Religion er et ord som i vi, i likhet med rase og nasjon, tar det for selvsagt og tror at alltid har vært der, gjennom alle tider og kulturer. Det er denne selvsagte forståelsen den unge religionsforskeren Brent Nongbri (PhD Yale 2008) vil ruske opp i med Before Religion. A History of a Modern Concept (New Haven og London: Yale University Press, 2013).
Nongbris tese er at ”religion” som ord og begrep (begrepet kan ikke finnes uten ordet, cf. Wittgenstein) i Europa fra 1600-1700 tallet ble knyttet til utviklingen av nasjonalstaten, oppdagelsesreiser og kolonisering. Gjennom denne prosessen ble ”religion” projisert utover til fjerne land, og bakover i tid til antikke kulturer. Nongbris avhandling var om bruken av ”religion” i studiet av Paulus, slik at han har en særlig interesse av diskusjonen av religion i studiet av antikke kulturer.
Nongbri begynner med å presentere den ”selvsagte” oppfatningen av religion slik han finner den i dagligtale i USA i dag, som han mener svarer til det som kjennetegner den vestlige verden. Til tross for et utall av vitenskapelige definisjoner, finner Nongbri at et felles kriterium er ”...det som ligner tilstrekkelig på moderne protestantisk kristendom” (18). Denne religionen er forstått som noe privat, inderlig og åndelig, i motsetning til ”det ytre”, til politikk og andre sekulære områder av livet. Dessuten blir ”religion” betraktet som et generelt fenomen , som ligger under og kan fremtre i forskjellige former, som ”verdensreligioner”.
Innenfra og utenfra
Når Nongbri ser på hvordan ”religion” blir brukt i akademiske fremstillinger og diskusjoner, skiller han mellom deskriptive og redeskriptive fremstillinger (tilsvarende etic og emic, utenfra og innenfra). De deskriptive er en forskers forsøk på å reprodusere det klassifiseringssystem som ”innfødte” selv bruker for fenomener, mens de redeskriptive fremstillinger tar i bruk forskerens egne klassifiseringssystemer, som er fremmede for de ”innfødte”. Nongbri ser det som et problem at mange forskere blander disse to systemene, og kommer tilbake til disse kategoriene i konklusjonen av boka. Der hevder han at det er mulig fortsatt å bruke kategorien ”religion” om antikken, men bare som en tydelig redeskriptiv (dvs. moderne) kategori .
I kapittelet ”Lost in Translation” viser Nongbri hvordan ”religion” er satt inn som oversettelse for ord som ikke nødvendigvis betyr det vi vanligvis mener med ”religion” i antikke tekster. Dermed skaper oversettelsene inntrykket av at ”religion” (i moderne mening) eksisterte da. Han følger bruken av det latinske ordet religio fra antikken til middelalderen, det greske threskeia og det arabiske din. Alle er blitt oversatt med ”religion”, men betydningene dekker ulike sider av livet, sosial orden, lov, osv. som faller utenfor den moderne forestillingen om religion som noe indre og privat.
I de neste kapitlene presenterer Nongbri før-moderne eksempler på situasjoner og tekster som er blitt tatt for inntekt for en begynnelse på ”religion” som begrep - sammenlign for eksempel hvordan Augustins Bekjennelser er tatt som den første begynnelse på selv-biografi som genre. Eksemplene er fra Makkabeer-oppstanden i Israel midt i 2. årh. fvt, Ciceros diskusjon av guder i 4. århundre fvt, kirkehistorikeren Evsebius i 4.årh evt., og tilblivelsen av Islam i det syvende århundre. I alle disse tilfellene finner Nongbri at diskusjonene dreiet seg om noe som forfatterne selv ville beskrevet i kategorier som ethnisiet og medborgerskap.
Som én måte å nærme seg tidlige forestillinger om religion undersøker Nongbri hvordan antikke forfattere beskrev ”de andre”, de som adskilte seg fra dem selv. Eusebius, som representerte kirkelig ortodoksi, beskrev alle andre som kjettere. Et eksempel er Mani (3.århundre evt.), som av moderne religionshistorikere regnes som grunnlegger av religionen manikeismen. Men i oldkirken ble han omtalt som kjetter, og nyfunne manikeiske skrifter viser at også tilhengerne av gruppen regnet seg som kristne (dette minner om hvorvidt diskusjonen om ”gnostisismen” er en moderne forskerkonstruksjon, siden gnostiske tekster tyder på at de ikke regnet seg som noe annet enn ”kristne”).
Et annet eksempel er Johannes av Damaskus som levde på 600-tallet da en av Muhammeds ledsagere okkuperte byen. Johannes beskrev muhammedanerne som etterkommere av Abraham og en kristen sekt. Det siste eksemplet på ”kristianisering” av fremmed materiale er en fascinerende beskrivelse av hvordan legendene om de syriske martyrene Barlaam og Iosaph kan ha blitt formet på grunnlag av beretninger om Siddhartha, dvs. Buddha, gjennom en kompleks prosess som etterspores gjennom manuskripter fra mange ulike språk i området mellom Kaukasus og India.
'Religiøs' og 'sekulær'
Den moderne forståelsen av religion bygger på motsetningen mellom ”religiøs” og ”sekulær”, en motsetning som ikke fantes i antikken. Nongbri vil etterspore hvordan denne motsetningen oppsto hos ulike forfattere i Europa i perioden fra renessansen og reformasjonen til det 16. og 17. århundre. Dette er den perioden da reformasjonen førte til en fragmentering av ”kristenheten” og den urolige politiske sitasjonen i Europa skapte en bevissthet om forskjellige grupper. Forståelsen av verden som inndelt i ulike religioner ble overført I møtet med ”den nye verden” og gjenoppdagelsen av antikken. Interessant nok er det hos dem vi regner som politiske tenkere, særlig John Locke (slutten av 1600-tallet), vi finner forestillingen om at religion har sitt fokus i den enkeltes frelse. For Locke var kirken en frivillig forsamling av enkeltpersoner som kom sammen for å oppnå frelse. Dermed kunne han skille mellom religion og politikk, slik at myndighetene skulle tolerere den private religionen, og religionen ikke blande seg inn i de sivile myndighetenes domene. Dermed, mener Nongbri, ble grunnlaget for den moderne forståelsen av religion i motsetning til det sekulære lagt.
En annen viktig faktor var utforskingen av andre verdensdeler og koloniseringen i samme tidsrom. Columbus’ opdagelse av Amerika og koloniale etableringer i Afrika og Asia la grunnlaget for møter med tidligere ukjente folk og for å definere nye former for religioner. Nongbri skisserer opp hvordan europeere skapte forestillinger om ”religion” i India, Sør-Afrika og Japan ved å bruke europeiske modeller. Særlig den japanske Shinto er et eksempel på en religion som ble ”skapt”, for å støtte opp under et keiserdynasti på slutten av 1800-tallet. Med ”oppdagelsen” av så mange ulike religioner oppsto behovet for å klassifisere dem innenfor et system. Et tidlig eksempel fra første del av 1700-tallet hadde som hovedinndeling ”sann” og ”falsk” religion, dvs. kristendom mot de ”andre”. En sekundær inndeling var i fire grupper: hedensk, jødisk, kristen og muhammedansk.
Mot siste del av 1800-tallet kom den moderne inndelingen i ”verdensreligioner”, som bygget på et komparativt prinsipp; det var avgjørende at religionene kunne sammenlignes med hverandre. Her også var det ulike systemer for å inndele religioner, basert på et hierarki mellom dem. For eksempel var ”høyere” religioner i stand til å bryte med tilknytning til en bestemt nasjon og til å spre seg geografisk. Dermed kunne en skille mellom ”universelle religioner” og ”nasjonale religioner”. En annen inndeling bygget på forskjellen mellom religioner basert på en bestemt rase, og de høyere religionene, som var grunnlagt av karismatiske enkeltpersoner. Enda en annen inndeling skilte mellom ”naturreligioner” og ”etiske religioner”. Ikke uventet kom kristendommen ut på topp i alle de ulike klassifiseringssystemene. Gruppen av ti ”etiske religioner” er stort sett den samme som går igjen i lærebøker om moderne verdensreligioner (som bl.a. omfattet hinduisme, buddhisme, islam, jødedom, kristendom). Med dette, påpeker Nongbri, var grunnlaget for den moderne forståelse av religion som en individuell overbevisning lagt, og et universelt system av verdensreligioner.
I bokens avslutning vender Nongbri tilbake til begynnelsen: mangelen på ”religion” i den antikke verden, og spørsmålet om hvordan det kom til bli oppfattet som selvsagt at det fantes antikke religioner. Interessant nok var dette også knyttet til kristne europeeres møter med fremmede folk, der deres gudeverden (”demoner”) ble klassifisert ved hjelp av sammenligning med gresk-romerske guder. Men i klassisk historieskriving fra 1700-tallet ble romerske guder beskrevet positivt, som årsak til den romerske statens toleranse i motsetning til de kristnes intoleranse. I utviklingen av nasjonalisme i Europa på 1800-tallet spilte mytologien en stor rolle, noe som førte til en særlig positiv vurdering av den greske myteverden, som overlegen den romerske. I annen del av 20.århundre har ritualer og kult stått sentralt i studiet av gresk og romersk religion, og dermed bidratt til å forstå dem som en annen type religion en protestantisk kristendom mer opptatt av tro enn ritualer. Til slutt i dette kapitlet gir Nongbri et interessant innblikk i hvordan mesopotamisk religion er en konstruksjon av moderne forskere som brukte begrepet ”religion” for å klassifisere nyfunnet arkeologiske funn og tekstmaterialer fra Mesopotamia.
Hva så?
Nongbri konkluderer med at han ikke vil foreslå å forkaste begrepet religion. Imidlertid vil han skjerpe bevisstheten om at det ikke refererer til noe allment og selvsagt, men at det er et moderne begrep. Dermed peker ham på at det må brukes som et ”re-deskriptivt” begrep, som vi (moderne) bruker til å klassifisere fenomener i den antikke verden.
Nongbri har skrevet en meget nyttig bok, som jeg derfor har referert utførlig. Han har pekt på den selvfølgelighet som begrepet ”religion” blir brukt med, og som jeg kjenner igjen innenfor nytestamentlige studier der det for eksempel brukes om ”jødedom” (som snarere er en etnisk kategori) og kristendom som en ”ny” religion. I den lille boken (160 s. tekst og 100 s. noter og litteratur) har han gitt en mengde instruktive og godt dokumenterte eksempler, der han viser en meget stor oversikt og evne til å bringe sammen relevant materiale. Han skriver svært godt, og har gode introduksjoner og oppsummeringer i alle kapitler, noe som holder argumentasjonen sammen. Jeg synes boken er godt egnet som studielitteratur på avansert bachelor- eller på masternivå, samtidig som den også vil være godt utgangspunkt for faglige diskusjoner.
Et spørsmål som ville være interessant å ta opp er forholdet mellom den religionsdefinisjon Nongbri anser som ”den moderne”, nemlig individuell tro, og de religionsformer vi finner i Norge, (luthersk stats/folkekirke, katolsk kirke, islamske samfunn) som alle også bygger på mer kollektive forestillinger om religion som større fellesskap og med en relasjon til samfunnet, også det politiske. Og et resultat av den måten religion er ”kommet tilbake” på, er at det må settes spørsmålstegn ved det absolutte skillet mellom religion og sekularitet.
Halvor Moxnes er professor i Det nye testamente ved Universitetet i Oslo
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket