle forklare hvorfor eller hvorfor ikke faktaene var korrekte. For ordens skyld må det nevnes at Sionordenen bare er oppspinn og at Opus Dei eksisterer, men gis en karikert beskrivelse i boken. Søk på 'Da Vinci Code' på YouTube gir flere treff på videoer som diskuterer fakta og fiksjon i boken.
For det tredje virker som om tematikken i Da Vinci-koden traff en nerve hos en meget bred lesergruppe. Boken klarte også å skape en følelse av at alle kjente verk på et eller annet vis er lastet med symboler som peker utover seg selv. Hele den kristne tradisjonen bygger ifølge boken en på en feilaktig presentasjon av hvem Jesus var og hva som var hans budskap. Trodde du Jesus egentlig døde på korset ugift og barnløs? Da har du ikke lest Da Vinci-koden. Her får man nemlig vite at Jesus giftet seg med Maria Magdalena og at de fikk barn sammen.
På den ene siden løfter Da Vinci-koden fram tematikk som er forholdsvis velkjent innenfor fagmiljøene, inn i populærkulturen. Denne overføringen presser fram spørsmål om kanoniseringen av Bibelen, apokryfe evangelier, tolkningen og fordreiningen av Maria Magdalena og andre kvinner i tidlig kristen tid. På den andre siden blir disse diskusjonene fusjonert med spekulativ historieskrivning: Med Da Vinci-koden gis de apokryfe evangeliene og særlig Maria Magdalena og Filipevangeliet en forrang overfor de kanoniserte evangeliene. De såkalte gnostiske miljøene som skal ha produsert apokryfene gis en forrang overfor de etablerte kristne konfesjonene. Her skjer det med andre ord en slags nykanonisering av evangeliene. De apokryfe evangeliene og deres ”skjulte historie” fremstilles som autentisk, og dermed får vi en alternativ begynnelse på kristendommens historie.
Hvilken funksjon har så Da Vinci-koden hatt på kanoniseringsprosessen? For det første mener jeg at boken har bidratt til en økende skepsis til de kanoniske evangeliene, og dermed også forståelsen av tidlig kristen tid. Og omvendt: de tekstene som tidligere ble benevnt kjetterske og/eller gnostiske, tillegges større verdi og tillit, og inkluderes i større grad i ”bildet” på tidlig kristendom. Kanskje er Det norske teatrets oppsetting av Bibelen et tegn på dette:I oppsetningen var flere motiver fra apokryfer som Maria Magdalenas evangelium og Judasevangeliet representert. For det andre er det bare enkelte momenter som ”kanoniseres”. Den religiøse diskursen i de apokryfe evangeliene kommer ikke med, slik at det mest interessante med for eksempel Filipevangeliet blir om det bekrefter at Jesus og Maria Magdalena hadde et seksuelt forhold.
Evangeliet om Jesu kone
Her vil jeg trekke inn diskusjonen om det såkalte Evangeliet om Jesu kone for å gi et eksempel på hva jeg mener er et resultat av innflytelsen Da Vinci-koden har utøvd på den faglige debattene om tidlig kristen tid. I 2012 ble det angivelig oppdaget et manuskript som hevdet at Jesus var gift. Harvard-professor i Karen King argumenterte for at dette var et autentisk dokument. King har ikke hevdet at fragmentet gir kunnskap om den historiske Jesus, men at det viser til en diskusjon omkring Jesus. Fragmentet gir et utvidet bildet av debatten i antikk kristendom om Jesu sivilstatus. Manuskriptet er svært fragmentert, men tyder på at det er nær forbindelse mellom Jesus og Maria Magdalena. De er sannsynligvis gift, hun regnes av Jesus for å være en disippel til motstand fra de andre disiplene.
I skrivende stund er det ikke avgjort om fragmentet er ekte eller en forfalskning, men en tekstkritisk og filologisk analyse har vist at fragmentet etter all sannsynlighet ikke kan være ekte (se også her). Utover den tekstkritiske og filologiske analysen foretar Alin Suciu og Hugo Lundhaug et viktig argument mot fragmentets autentisitet; fragmentet er regelrett overlastet med informasjon som utvetydig peker i en bestemt retning. Informasjonen som gis overgår det meste av hva man kan forvente av et fragment, og det løfter opp omtrent hvert eneste tema som har preget de seneste diskusjonene om Jesus og Maria Magdalena. Fragmentet er som en buljongterning av slike debatter.
Hvis man letter etter informasjon om dette spørsmålet via Google og YouTube kan man få et inntrykk av at fragmentet er ekte og at det eksisterte en historisk diskusjon om Jesus var gift eller ikke. Wikipedias artikkel heller mot at fragmentet er ekte. Karen King uttaler seg også forholdsvis skråsikkert på YouTube, ikke bare om fragmentets ekthet, men også om datering – hennes forslag er at fragmentet viser til en diskusjon omkring 150-200 e.Kr. Og selv om flere er raskt ute med å presisere at fragmentet på ingen måte bekrefter påstandene Dan Brown framsatte i Da Vinci-koden, kan man lure på om ikke boken har ført til at flere har følt en trang til å kommentere innholdet i fragmentet på et mer eller mindre faglig grunnlag uten å faktisk diskutere selve fragmentet som faktisk avgjør om fragmentet er autentisk eller ikke - det er lite trolig at et fragment om et mer fagteologisk spørsmål som kroppens oppstandelse ville fått like bred dekning.
Verken YouTube eller Google skiller mellom seriøse forskere som Karen King og mer spekulative historikere som forfatter og regissør Simcha Jacobovici. Dermed er det lettere å skape aksept for en rekke forestillinger som bygger opp om konspirasjoner. Det betyr ikke at alle kjøper konspirasjonene, men jeg lurer på om vi kan spore to tendenser: For det første at ideer som allerede har en viss legitimitet, for eksempel en generell motstand mot kirkesamfunn og den katolske kirkes syn på seksualitet, har større mulighet for å bli akseptert. Det åpner for at man kan tro ”at det er noe i det” selv om man i utgangspunktet er skeptisk. For det andre er det en generell skepsis til det man oppfatter er Kirkens versjon av tidlig kristen historie. Det er neppe tilfeldig at spekulative bøker som Holy Blood and Holy Grail og The Jesus Documents er blitt oversatt til norsk uansett hvor håpløse de er. Hva fører dette til samlet sett?
Antagelig er disse mekanismene deler av en nykanonisering av tidlig kristen litteratur: Apokryfe evangelier trekkes inn i offentligheten og blir en del av den tidligkristne historien. Hvordan henger dette sammen med populærkulturen? Det er ikke slik at alle apokryfe evangelier inkluderes i nykanoniseringen. De som kan sies å ha et mer eller mindre ortodokst innhold forblir ukjente. Det er også tydelig at denne diskusjonen går på bekostning av brevlitteraturen i Det nye testamente og den tidlige kristne tiden. De knappe utdragene fra de apokryfe evangeliene som nykanoniseres, er de som kan tolkes i retning av seksualitet, eller noe annet som angivelig kan tippe den etablerte forståelsen av kristendom. Disse fragmentene blir utsatt for spekulative debatter som ikke evner å representere innholdet i tekstene korrekt. Her har Da Vinci-koden gitt et substansielt bidrag. Ikke bare i kraft av seg selv, men også i form av alle spinoff-produktene. Problemet er ikke at de apokryfe evangeliene trekkes inn i den offentlige debatten eller at det kastes et kritisk blikk på kanoniseringen av Det nye testamente. Problemet er idyllisering av og forherligelse av enkelt tekster som om de besitter en ekstra sannhet.
Bibelforskning, popkultur og kanon
I bokprosjektet Bibelen i popkulturen, som jeg har utviklet sammen med Ole Jakob Løland og Petter Skippervold, løftes dette og flere eksempler fram for å vise hvordan populærkulturelle fenomener kan endre forståelsen av Bibelen og tidlig kristen historie. Etter mitt skjønn er det her eksegeter kan gi et bidrag fordi man besitter kunnskap om de bibelske tekstenes historiske kontekst og struktur. Dermed er man rustet til å undersøke samspillet mellom resepsjonen av teksten, teksten i seg selv og dens historie. Vendingen mot resepsjonshistorie må aldri bli et prosjekt som skal gjeninnsette Bibelen som ”the Book of books” (eller hva man vil kalle det); en slik vending må ikke bli strategi for erstatte Bibelen som den store kulturelle teksten, fordi den ikke lenger er en hellig tekst. Snarere kan det bryte opp forsteinede oppfatninger av de bibelske tekstene som ferdigkanonisert, ferdigfortolket og ferdigoverlevert. Dermed er det ikke sagt at resepsjonen nødvendigvis er uproblematisk. Tvert om kan nykanoniseringen bidra til vrengebilder, forenklinger og vedlikehold av stereotypier. Hvis så er tilfelle, bør eksegeten gå inn i diskusjonen framfor å ergre seg over at en slik diskusjon finnes.
Anders Martinsen er stipendiat i Det nye testamente ved Universitetet i Oslo
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket