Et samfunns forskningsgenererte kunnskapsbasis er alltid i endring. I dag ser vi tydelig en tendens i retning av en større samforståelse mellom naturvitenskapelige og humanistiske fag. Evolusjonsteorien og de kognitive vitenskapene er i ferd med å få innpass også innen estetiske fag. På den annen side etterlyser enkelte biologer en ikke-mekanistisk forståelse av jordens opprinnelse, av språk og kunnskap (Brier 2008, ”A Peircean Panentheist Scientific Mysticism”), eller de presenterer for eksempel biologiske synspunkt på et typisk filosofisk begrep som erkjennelse (Maturana og Varela 1992, Tree of Knowledge. The Biological Roots of Human Understanding).
En inkludering av teologisk kunnskap og innsikt i det kunnskapsfundamentet som er under utvikling er også viktig, delvis fordi religion i dag i vårt gjennomsekulariserte samfunn har fått en ny aktualitet og er blitt et viktig samfunnsanliggende. Delvis fordi vi mener at det religiøse i visse former står nær et senmoderne estetisk uttrykk og naturvitenskapelige spørsmål om evolusjon og universets opprinnelse. Dessuten spør vi oss om tro kan ha et kroppslig grunnlag, og hva dette i tilfellet innebærer? Vi har som mål å bidra til at den kunnskapsutviklingen som vi ser folde seg ut, baserer seg på forskning og ikke bare blir offer for ren medieunderholdning eller spekulativ manipulasjon.
Tro, abduksjon og estetisk erfaring
I boken Når kroppen tenker (Universitetsforlaget 2008) analyserte jeg noen minner om erfaringer jeg gjorde som bevisstløs. I 2002 ble jeg operert i forbindelse med en hjernehinnebetennelse og lå i medisinindusert bevisstløshet i flere dager. I boken, flere år etter, tolket jeg disse erfaringene ut fra amerikansk semiotisk teori. Ved hjelp av denne terminologien kunne jeg sette ord på noen erfaringer som jeg husket spesielt godt.
Det som spesielt slo meg ved minnet om de erfaringene jeg gjorde, var at jeg hadde en så absolutt tro på at jeg hadde opplevd det jeg mente at jeg mintes. Ut fra dette trakk jeg den slutning, som vel er allment anerkjent, at det å befinne seg i koma, ikke nødvendigvis betyr at man er helt ubevisst. Jeg mener at jeg både kunne høre og se skyggelignende skikkelser, mens jeg var i koma. Men det viktigste i denne sammenheng var den overbevisningskraften som fulgte med minnet. Jeg visste jo ikke at jeg hadde opplevd det jeg trodde at jeg hadde opplevd. Det jeg opplevde var tro og ikke kunnskap.
Erfaringen av tro ble virkelig interessant da jeg oppdaget William James´ forståelse av begrepet ”belief”. James var pragmatiker i tradisjonen fra Charles S. Peirce, amerikansk filosof og grunnlegger av pragmatismen og semiotikken. I The Varieties of Religious Experience (1902) hevdet James at ”belief” er en ”følelse av visshet”. Det dreier seg altså ikke om å tro på noe bestemt. Tro er en følelse eller snarere en fornemmelse, ville jeg si. Dessuten, sier James, er tro en av de viktigste biologiske funksjonene som mennesket har. Hans oppfatning av at tro er knyttet til kroppslige, biologiske funksjoner, gjorde at jeg kunne knytte troen til Peirces begrep ”abduksjon”, som er en form for slutning.
Gjetter kroppen?
Populært sagt er abduktive slutninger før-logikse slutninger. De må forståes som en form for ”kroppsgjetninger”. Den biologiske kroppen har en evne, ifølge Peirces teori, til å trekke slutninger. Hvis man ser dette i et biosemiotisk lys og ser på kroppen som en samling av biologiske tegnsystemer, så er disse tegnsystemene i en eller annen forstand gjensidig kommunikative, og en form for abduktiv aktivitet foregår uten stopp i hele den organiske helheten, som en form for kroppsbevissthet. En slik biologisk betinget aktivitet er på sin side et utgangspunkt for en utvikling i retning av logiske slutninger (induksjon og deduksjon) og dermed for betingelsene for kunnskap.
Med dette som grunnlag, stilte jeg meg selv et spørsmål, nemlig om kroppens abduktive slutninger kunne bli erfart som tro? Jeg mente nemlig at jeg mintes en fornemmelse av intens kroppsaktivitet – av muskelsammentrekninger – som jeg på et eller annet tidspunkt oppfattet – jeg vet jo ikke når – som kroppens ”protest” mot å dø. Konkret hva jeg erfarte spiller likevel ikke så stor rolle. Det viktige var at jeg hadde en sterk erfaring av noe og dette noe var jeg ikke i tvil om eksistensen av. Jeg trodde på det.
Faren ved å overse kroppslig fundert tro
Når jeg spør om man kan erfare kroppens abduktive aktivitet som tro, er dette et spørsmål som kan angå både teologi og sammenhengen mellom humanistiske og naturvitenskapelige fag. Hvis tro i betydningen ”en fornemmelse av visshet” er kroppslig fundert, må dette være av interesse for teologien. Hvis dette er tilfellet, er tro ikke noe man kan kvitte seg med – sekularisere seg vekk fra – en følelse av visshet vil alltid utvikle seg til tro på noe. Og følgelig vil det alltid være en samfunnsmessig kamp i retning av å kanalisere denne kroppsfunksjonen i retning av en tro på noe som er samfunnsmessig akseptabelt. Kanskje har sekulariseringsprosessen vært basert på en farlig naivitet? I dag finnes det for eksempel mange former for fundamentalisme som i ulik grad og fra ulike perspektiver kan vurderes som skadelige.
Jesper Hoffmeyer argumenterer i sin bok Tro på tvil (2009) for at man også i andre sammenhenger enn de religiøse kan snakke om former for fundamentalisme. Han mener for eksempel at en viss vitenskapelig fundamentalisme forstått som en urokkelig retttroenhet er utbredt. Den danske teologen Anette Ejsing har også skrevet en interessant bok, A Theology of Anticipation (2007), der hun baserer seg nettopp på Peirces begrep om tro og abduksjon. Hun baserer sin argumentasjon på hvordan Peirce intenderte å se teoretisk tenkning og religiøs erfaring i sammenheng. Dette kunne han argumentere for ved å skape en epistemologi basert på abduksjon. For meg er det viktig at hun knytter tro til abduktive slutninger.
Umuligheten av å dele kropp og bevissthet i to
I forlengelsen av spørsmålet om forbindelsen mellom abduksjon og tro, kan man spørre seg om den biologiske kroppen tar del i denne epistemologien. Søren Briers artikkel om Bateson og Peirce ”Bateson and Peirce and the Pattern that Connects and the Sacred” (2008) åpner for slike spørsmål. Han knytter bade Batesons og Pierces forståelse av epistemologien til abduksjon. Vekten på abduksjon fører i sin tur til at det blir umulig å dele kropp og bevissthet i to.
Sett i relasjon til mine minner om erfaringer gjort mens jeg var bevisstløs, blir spørsmålet om en slik dualisme interessant. Vi kan nemlig ikke tillegge førstepersonserfaringer betydning i naturvitenskapelig sammenheng hvis kroppen er delt mellom psyke og soma. I så tilfelle er kroppen bare tilgjengelig gjennom objektive og vitenskapelige eksperiment, mens psyken også (og først og fremst) er tilgjengelig fra et subjektivt perspektiv. Men, som mange nå gjør oppmerksom på, bak den vitenskapelige aktiviteten ligger det subjektive valg. Lignende innsikter er i og for seg tydelig nok artikulert i kjønnsteoretisk sammenheng hvor troen på en uavhengig og perspektivløs objektivitet er knyttet til spørsmål om kjønn.
I dag er også biologer og andre naturvitere interessert i bevisstheten. Lenge har bevisstheten ikke vært akseptert som et interessant forskningsfelt for naturvitenskapen. Nylig kom det for eksempel en ny bok av Jesper Hoffmeyer, Overfladens dyp, som interesserer seg for hvordan evolusjonen har kunnet frembringe et fenomen som psykisk liv.
Abduksjon, evolusjon og estetikk
I arbeidet med teorifeltet som åpner seg i forbindelse med begrepene abduksjon og tro, vil det bli viktig å ta med i betraktning at Peirce oppfattet tro som helt avgjørende for menneskets overlevelse gjennom evolusjon. Tro har altså ifølge Peirce å gjøre med evolusjon. Videre mente han at evnen til å tro er basis for utviklingen av vår kognitive kapasitet. Jeg har tenkt videre i retning av at vår evne til abduktiv basert tro kommer til uttrykk i våre estetiske erfaringer. I denne sammenheng lener jeg meg primært på pragmatikeren John Deweys ”naturalistiske” estetikk og hans utarbeidelse av begrep som estetisk erfaring og livskvalitet. Tro, som i James' forstand er en følelse av visshet som fyller oss fullstendig, står svært nær Deweys utlegging i Art as Experience (1934) der han karakteriserer den estetiske erfaringen som en livsbevarende kvalitativ interaksjon mellom en indre organisme og dennes ytre verden.
Jeg mener at man i dag også kan se en forskningsmessig tendens i retning av en stadig sterkere forbindelse mellom religionsfilosofi og estetiske fag. Jeg tenker her på den religiøse vendingen innen kontinental teori, særlig tydelig artikulert i John Caputos lesning av Jacques Derrida. Vi må kunne si at det internasjonalt har dannet seg et religiøst-estetisk vokabular som er knyttet til begrep som for eksempel det immanent-transcendente. Slike erfaringer er knyttet til uttrykkets materialitet, men er samtidig transcenderende i forhold til dette. Dermed blir vi stilt overfor spørsmål av metafysisk art, og hva kan vi i en post-postmoderne tid forstå med det? Elisabeth Løvlie og jeg holder på å ferdigstille en bok om likheten mellom visse religiøse og litterære uttrykksformer: Tro på litteratur. Dante, Derrida og Fosse.
Grunnleggende sammenhenger
Med Dorthe Jørgensen i minne, mener jeg at man kan snakke om en form for profan erfaringsmetafysikk og dermed unngå de tradisjonelle fellene av filosofisk eller teologisk art, som peker i retning av en enhetlig a priori samlende metafysisk instans. Jeg tenker meg – og dette er foreløpig ganske løse tanker – at man skulle kunne tenke seg en slags før-kartesiansk, men selvsagt helt moderne tenkning som åpner for sammenhenger som ikke er fundamentaliserende, men snarere fallibilistiske (basert på sannsynlighet) i Peirces ånd. Og som i tråd med Fredrik Christainsens innlegg i Vitensformer (hans innlegg er om den britiske filosofen Whiteheads estetikk) er å betrakte som en form for realisme.
Drude von der Fehr er professor ved Institutt for litteratur, områdestudier og europeiske språk ved Universitetet i Oslo
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket