Europeiske studier fokuserer på religion som en ”barriere for integrering”, mens studier fra USA konkluderer med at trossamfunn er en ”bro til integrering”. Dette slås fast i en studie av religionsforskningen på de to kontinentene (Foner & Alba 2008). Mens studier fra USA beskriver religiøse fellesskap som nettverksbyggende i forhold til storsamfunnet og gjerne konkluderer med at aktivt religiøse også er aktive i lokalsamfunnet generelt, har europeiske studier i vesentlig grad sett religiøs tilhørighet som marginaliserende.
Ulikheten i forskningen kan selvsagt delvis forklares med empiriske forskjeller i USA og Vest-Europa (her spiller både migrasjonshistorikken og det generelle holdningen til religion inn), men vi vil hevde at det også finnes relevante forskjeller i selve utgangspunktet for forskning på religion og integrasjon. Flere amerikanske studier har søkt å beskrive sosiale fellesskap med utgangspunkt i en menighet, mens europeiske studier i større grad har studert menigheter med utgangpunkt i samfunnet utenfor. Monografier basert på feltstudier i trossamfunn er en mangelvare i Norge.
Pilotprosjektet Religiøst engasjement og sosial integrering (Cora Alexa Døving, Sidra Shami og Tore Lindholm) – som ble støttet av PluRel – inngår som ledd i å etablere en studie av forholdet mellom religiøs tilhørighet og sosial integrering i Norge.
Piloten
Piloten baserer seg på kvalitative intervjuer med 19 informanter blant første og “annen generasjons” muslimske immigranter i Oslo-området med bakgrunn fra Pakistan. Informantene er valgt fra ulike sosiale grupper og uavhengig av deres eventuelle forbindelser med religiøse organisasjoner. De fordeler seg på ulike aldersgrupper, kjønn og forskjelligartet klassebakgrunn. I intervjuene med informantene har forskerteamet søkt svar på følgende tre spørsmål:
(i) Hvordan oppfatter informantene selv sammenhengen mellom graden av eget religiøst engasjement og sin egen tilhørighet og deltagelse (“sosiale integrering”) i norsk samfunnsliv?
(ii) I hvilke sammenhenger og situasjoner har informantene erfaring for at det er en direkte sammenheng mellom å være muslim og å være mer eller mindre inkludert i, eller ekskludert fra, samfunnslivet i Norge?
(iii) Hvilke roller spiller religiøse normer og idealer for å styrke eller for å svekke informantenes motiv for å engasjere seg, delta og bidra på andre samfunnsområder enn det religiøse?
Generelle erfaringer
Informantene beskriver sin religiøse bakgrunnshistorie svært likt – preget av feiring av høytider, opplæring i koranlesning, opplæring i bønn samt forbud mot svinekjøtt og alkohol. Samtlige informanter beskriver den formen for islam de ble fortrolige med som innvevd i og uatskillelig fra pakistansk kultur. Det finnes en etablert forhistorie/eller fortids-“mytologi” blant norskpakistanere. Hvorfor foreldrene kom, hva de gjorde her i den første tiden og hvordan de forholdt seg til islam har blitt et felles kulturelt minne. Det finnes med andre ord et etablert fellesrepertoar for hvordan det var å være pakistansk muslim i Norge de første tjue årene av migrasjonshistorien. Fortellinger om hvordan informantene selv ser islam tar utgangspunkt i dette “kulturelle minnet”. Få av informantene mente diskriminering var et overskyggende problem. Like fullt hadde så å si alle erfaringer med ubehaglige kommentarer om islam.
De aktivt praktiserendes erfaringer
10 informanter definerte seg selv som aktivt praktiserende muslimer. Blant disse eksisterte det en klar formening om at deres religiøse engasjement var integreringsfremmende. Det vil si at de mente at islam hadde hjulpet dem til å finne en plass og en tilhørighet i det norske samfunnet. Til tross for at økt synlighet gjennom for eksempel hijabbruk førte til flere erfaringer med diskriminering, mente alle at de var blitt mer opptatt av å delta i storsamfunnet og å definere seg som tilhengere av norske verdier (her ble likestilling mellom kjønn spesielt trukket frem) etter at de hadde fått en tydeligere identitet som religiøs. Yngre informanter beskriver sin religiøse vekkelse som et brudd med en pakistansk etnisk identitet. Identitetsbegrepet deles inn i et eksistensielt aspekt som knyttes til islam og et praktisk virkende aspekt som knyttes til nasjonens kultur og lovsystem.
Flere informanter beskrev en direkte oppfordring i islam om å søke kunnskap. Og utdannelse og yrkesvalg ble relatert til egen religiøsitet: To av kvinnene utdannet seg til sosialt arbeid, en jobbet i barnehage, en mann som er aktiv i tverrkulturelt dialogarbeid og en kvinne med stilling i en u-hjelpsorganisasjon, beskrev alle sine yrkesvalg som påvirket av islams oppfordring til medmenneskelighet.
Informantenes opplevelse av å ha et ansvar for å befeste islam som del av noe norsk. Dette dreide seg både om å reformere islamsk praksis i forhold til et liv i Norge, og å få andre nordmenn til å akseptere islam som en fredelig religion. Det var en gjennomgående pliktfølelse knyttet til å representere islam – “å være synlig muslim er som å ha en plikt”.
Et interessant fellestrekk blant yngre informanter i denne kategorien er kjennskapen til – og for noen også deltagelse i – offentlig debatt om islam. I langt sterkere grad enn de som så seg selv som relativt lite praktiserende muslimer, fulgte disse informantene med på offentlig debatt. Samtlige informanter beskrev egen religiøs identitet som et resultat av valg.
“Valget” om en fornyet religiøsitet er altså tatt med bakgrunn i en kulturelt preget tilknytning til islam, men beskrives likevel av flertallet som et brudd med snarere enn en videreføring av foreldrenes praksis. I forkant av det religiøse valget hadde flere hatt noen år da de følte seg mindre integrert enn det de hadde gjort som barn. Med integrert menes her delaktige i et større fellesskap. Det kan altså synes som om en opplevelse av segregering/isolering har ligget forut for ny religiøs vending og at de etter sitt religiøse valg tar et aktivt grep for å fremme sin tilhørighet i samfunnet som muslim og dermed ser de sin religiøse identitet som sammenhengende med nettopp en økt tilhørighet, en tydeligere plass i fellesskapet.
Informantene har et uttalt prosjekt om å rense islam fra ulike kulturelle tolkningsrammer (jf. tidligere forskning). Bruk av internett og ulike autoritative kilder var en vesentlig del av denne prosessen. Samtlige informanter med hijab beskrev hijaben som et uttrykk for at de var “norske muslimer” fremfor “pakistanske innvandrere”. Slik ble hijabbruken sett på som et tegn på integrering i det norske samfunnet. Flere av de religiøst engasjerte var overraskende tydelige på at Norge var et samfunn som i ganske høy grad tilfredsstilte islamske verdier. Viktige eksempler var: det offentliges ansvar for en bra skole for alle, den statlig organiserte inkluderende solidariteten, statens omsorg for syke, fattige og eldre.
De ikke religiøst aktive
De av våre informanter, 9 av i alt 19, som ser seg selv som lite religiøst aktive, mener at deres grad av tilhørighet i det norske samfunnet har liten sammenheng med religion, herunder deres egen moderate eller lave grad av religiøst engasjement. Disse informantene var i langt mindre grad interessert i spørsmål om identitet, og de mente heller ikke at deres identitet som muslimer hadde noe med deres “norskhet” å gjøre. I denne gruppen mente imidlertid alle at det var viktig å gifte seg med en med pakistansk bakgrunn, mens de aktivt religiøse hadde ”muslim” som eneste kriterium. Den etniske identiteten synes dermed sterkere i denne gruppen. Blant disse informantene var det få som fulgte med på offentlige debatter om islam/innvandring. Når de samtidig beskrev Norge som tolerant overfor muslimer i sterkere grad enn gruppen av de religiøst aktive, er det relevant å spørre om deltagelse i og opptatthet av offentlig debatt har en direkte sammenheng med opplevelse av tilhørighet å gjøre.
Fra pilot til videre forskning
Ulikhetene i synet på og erfaringer av tilhørighet i de to informantkategoriene underbygger behovet for studier av forholdet mellom medlemskap i et religiøst miljø og en mer generell sosial tilhørighet. Vi vet også lite om i hvilken grad og hvordan religiøse institusjoner utvikler en felles samfunnsforståelse og medvirker til identitetskonstruksjon.
Religiøse transformasjonsprosesser, det vil si hvordan religiøse tradisjoner og forestillinger endrer seg og utvikler seg i nye kontekster, er lite studert. Norsk migrasjonsrelatert forskning bør etterlyse monografier fra religiøse miljøer.
Cora Alexa Døving er seniorforsker ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket