Tomas Sundnes Drønen tegner et dramatisk bilde når han i undertittelen til sitt innlegg spør om misjonsorganisasjonenes plass i norsk utenrikspolitikk er et "(g)ufs fra fortiden eller håp for fremtiden". Det gufset Drønen sikter til, må være fra den tiden da misjon var ensbetydende med å omvende hedninger. Det var den gang da kvinnene strikket strømper og spant garn av ullen som mennene klippet av misjonssauene som gikk og gresset på misjonsmarkene omkring i alle landets bygder. Den gangen da 90 prosent av Norges befolkning bodde på landsbygda og kristendommen var en selvsagt sannhet og et absolutt gode, som misjonærene påtok seg å spre til fjerne land og folk. På den tiden var begeistringen for misjonen så stor at misjonen var økonomisk uavhengig av staten. Det er den ikke i dag.
Misjonsorganisasjonene som vokste frem i løpet av siste halvdel av 1800-tallet nådde et toppunkt i antall medlemmer på 1950-tallet. Siden har det gått nedover med det aktive engasjementet, men Kirkens Nødhjelp, en kristen organisasjon som aldri har hatt forkynnelse på agendaen og har satset ensidig på diakonal hjelp, ble startet på den tiden. I dag er KN en av organisasjonene med størst kredibilitet hos den norske befolkningen og skaper stor oppslutning om sine innsamlingsaksjoner. Imidlertid er det UD som er den største finansieringskilden til kristne organisasjoner - både gamle og nye.
Bidrar misjon til utvikling?
Helt fra starten har misjonsorganisasjonene drevet bistandsarbeid i form av skoler og sykehus. Det er denne (diakonale) delen av misjonsprosjektet som i dag inngår som en naturlig del av norsk utviklingspolitikk. Det er ingen grunn til å tvile på de norske misjonærenes engasjement og gode vilje – like lite som man kan betvile at de som arbeider for Leger uten grenser gjør en stor innsats. Spørsmålet er imidlertid om diakonale hjelpeprosjekter bidrar til utvikling i de landene som mottar hjelp. For det må da vitterlig være det som er hensikten med all aktivitet som Utviklingsdepartementet støtter? I følge departementets egen definisjon betyr utvikling fattigdomsbekjempelse, demokrati, menneskerettigheter og klima. Selv om dette er store ord, gir de allikevel en mal som norsk utviklingsinnsats kan måles mot: Bidrar kristne privatskoler til demokratisk utvikling? Kan misjonens sykehus bidra til en bedre helseutvikling, og hvordan fordeles oppgavene mellom statlige sykehus og utenlandsk støttede helseforetak? Har misjonsorganisasjonene en bevisst miljøprofil?
Misjonsorganisasjonene driver flere små prosjekter, gjerne på landsbygda hvor svake stater i mottagerlandene har få eller ingen tilbud til befolkningen. Det er hevet over enhver tvil at de hjelpetrengende enkeltmenneskene som misjonsorganisasjonene kommer i kontakt med har glede og nytte av misjonsorganisasjonens sykehus og skoler. De hjelper. Men bidrar de til målbart bedre helse og høyning av befolkningens kunnskapsnivå? Sagt med andre ord: Kan frittstående enkeltprosjekter finansiert fra utlandet skape varige strukturelle endringer i mottagerlandene? Det blir som Norge: Inntil velferdsstaten ble bygget etter 2.verdenskrig var Norge fullt av private hjelpetiltak for fattige. Det var ikke før velferdsstaten at "de fattige" ikke lenger ble tenkt som en statisk gruppe hjelpetrengende. Velferdsstaten er et (vellykket) eksempel på en samlet politikk for hele befolkningen og faste statlige hjelpeordninger for ulike "utsatte grupper" som barn og eldre. I dag driver de kristne hjelpeorganisasjonene sin virksomhet i utlandet, og misjonen har fått en tydeligere diakonal profil. De får ikke økonomisk støtte til å omvende muslimer eller animister til "den sanne tro", men for å bidra til en positiv utvikling i mottaterlandene (demokrati, menneskerettigheter, klima). Spørsmålet er om kristne misjonsorganisasjoner er best egnet til dette; om de er det mest effektive instrumentet Utviklingsdepartementet har til rådighet.
En ny rolle?
Sentrumsregjeringen på midten av 1990-tallet endret Norads strategi og ga frivillige organisasjoner – inkludert misjonsorganisasjoner – en viktigere rolle som en integrert del av norsk utviklingspolitikk. For misjonsorganisasjonene åpnet det nye muligheter for finansiering på en tid da medlemstallet begynte å svikte. I dag er gjennomsnittsalderen på medlemmer i misjonsorganisasjonene 70 år, og misjonens avhengighet av staten vil etter all sannsynlighet vokse de kommende år dersom misjonsaktiviteten skal opprettholdes.
Spørsmålet Drønen reiser er ikke om misjonsorganisasjoner har livets rett og folket i ryggen, men hvilken rolle de kan spille i norsk utviklingspolitikk. På utviklingsminister Erik Solheims eget initiativ ble det ved årsskiftet satt i gang et prosjekt som skal se på "Religionens rolle i norsk utviklingspolitikk". Misjonsorganisasjonene er en del av det problemfeltet som skal belyses.
Anne Stensvold er professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket