Da Erik Solheim og Kjell Magne Bondevik tidligere i år annonserte starten på prosjektet Religion og utvikling fra scenen i Litteraturhuset kunne det virke som om de to politiske motstandere endelig kunne omfavne hverandre i et prosjekt med dype røtter i begges personlige erfaringer. Og for en historiker var bildet talende. En representant for den urbane arbeiderbevegelsen og en representant for distriktenes misjonsengasjement som talte med samme tunge og samme glød for solidaritet og engasjement gjennom så vel statlig som privat norsk bistand. Forbrødringen på scenen oppsummerte mange av de historiske og sosiologiske analysene som kobler norsk offentlig bistand til nettopp arbeiderbevegelsen og det mangfoldige norske misjonsfolket.
Prosjektet Religion og utvikling gir oss gjennom folkemøtene som skal arrangeres rundt om i landet muligheten til å samle noen historiske tråder knyttet til vår nasjonale rolle som giverland. Det gir oss muligheten til å teste ut noen forestillinger om hvilken rolle religion har spilt i den norske aktiviteten, både gjennom misjonsorganisasjonene og de sekulære bistandsprosjektene. Det gir oss med andre ord muligheten til å tenke stort om Norge som en liten global aktør – og siden det første folkemøtet skal handle om misjon og utvikling vil jeg i det følgende dele noen tanker om misjonsbevegelsens historiske og nåtidige bidrag til utvikling.
Noen historiske betraktninger
Det trenger vel egentlig ikke gjentas at det store antall misjonærer som reiste fra den svært marginale nasjonen Norge på 1800- og 1900-tallet har satt dype spor i vår kollektive globale bevissthet. Berge Furre påpeker at negrene i Afrika var mye nærmere enn folk i Oslo da han vokste opp. Søndagsskolesangboken som inneholdt en rekke misjonssanger ble i 1949 trykket i sitt 35. opplag (totalt 730 000 eksemplarer) og misjonsutstillingen ”Afrika kaller” ble besøkt av nærmer en million nordmenn, nesten en tredjedel av befolkningen tidlig på 1950-tallet.
Men hva sier dette om innholdet i misjonens arbeid? Det sier først og fremst noe om engasjementet for verden utenfor Europa i store deler av den norske befolkningen. Det viser at Norge var en større aktør, med innflytelse via personlige relasjoner, enn det som vises igjen i makroøkonomiske historiske analyser. Det betyr også at Norge var deltager i en kolonial civilizing mission som forandret det afrikanske kontinentet på en grunnleggende måte. Hvorvidt misjonens rolle i dette prosjektet var positiv eller negativ vil avhenge av hvem du spør, både i Norge og i de landene de norske misjonærene reiste til.
Antropologene Jean og John Comaroff har karakterisert engelske protestantiske misjonærers innflytelse i Sør-Afrika som colonization of consciousness, en prosess hvor lokalbefolkningen imiterte religiøs praksis og adopterte den overlegne teknologien som europeerne brakte med seg. En slik beskrivelse åpner for mange spennende teoretiske perspektiver på kulturmøtet som fant sted, men hva gjør en slik karakteristikk med vårt bilde av lokalbefolkningen som tok imot teknologisk overlegne nordboere?
Våre forestillinger om misjonærer og hedninger
De sosiale og religiøse strømninger som fikk handelsmenn, misjonærer og administratorer til å invadere det afrikanske kontinentet på 1900-tallet utgjør til sammen en kompleks og fargerik mosaikk. Forskning på de lokale forløpene gir et mer nyansert bilde enn det som kan leses ut av Comaroffenes nylig siterte og mest kjente oneliner. I Kamerun, hvor jeg selv har arbeidet som lærer og forsker, var den første misjonæren en frigitt slave fra sukkerplantasjene på Jamaica. Joseph Merrick var en karismatisk baptistpastor som dro på misjonsturné til England og inspirerte menigheter til å sende misjonærer til kysten av Kamerun hvor han selv hadde startet sitt arbeid. Europeere tok etter hvert over det meste av misjonsarbeidet, men den sosiale profilen som Merrick hadde lagt ned som hjørnestein i arbeidet ble viktig også i årene som fulgte.
Da de første norske misjonærene kom til Nord-Kamerun i 1925 fant de fort ut at det politiske muslimske establishment ikke var interessert i budskapet om frelse fra Europa. Det var derimot den marginaliserte kirdi-befolkningen, det vil si de etniske gruppene som befolket området før de muslimske Fulaniene gjorde sitt inntog fra Nigeria. Gjennom misjonens skoler som brukte lokale språk i undervisningen økte bevisstheten om at den nye religionen ikke bare handlet om et eventuelt neste liv, men også kunne brukes til politisk bevisstgjøring på denne siden av evigheten. En noe uventet konsekvens av denne oppvåkningen møtte misjonærene da den lokale læreren en dag fant skyggen under stråtaket tom. Elevene hadde nemlig gått til streik. De ville ikke bare lære mbum-språket, de ville lære fransk slik at de selv kunne kommunisere med (og få arbeid hos) den franske koloniadministrasjonen. I misjonærenes egen årsrapport kan vi lese: ”Det er med stor sorg vi innfører det franske språket i våre skoler…”
Å hevde at the white man’s burden ble oppfattet likt hos handelsmenn, administrasjon og misjonærer vil også være en stor overdrivelse. Grunnen til at de norske misjonærene ble godt mottatt blant kirdi-befolkningen var at de ble oppfattet som en noe uvanlig gruppe hvite som var i opposisjon både til fransk administrasjon og til de muslimske lederne. Mye har blitt skrevet om de norske misjonærenes kamp mot det lokale slaveriet som franskmennene av strategiske grunner valgte å overse. Det er i alle fall fornøyelig å lese franske rapporter fra perioden som på den ene siden beskriver de norske misjonærene som bondske og plagsomme – og på den andre siden viser en nærmest nesegrus beundring for språk og kulturkunnskap hos enkelte misjonærer som blir betraktet som Trygve Lies (FNs første generalsekretær) personlige ”øyne og ører”. Det er opplagt at misjonærene slo teologisk og politisk mynt på kampen mot slaveriet, men det er også hevet over tvil at misjonsbevegelsen hadde menneskerettighetsspørsmål høyt på sin agenda, om enn i en noe snever europeisk-protestantisk innpakning.
Misjon og utvikling
Så tilbake til scenen på Litteraturhuset og spørsmålet vi ønsker å fokusere på i prosjektet Religion og utvikling: Hvilken rolle spiller religion i utviklingsarbeid i dag, og har misjonen fortsatt en rolle å spille i dagens globaliserte verden? Til det første tror jeg det er allmenn konsensus om at i mange av de landene hvor Norge er involvert i utviklingsarbeid så spiller religion en viktig rolle både i enkeltmenneskers liv og i den sosiale organiseringen av samfunnet. Det betyr blant annet at mange av de kirkene som misjonen i sin tid var med på å starte fyller en rolle i samfunnet som vi i vesten forventer at staten skal ivareta. Paul Gifford (SOAS, London) refererer til statistikk som indikerer at 70% av all pleie av og omsorg for HIV og AIDS-syke i Afrika sør for Sahara blir utført av kirkesamfunn eller kristne organisasjoner. Hvis norsk bistand har et ønske om å nå ut til de som trenger hjelpen aller mest, så representerer lokale kirker og moskeer det nettverket som statsapparatet mangler i verdens fattigste land. Madagaskar kan stå som eksempel på et land hvor NORAD er involvert i utviklingsarbeid og hvor statsapparatet mangler styring og ressurser til å nå de som trenger hjelpen mest. Den lutherske kirken som i sin tid ble startet av norske misjonærer har i dag to millioner medlemmer og en mengde diakonale prosjekter som har dignity og empowerment som paroler i sitt arbeid.
Marianne Gullestad har i sine studier av norsk misjon påpekt at i spenningsfeltet mellom å formidle pity og compassion så har misjonen ofte ønsket det siste og endt opp med det første. Et bærekraftig bistandsarbeid krever en likeverdig partner i mottakerlandene, ikke en bankkonto for avlatsbrev fra et norsk godhetsregime - som Terje Tvedt stadig, og med riktighet, minner oss om. Her har norske misjonsorganisasjoner og sekulære bistandsaktører en viktig ryddejobb foran seg. Hvis målet for norsk bistand er å kjempe for undertryktes rettigheter, å gi mennesker verdighet gjennom hjelp til å skape arbeidsplasser og utvikling i eget land, så bør alle gode krefter settes inn i dette arbeidet. Norsk misjon har svært begrenset kapasitet i møte med store utfordringer i landene hvor de er involvert. Men de har svært verdifulle kontakter i lokalt forankrede religiøse nettverk som kjenner de lokale utfordringene og som behersker det språket, i vid forstand, som trengs for å skape bærekraftig utvikling.
Tomas Sundnes Drønen er førsteamanuensis i kulturkunnskap ved Misjonshøgskolen i Stavanger.
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket