Dette ser ut til å bli en veldig interessant studie, og jeg vil gjerne knytte et par-tre impresjonistiske kommentarer til pilot-rapporten. Jeg synes jeg ser en spenning i teksten som med fordel kunne gjøres mer eksplisitt i fortsettelsen: De ikke-religiøse blant respondentene er mindre opptatt av skillet mellom integrasjon og assimilasjon, og tror ikke at religion spiller noen rolle for deres tilknytning til det norske samfunnet, som synes å være god. Dette skulle peke i retning av at religion kan være en sentral barriere for følelse av integrasjon og tilhørighet. Samtidig sier de religiøse at religionen er en bro inn i det norske samfunnet, noe som peker i motsatt retning.
Her er det trolig interessante mellomliggende variabler som bør etterspores. Går broen inn via egne organisasjoner og offentlig engasjement som en særgruppe i forsvar av egne rettigheter; går den via andre religiøse grupper med felles interesser i det å tilhøre en religion; eller går den rett inn i kjernen av det liberale samfunn – religionsfrihet, ytringsfrihet, styrken i å tilhøre et samfunnssystem der retten til egen religiøs praksis bekrefter det liberale? Her er det sikkert mange andre kreative fortolkningsmuligheter.
Velferdsstat og tillitsforhold
Velferdsstaten står (ganske) sentralt i begge grupper på interessante måter. Det kan det også gjøres mer ut av. At enkelte sier at velferdsstaten er mer islamsk enn det pakistanske samfunnet er viktig og tankevekkende; “Den norske velferdsstaten er islam i praksis”. Vi vet jo ikke hvor omfattende denne holdningen er, og hva de legger i det, men det kan tolkes som både tillit og egeninteresse. Begge deler gir viktige signaler til majoritetssamfunn/politikere.
Det er interessant å studere innvandrernes tillit, både til egen gruppe og majoriteten. Både i Danmark og Norge er det gjort studier som antyder at det generelle tillitsnivået (den “generaliserte tillit”) er lavere hos minoritetene enn i majoriteten. Men det er lite som tyder på at minoriteter har mindre tillit til majoriteten enn til ”sine egne”. Tvert om, i enkelte grupper kan mønsteret være det motsatte. Det er et vesentlig tilfang i samfunnsutviklingen at tilliten til sentrale institusjoner i Norge blir delt av innvandrerbefolkningen, noe denne pilotstudien synes å bekrefte (med alle forbehold).
Egeninteresse kan også være et viktig element overfor velferdsstaten, slik det også er for store deler av majoritetsbefolkningen: God grunnutdanning, gratis høyere utdanning, godt og gratis helsevesen, grunnleggende inntektssikring etc. etc. Velferdsmodellens bevaring (som jeg har vært nødt til å bruke mye energi på i det siste!) skulle følgelig (igjen med alle forbehold) også være et svært viktig anliggende for både religiøse og ikke-religiøse innvandrere. Her ville jeg ha gravd litt mer inngående i fortsettelsen.
Til slutt en mer teoretisk/metodologisk kommentar: Skillet integrering/assimilering synes å være sentralt i studien. Her tror jeg man kan få større faglig utbytte ved å unngå å bruke disse forslitte og ganske upresise begrepene. Langt mer interessant ville det være å la folk selv gå inn i substansen og diskutere hva de mener om spenningen tilpasning/kulturbevaring for å bli gode og engasjerte samfunnsborgere, samt hvordan de tolker denne spenningen i forhold til aksept og inkludering hos majoriteten. Da kan man kanskje oppdage nye sammenkoplinger og nye perspektiver - nedenfra.
Grete Brochmann er professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo og ledet nylig arbeidet med utredningen Velferd og migrasjon - den norske modellens framtid
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket