Teori, metode og konsept
Så vidt vi kan forstå tar Melvær til orde for at religionsvitenskap, som i hans øyne primært har orientert seg mot kvalitative metoder, med fordel også kan dra nytte av kvantitativt orienterte tilnærminger (her hadde det vært nyttig med en redegjørelse for hva som definerer forskning som ”kvantitativ” eller ”kvalitativ”: dataene? analysene? de vitenskapsteoretiske forutsetningene?). Samtidig er han opptatt av å tematisere på hvilke betingelser kvantitativ forskning kan gi relevant kunnskap om religion og religiøsitet. Hans poeng er etter alt å dømme for det første at kvantitative datainnsamlinger alltid bygger på og forutsetter en religionsdefinisjon eller et religionsbegrep, for det andre at dette ikke er tilstrekkelig erkjent og bearbeidet i flertallet av eksisterende undersøkelser, herunder også ”Religion i dagens Norge”.
Denne mangelen på refleksjon over metodiske og teoretiske forutsetninger har etter Melværs oppfatning gjort disse undersøkelsene til ubevisste gisler for Charles Glocks religionsbegrep. Med avsett i en implisitt idé om at religion er et fenomen med fem ulike dimensjoner – tro, kunnskap, erfaring, praksis og konsekvenser – kartlegges religion særlig ut fra dimensjonene tro og praksis. Kvantitative religionsdata ender dermed opp med å beskrive oppslutning om trosforestillinger og praksis, særlig tro på gud og deltakelse i fastlagte, kollektive religiøse handlinger, særlig gudstjenester.
Melværs innvendinger mot fremgangsmåten han beskriver er velkjente. Essensen i dem er en påstand om at forsøk på å kartlegge religion og religiøsitet ved hjelp av slike kategorier ikke greier å fange inn mangfoldet av betydningskonstruksjoner på religionsfeltet. De tar ikke høyde for det flersidige og uensartede ved religiøsitet. Melvær berører med dette et interessant og relevant, men langt fra nytt spørsmål, om konseptualiseringer av religion og religiøsitet i religionsundersøkelser. Dessverre er hans kritikk for uinformert til å bringe denne diskusjonen videre.
Religion i dagens Norge og ISSP-undersøkelsene
Religion i dagens Norge er primært basert på de såkalte ISSP-undersøkelsene, som i 1991, 1998 og 2008 hadde religion som tema. Er Melværs innvendinger treffende for disse undersøkelsene? Når det gjelder spørsmålsbatteri for å kartlegge gudstro, så tar det nettopp ikke utgangspunkt i en bestemt gudsforestilling eller form for gudstro, for deretter å spørre om oppslutning om denne. I stedet blir respondentene bedt om ta stilling til ulike typer av gudsforestillinger, og med ulike grader av oppslutning og betydning de tillegger gudstro. Både gud som en upersonlig, høyere makt og som en personlig guddom, forholdet mellom gudstro og meningskonstruksjon i eget liv, og grad av visshet vs. tvil og skepsis er inneholdt i spørsmålene om gudstro.
Det samme gjelder spørsmål om religiøs praksis. Det spørres både etter deltakelse i etablerte, kollektive og organiserte former for religiøs praksis, og etter individuelle religiøse praksiser, som lystenning, bønner, lesning, religiøse gjentander etc. Melvær har rett i at det er krevende å stille spørsmål som kan fange inn bredden i fenomener som gudstro eller religiøs praksis. En bør absolutt reflektere over om de spørsmålene som har vært brukt så langt er velegnet eller bør endres, og hva de er i stand til å si. I et mangfoldig religionslandskap vil det selvsagt også være betydninger som ikke lar seg fange inn av forhåndsdefinerte kategorier. Men det er ikke grunnlag for å påstå at eksisterende survey-spørsmål i ISSP-undersøkelsene neglisjerer at et ord som for eksempel ”gud” konstrueres og gis betydning på ulike måter.
Noe kan imidlertid tyde på at Melvær tenker sin kritikk som mer grunnleggende: ikke bare en kritikk av hvordan trosforestillinger og praksiser er innholdsbestemt i survey-spørsmål, men en kritikk av overhodet å legge så stor vekt på trosforestillinger og praksis som indikatorer på religiøsitet. For hva med religiøsitet eller livssyn som kommer til uttrykk på andre måter enn gjennom trosforestillinger og delaktighet i bestemte praksiser? Men heller ikke her later han til å være oppdatert på hvordan spørreundersøkelser som ISSP 2008 faktisk er bygget opp. Det spørres nemlig om andre dimensjoner, som for eksempel hvorvidt respondentene kjenner en særlig tilhørighet til et utvalgt knippe av tros- eller livssynssamfunn, eller hvorvidt de vil betegne seg selv om religiøse eller ikke.
Metodiske utfordringer ved spørreundersøkelser
Det betyr ikke at det ikke er problemer og utfordringer knyttet til spørsmålsformuleringer. Dette er også, i motsetning til hva Melvær påstår, tematisert i en rekke presentasjoner og diskusjoner av ISSP-undersøkelsenes metodiske og begrepsmessige forutsetninger og problemer. Internasjonalt har blant annet Tom W. Smith, drivkraft i utviklingen av ISSP-programmet, presentert en rekke bidrag om metodiske spørsmål ved disse undersøkelsene, også dem som omhandler religion og spiritualitet. På hjemlig mark har Pål Ketil Botvar bl.a. publisert artikkelen ”En rubrikk for det hellige? Metodiske problemer knyttet til å måle religiøsitet ved hjelp av surveys” (i O.G. Winsnes (red.) 2004, Tallenes tale. Perspektiver på statistikk og kirke), og diskuterer her også ISSP-undersøkelsene. Her er det på sin plass å trekke frem et par viktige forhold ved ISSP-undersøkelsene og bruken av disse i Religion i dagens Norge.
Først er det viktig å legge merke til at ISSP-undersøkelsene er internasjonale. Grunnmodulen av spørsmål fastsettes derfor av internasjonalt sammensatte forskergrupper, der det kan være vanskelig å få gehør for særlige nasjonale forhold som påvirker forståelsen og tolkningen av ulike spørsmål. Eksempelvis kan et spørsmål om hvorvidt ”en vil beskrive seg selv som religiøs” oppfattes helt forskjellig i ulike land. Det har også vært et problem at det en spør etter i den internasjonale grunnmodulen ikke alltid er det mest relevante for å kartlegge religiøsitet i større bredde i de enkelte landene. I Norge har en forsøkt å kompensere for dette ved i tillegg å ha en nasjonal særmodul av spørsmål, men det er klare begrensninger i hvor stor denne kan være.
I 2008 var det f. eks. ikke plass til å kartlegge ateistiske overbevisninger og oppfatninger, slik noen av de involverte forskerne opprinnelig hadde ønsket. Et annet forhold som påvirker og begrenser muligheten til ideelle spørsmålsstillinger henger sammen med ønsket om å kartlegge tendenser og endringer over tid. Da er en som kjent avhengig av å bruke helt likelydende spørsmål, og en er da delvis bundet av de spørsmålene som har vært stilt tidligere. Men dette kan på den annen side skape det problemet at sentrale ord og begreper i spørsmålsstillingen ikke lenger betyr det samme eller vekker samme assosiasjoner hos respondenten.
Disse innvendingene betyr etter vår mening ikke at en dermed bør nøye seg med Melværs alternativ om undersøkelser der respondenter fritt formulerer sine svar ”fra bunnen av”. Slike undersøkelser, som vel i realiteten er kvalitative, har for øvrig også sine egne metodeproblemer, noe Melvær unnlater å nevne. Dersom en aksepterer at religion og religiøsitet også er sosiale fenomener som formes innen en sosial kontekst, følger det også at dens betydningskonstruksjoner preges av ulike sosiale faktorer som språk og språkregler, praksiser, historie og kulturelle forutsetninger, og derfor også vil ha noen fellestrekk som kan kartlegges ved hjelp av standardiserte spørsmål.
Det betyr selvsagt ikke at alt som er interessant og relevant ved religion og religiøsitet kan studeres på basis av data fra slike undersøkelser. Det er det da heller ikke særlig mange som hevder, og i alle fall ikke forfatterne bak Religion i dagens Norge. Fenomener som har begrenset utbredelse og omfang kvantitativt, og fenomener som ikke først og fremst kommer til uttrykk som oppslutning i befolkningen, vises dårlig gjennom spørreundersøkelser. I Schmidts artikkel om Norge som et religiøst pluralisert samfunn i Religion i dagens Norge, diskuteres blant annet problemer knyttet til å kartlegge minoriteters religiøsitet ved hjelp av slike data. Også religionens plass i offentligheten er et fenomen som primært kommer til uttrykk og bør studeres gjennom andre data enn spørreundersøkelser.
Norsk religionsforskning
Når Melvær hevder at det er en ”opplevd motsetning mellom kvantitativ og kvalitativ forskning” er vi usikre på hva eller hvem han sikter til. Forskningsmiljøet ved KIFO har i sin forskningsportefølje gjennom lang tid lagt vekt på å anvende ulike metodiske tilganger til religionsfeltet, både dem vi litt sjablongmessig kaller kvantitative og kvalitative tilnærminger. En slik metodetriangulering har generelt bred oppslutning, og få forskningsmiljøer vil i dag ta til orde for disse som uforenlige alternativer.
Melvær påtar seg underveis i sine betraktninger også å redegjøre for ansvars- og oppgavefordeling blant ulike aktører i religionsforskningsfeltet i Norge, slik han har (mis-)forstått det. Det er vanskelig å få øye på hva dette skal tjene til for det mer overordnede poenget knyttet til konseptualisering av religion i datainnsamlinger, men kommentaren hans inneholder så grove feil at det likevel er nødvendig å bruke litt plass på å korrigere de verste.
Det er ikke NSD og KIFO som ”de siste tjue årene har hatt ansvar for spørreundersøkelsen til ISSP”, slik Melvær hevder. NSD har alene ansvar for ISSP-undersøkelsene i Norge. I tillegg til en internasjonal grunnmodul, utlyser NSD for alle norske forskningsmiljøer adgang til å søke om å få inn spørsmål i en nasjonal særmodul. I 2008, da religion var temaet for ISSP-undersøkelsen, søkte ulike norske religionsforskere, blant annet også forskere fra KIFO, om å få inn ulike egne spørsmål. Det var disse forskerne som senere sto bak Religion i dagens Norge.
Forskjellige datatyper
Melvær diskuterer religionsstatistikk og spørreundersøkelser litt om hverandre og har etter kommentaren å dømme ikke oversikt over forskjellen på registerdata og survey-data. Registerdata er opplysninger som innhentes og registreres for alle enheter i en gruppe (f eks for hele befolkningen, for alle over 18 år), vanligvis med en viss regularitet og gjerne på basis av innrapporteringer om offentlig tjenesteyting, virksomhet etc, og ikke fra enkeltindividene selv. I Norge er det typisk SSB som innhenter slike data på oppdrag for myndighetene. Derfor er dataene som innhentes også knyttet til forvaltningens og myndighetenes behov for styring og organisering, og i mindre grad styrt av forskningsinteresser.
Surveydata innhentes derimot gjennom spørsmål direkte til et utvalg innen en gruppe, for eksempel til et utvalg enkeltindivider. På religionsfeltet er dette to helt ulike datatyper. SSB har (i alle fall inntil nå) primært samlet inn virksomhets- og økonomidata for Den norske kirke som en del av offentlig forvaltning i Norge. For andre tros- og livssynssamfunn innhenter og publiserer de bare (utvalgte) data om medlemskap. Disse registerdataene har sine egne metodiske problemer, og det ville være bra om denne datakilden på religionsområdet ble forbedret. Men det er altså SSBs ansvar, og verken KIFOs eller NSDs, slik Melvær åpenbart tror.
KIFOs rolle
Melværs, og for så vidt hans sannhetsvitne Asle Rollands påstand om at ”KIFO er en partsrepresentant”, er såpass spesiell at det hadde vært fint om i alle fall én av dem hadde tatt seg bryet med å begrunne dette litt nærmere. KIFOs virksomhet er definert i vedtekter, og her er formålet bestemt som det ”å drive forskning, utredning og formidling på området kirke, religion og livssyn i samfunnet”. KIFOs forpliktelse er å drive forskning og kunnskapsoppbygging på et bestemt forskningsområde, ikke å gjøre dette med bestemte parters interesser for øye. KIFO ble i sin tid opprettet av Kirkerådet i Den norske kirke, men det er ikke noe sted i vedtektene nedfelt noen form for forpliktelse eller bindinger av forskningsvirksomheten overfor Den norske kirke som gjør KIFO til en ”partsrepresentant” for bestemte interesser på kirke-, livssyns- og religionsfeltet.
Derimot er det en eksplisitt henvisning til at virksomheten drives på grunnlag av selvstendighet og i samsvar med prinsippet om forskningsfrihet. Den norske kirke ved Kirkerådet er bare én av 11 samarbeidspartnere, på linje med eksempelvis Universitetet i Agder, Høgskolen i Volda, Teologisk fakultet ved Universitetet i Oslo osv. Påstander om at KIFOs forskning styres av hva som tjener Den norske kirkes interesser og ikke av anerkjente prinsipper for forskningsvirksomhet, må derfor eventuelt påvises i konkrete forskningsbidrag levert av KIFOs forskere, og kan ikke bare slenges ut som en løs påstand.
Ulla Schmidt og Pål Ketil Botvar er forskere ved KIFO
Bloggen er et faglig orientert nettsted som drives av det tverrfakultåre forskningsnettverket