Religionsstatistikk i Norge
Mesteparten av forskningen på religion i Norge karakteriseres som kvalitativ. Det er et fokus på tekst, (dybde) intervju, case, diskurs og bruk av historiske- og fortolkningsmetoder for å analysere datamaterialet. Mitt inntrykk er at statistiske og kvantitative metoder er lite utforsket som verktøy i slike prosjekter, og stort sett overlatt til religionssosiologien, til tross for at religionsvitenskap karakteriseres som «metodepluralistisk» (se Natvig & Kraft 2006). Jeg har dog ikke som mål (denne gang) å promotere statistisk metode for ‘kvalitative religionsvitere’, men vise hvorfor religionsvitere kanskje burde ha et større engasjement rundt temaet religionsstatistikk. Når det er sagt, å skille skarpt mellom kvantitative og kvalitative metoder tilslører noe av det forskere egentlig holder på med. Jeg vil påstå at all forskning innebærer vurderinger og fortolkninger av både kvalitativ og kvantitativ art.
Det er nettopp denne opplevde motsetningen mellom kvantitativ og kvalitativ forskning jeg tror er noe av grunnen til at religionsstatistikk i Norge stort sett er overlatt til Stiftelsen kirkeforskning (KIFO) (i samarbeid med Norsk samfunnsvitenskapelig datatjeneste [NSD]). Statistisk sentralbyrå (SSB) har riktignok drevet religionsstatistikk i Norge siden 1796, og siden 1866 har folketellingene kartlagt nordmenns religionstilhørighet. SSB sluttet desverre med denne religionskartleggingen i 1960, og fører i dag kun oversikt over registrerte trossamfunn (les mer om SSBs religionsstatistikk i Statistikk om religion, tro og livssyn - en behovsanalyse (Notat 2011/07)). KIFO og NSD har de siste tjue årene hatt ansvar for gjennomføringen av spørreundersøkelsen til International Social Survey Programme (ISSP). Dette er et internasjonalt forskernettverk for samfunnsvitenskap som har som mål å generere sammenlignbare data (i tid og rom) om verdier, holdninger og handlinger. I tre bølger (1991, 1998, 2008) har undersøkelsen hatt et spesielt fokus på religion.
Tallenes tale?
I følge redaktørene av boka Religion i dagens Norge: Mellom sekularisering og sakralisering (Botvar & Schmidt 2010) kan resultatene av disse undersøkelsene fortelle oss om «endringer og forskyvinger i befolkningens religiøse profil og kjennetegn gjennom to tiår» (s. 9). Undersøkelsen som ble foretatt i 2008 introduserte også spørsmål som hadde til hensikt å kartlegge de som kalles ‘nyåndelige’ og ‘alternativt troende’ (se kap. 4 s. 60–80). Tallene fra undersøkelsen blir brukt for å representere religioners og religiøsitetens status i dagens Norge. Avisartikler, programinnslag på radio og tv, meningsutvekslinger i form av kronikker, debattinnlegg og lignende medier bruker denne religionsstatistikken for å støtte opp under argumenter og påstander. Fordi statistikk ofte fremstilles som objektiv vitenskapelig kunnskap, veier den tungt ikke kun i debatter, men også i politiske avgjøringsprosesser. Dette bidrar til å aktualisere spørsmålet om hvordan religionsstatistikk bør gjennomføres og det blir viktig å reflektere over hvilke begrensninger man bør legge for hva statistikken egentlig representerer.
Selv om KIFO gjennomfører undersøkelsen(e) på en høyst kompetent og vitenskapelig måte foreligger det flere utfordringer for religionsstatistikken i dag. Den første, men minst presserende utfordringen ligger i KIFO som forskningsinstitusjon og dens forpliktelser ovenfor Den norske kirke (og kristendom som sådan). Som Asle Rollland ved SSB formulerer det i behovsanalysen, «KIFO er kort og godt en partsrepresentant» (Rolland 2011, s. 71). Her menes det ikke at KIFO har ‘skjulte agendaer’ eller feilrepresenterer datamaterialet, men at forskningsinstitusjonens iboende ambisjon har implikasjoner for spesielt analysen av datamaterialet. Noe som er tydelig i Religion i dagens Norge hvor det er et fokus på statskirkens posisjon i religionsmarkedet og det religionsmangfoldet som finnes er redusert til ‘alternativt troende’ og ‘nyåndelige’. KIFOs ansvar (og den tilsynelatende manglende interessen fra religionsvitere) for det meste av religionsstatistikk som samles inn i Norge blir nok en mer aktuell problemstilling dersom vi går mot et skille av kirke og stat i Norge.
Standardmodeller og manglende metodisk refleksjon
En større utfordring ligger i hvordan ISSP har konstruert spørreskjemaet og de metodiske forutsetningene som legges for dette. Å konstruere gode spørreskjema er en krevende prosess fordi det er veldig mange faktorer som kan bidra til å forskyve datamaterialet. På den ene siden må man ta hensyn til hvordan man får respondentene til å svare på det man ønsker å vite mer om. På den andre siden må spørsmålene generere svar som kan kvantifiseres på en måte gjør dem egnet til statistiske operasjoner. For eksempel når forskere velger å bruke holdningsskalaer (ofte omtalt som Likert-skalaer), er dette delvis fordi disse egner seg til visse typer statistiske operasjoner, og fordi man ofte kan anta en bestemt sannsynlighetsfordeling for distribusjonen av svarene. Alle vurderinger som tas i konstruksjonen av spørreskjemaet, fra spørsmålsformuleringer til rekkefølger, har implikasjoner for hva datamaterialet kan sies å representere.
For meg er det derfor underlig at det tilsynelatende ikke finnes noe særlig metodologisk refleksjon tilknyttet disse undersøkelsene om hvordan man egentlig måler religion og religiøsitet i en befolkning. Etter en gjennomgang av undersøkelser som World Values Survey (WVS), Europan Social Survey (ESS) og Religionsmonitor (RM) er det kun sistnevnte som har en gjennomgående redegjørelse for hvordan de ulike analytiske kategoriene operasjonaliseres. Fellesnevneren for alle undersøkelsene, inkludert ISSP og den norske religionsundersøkelsen, er at de tar utgangspunkt i det vi kan kalle standardmodellen for religionsstatistikk. Dette er den flerdimensjonale modellen som innledningsvis ble foreslått av Charles Y. Glock (1962) og deretter utviklet sammen med religionssosiologien Rodney Stark (1968). Glock & Stark foreslår at religion (det vil si 'religiøsitet') burde måles i erfaringer, ideologi, praksis, kunnskap, og konsekvenser. Det har blitt satt spørsmåstegn ved hvorvidt disse dimensjonene kan ses på som faktiske størrelser, men de har stort sett blitt stående. Dimensjonene får ikke alltid like stor plass eller den samme statusen i undersøkelser. For eksempel blir det ofte spurt mer om tro og praksis, enn om kunnskap og konsekvenser.
Problemet er at denne dimensjonsmodellen ikke gir noen føringer for hvordan man skal utarbeide selve spørsmålene. Og dette er kjernen av utfordringen. For hvordan skal man egentlig gå fram når man skal kartlegge religion, religiøsitet, nyåndelighet, alternativ religiøsitet, trosfelleskap og andre relevante kategorier? Det er ikke gitt hva ‘religion’ (og tilsvarende begreper) egentlig er. Dette er kjent for de fleste som har beskjeftiget seg med religionsvitenskap, og sikkert religionsforskning i andre disipliner også. Det er nok ikke realistisk, heller ikke et mål, å komme fram til én definisjon av religion som alle er enige om. Jeg vil allikevel påstå at en religionsdefinisjon er en forutsetning for slike survey-undersøkelser. Det er dog ikke tilstrekkelig med en definisjon, man må også forklare hvordan holdninger og handlinger relatert til religion kan representeres av individer innenfor de begrensningene som strukturete spørreskjema legger opp til. Med andre ord, man trenger religionsteori.
Behovet for religionsteori
Så vidt jeg vet, delvis fordi den metodologiske dokumentasjonen av disse spørreundersøkelsene er vanskelig å spore opp, foreligger det ingen uttalt religionsteori, og knapt nok en definisjon forut disse undersøkelsene (igjen, RM er et unntak). Riktignok kan vi lese religionsteoretiske antagelser ut fra måten spørsmålene er stilt på. Dimensjonsmodellen foreslår en struktur for religion og religiøsitet: Man tar del i religion og er religiøs dersom man tror på Gud, oppsøker trosfelleskap og går i kirka (utenfor høytider og overgangsritualer), ber, har krusifiks eller ikoner i hjemmet, og opplever at man kan finne trøst og sannhet i religion. Spørsmålene er først og fremst tiltenkt et kristent publikum. Med noen få unntak må ikke-kristne identifisere seg som 'religiøse', muslimer, human-etikere eller tilhørende 'ikke-kristent'/'annet' eller ingen 'trossamfunn'.
Det viser seg også at spørsmål som er tiltenkt 'nyåndelige' og 'alternativt religiøse' overlapper med folk som tilhører Den norske kirke og andre kristne retninger. Det er dessuten normative kategorier som kan virke fremmedgjørende på folk som religionsforskningen gjerne ville kategorisert som “åndelige” eller “nyreligiøse”. Vi kunne sannsynligvis fått et mye bedre bilde av denne type religiøsitet dersom man lot folk selv fylle ut til hvilken gruppe(r), praksis(er) eller organisasjon(er) man følte tilhørighet.
Slik religionsundersøkelser er konstruert i dag, måler vi religion og religiøsitet ut fra en målestokk som i stor grad virker å være hentet fra en idé om hva det innebærer å være 'en kristen', med noen få ikke-kristne elementer som alibi. Man kan selvsagt forsvare dette med å hevde at kristendommen, uansett hvordan man snur og vender på det, utgjør den religiøse majoriteten i dagens Norge, men da er det også utstrekningen av dette man måler, og man burde heller skrevet boken Kristendom i dagens Norge.
Videre er man nødt til å vurdere kategorivaliditeten til kategorier som 'religion', 'religiøs' og 'åndelig'. Dette er begreper som vi vet fylles med ulikt meningsinnhold innad i og mellom kulturer. Vi vet at 31,7% av et representativt utvalg vil kalle seg 'litt religiøs' og at 5,8% vil kalle seg 'veldig religiøs'. Vi vet ikke i hvilken grad folk innenfor disse gruppene mener det samme eller om 'religiøsitet' forstås som svært ulike ting. Vi har heller ikke en god ide over hva det vil si at noen kaller seg 'sterkt religiøs' i stedet for 'veldig sterkt religøs' (som ligger ytterst på skalaen). Undersøkelsen fra 2008 viser for eksempel at det er flere som ber ‘flere ganger til dagen’ som kaller seg 'sterkt religiøs' enn de som sier de er 'veldig sterkt religiøse'.
Problemene med å bruke slike kategorier i spørsmål blir enda tydeligere dersom ser på statistikken fra meningsmålingene (foretatt av TNS Gallup AS, se Meningsmålingsarkivet i litteraturlisten). I en tidsserie mellom 1964 og 1978 svarer 91,4% «nei» (!) på spørsmålet om de er medlem av noen religiøs organisasjon eller religiøs bevegelse. En statistikk som er tilnærmet diamentralt motsatt av medlemstallene i Den norske kirke. Jeg skal avstå fra å prøve å forklare disse tallene, men det er rimelig å konkludere med at det viser at folks forståelse av hva som er ‘religiøst’ ikke nødvendigvis samsvarer med det religionsforskere gjerne relaterer det til.
Folkekategorier og forskerkategorier
Med survey-undersøkelser har vi en gylden mulighet til å få et innblikk i religiøse strømninger og tendenser i et samfunn. En spørreundersøkelse bør derfor ikke kun ha som ambisjon å kartlegge i hvilken grad befolkningen identifiserer seg med idealisterte fremstillinger av én religion. En slik undersøkelse bør også være i stand til å plukke opp nye tendenser og strømninger. I tillegg til sin empiriske funksjon er det også en teoretisk og metodologisk utfordring som burde blitt tatt mer på alvor av oss som holder mest på med såkalt kvalititativ forskning. Å lage gode spørsmål krever et vidt spekter av spesialkompetanse som ikke kun går på samfunnsvitenskapelige og statistiske framgangsmåter, men også en innsikt i meningsomfanget og uttrykksformen til religiøse kategorier og hvilken relevans disse kan ha for mennesker i ulike settinger. Derfor blir det også problematisk å bruke folkekategorier som forskerkategorier . Det blir som å bruke en hammer som en spiker. Selv om de har noe med hverandre å gjøre, så betyr ikke det de kan brukes til det samme. I dette innlegget har jeg et fokus på norsk religionsstatistikk, men det må poengteres at denne kritikken i desto større grad blir relevant dersom ser religionsstatistikken i et globalt perspektiv.
Knut Melvær er stipendiat ved Universitetet i Bergen
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket