Ærbødighet – religiøs eller vitenskapelig dyd?

En religionsforsker er en som skriver om et religiøst fenomen eller en religiøs gruppe, og som gjerne – med (litt mer enn en antydning til) et ironisk smil – forteller om de rare, litt naive menneskene hen (!) forsker på. Satt på spissen. Jeg er eller har vært en sånn en. Satt på spissen. Sjølsagt er dette omdiskutert innenfor religionsforskningen. Det finnes flere fronter og syn når det gjelder relasjonen til felt, folk og samfunn. Se bare på diskusjonen på Religionsvitenskapelig diskusjonsgruppe på Facebook 24./25. januar. Denne teksten handler om å tørke det ironiske smilet bort fra leppene sine, og stiller spørsmålet om religionsforskningen bør la ærbødigheten tre inn igjen. Konklusjonen, for den som vil ha den tidlig, består av like deler usikkerhet og argumenter for kritisk distanse.

Ideen til denne teksten kom under konferansen ”Religionsbegrepet i forskning og undervisning”, som blei arrangert av forskningsnettverket PluRel i januar 2013. Her satt jeg i et panel som diskuterte religion som forsknings- og undervisningsfelt i områdestudier. Jeg deltok som religionsforsker ansatt på Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø, og tok utgangspunkt i en refleksjon rundt å jobbe med urfolksstudier. Jeg argumenterte for at urfolksforskning og religionsforskning har mange berøringspunkter. Særlig gjelder dette de metodologiske og refleksive tilnærmingene.

'Critic, not caretaker'

Jeg skal ikke gå helt Knausgård her, men noen sjølbiografiske bemerkninger er på sin plass: Jeg tilhører 2000-tallsgenerasjonen av norske religionsvitere/religionshistorikere/religionsforskere (stryk det som ikke passer), om det kan sies å eksistere noe slikt. For min del innebærer det at jeg som nyansatt universitetslektor kasta meg over Russell T. McCutcheons bok Critics not caretakers med stor hunger da den kom i 2001. Under utdannelsen hadde jeg lest bøker som for en stor del befant seg i skjæringspunktet religionsvitenskap og teologi, og som forsøkte å nedtone skillet mellom fagfeltene.

McCutcheon opplevdes som befriende radikal. Hans markante og bestemte avstandstagen til teologi og empatiske, religionsfenomenologiske tilnærminger var noe som stemte med mine uartikulerte ideer om religionsforskningen. McCutcheons referanse til andre forskere innenfor feltet kritisk religionsforskning styrka det hele. Sjøl om Timothy Fitzgeralds The Ideology of Religious Studies (2000) var for komplisert for min del, var Bruce Lincolns teser om metode nær ved å treffe midt i blinken.

I tese nummer 5 skriver Lincoln følgende: ”Reverence is a religious, not a scholarly virtue. When good manners and good conscience cannot be reconciled, the demands of the latter ought to prevail”. Altså gir den kloke gamle mannen dette rådet til oss unge håpefulle religionsforskere: Vi trenger ikke vise ærbødighet overfor dem vi forsker på/med/for. Ei heller er det så viktig med gode manerer. Forskningen er viktigere. Sagt på en annen måte: Utenfraperspektivet gis en fullstendig forrang framfor innenfraperspektivet. Og hensynet til det samfunnet eller den sosiale gruppa som er utgangspunkt (objekt) for forskningen, må vike. Jeg trekker Lincolns teser langt her, men ikke nødvendigvis lenger enn den nevnte Tim Fitzgerald gjorde i sine 'antiteser' om metode i Method & Theory in the Study of Religion 4/2006.

Den kritiske religionsforskningen opplevdes som en mulighet til å stå på egne bein som religionsforsker, en mulighet til å si at den analysen jeg gjør, den kan hevde sin rett uavhengig av om den er i strid med de religiøse sine ideer og erfaringer. Kanskje er det ikke rett å skrive dette i preteritum. Det gjelder fortsatt. For min egen regning kan jeg tilføye at den passer særlig godt om jeg som forsker har en viss avstand til feltet jeg studerer, til menneskene jeg studerer. Aller best passer den kanskje inne på kontoret eller i lenestolen.

'Indigenous research needs to benefit indigenous people'

Sitatet over er henta fra urfolksforskeren Margaret Kovach. Forskningen skal altså, i følge henne, komme urfolk til gode. Dette er et viktig perspektiv innenfor deler av urfolksforskningen, særlig innenfor det som kalles urfolksmetodologi. Dette kan virke å være langt unna den kritiske religionsforskningen. Særlig gjelder dette om du setter det på spissen og parafraserer: Religionsforskningen skal komme de religiøse til gode. Religionsvitenskap og urfolksstudier har som nevnt berøringspunkter utover de åpenbart tematiske. På engelsk brukes gjerne benevnelsene ”indigenous studies” og ”religious studies”, begreper som begge har en dobbel betydning. Er det snakk om religionsstudier eller religiøse studier? Er det urfolksstudier eller urfolks studier? Jeg går i begge tilfeller for den første fortolkningen.

Samtidig mener jeg at måten forskeren forholder seg til feltet på har noen potensielle likheter i de to feltene. For både religionsforskeren og urfolksforskeren er det viktig å avklare egen rolle og posisjon i relasjon til feltet. Insider/outsider-diskusjonen står sentralt i begge, en tendens som gjenspeiles i den metodologiske litteraturen. Det er også forskjeller. I min erfaring har insider/outsider-diskusjonen innenfor religionsforskningen gjerne blitt avslutta med å hevde en eller annen form for metodologisk agnostisisme/ateisme (til tross for vanskelighetene som alltid tas inn i en bisetning eller parentes like etter). I urfolksstudier er dette vanskeligere. Eller enklere, om du vil: Enten har du en urfolksidentitet eller ikke. Og begge deler påvirker forskningen din.

Good manners and good conscience revisited

Noe skjer med forskningen og forskeren når de treffer samfunnet. For min del opplevde jeg dette sterkt under doktorgradsarbeidet da en læstadiansk predikant fortalte meg at han hadde lasta ned en av mine artikler i pdf fra Tidsskrift for ungdomsforskning. Forskningen blir lest. Innenfor urfolksstudier er dette også et kjennetegn. Jobber du med problemstillinger som har med samiske temaer å gjøre, vil forskningen din bli lest og foredragene dine bli hørt av folk fra det samiske samfunnet.

Enda mer prekært hva angår kritiske problemstillinger: Innenfor urfolksverden er det mange som lever under sterkt politisk press. Forskning kan i denne sammenhengen bli brukt til fortsatt undertrykking. Skal forskeren ta hensyn til dette? Jeg finner det vanskelig å svare nei. Om en representant fra et russisk urfolk i nord forteller at organisasjonen hans trolig forbys og han blir arrestert, er det ikke lett å unngå en form for ærbødighet (eller beslekta emosjoner) i møtet med han. Skal forskningsteksten ta hensyn til den politiske situasjonen? Jeg finner det vanskelig å svare nei.

Det er som alltid nyanser til stede. Sjøl er jeg ingen urfolksmetodolog. At forskningen skal komme urfolk til gode, er for entydig. Det er lett å spørre om hvem blant urfolkene forskningen skal komme til gode. Kjønnsforskningen har lært oss at andre maktakser/tilknytningspunkter også bør inn i sammenhengen, som kjønn, geografi, alder og klasse. For min del gir dette en kritisk distanse til forskningen – en kritisk distanse som kan fungere som en vaksine om jeg skulle føle meg ramma av en for utprega ærbødighet.

Torjer Olsen er førsteamanuensis ved Senter for samiske studier ved Universitetet i Tromsø