Kirke, frihet og likhet

Norge har hatt flere grundige utredninger om statskirkeordningen. De har anbefalt enten skille eller store endringer for å skape større frihet for Den norske kirke, og større likhet i statens forhold til alle trossamfunn. Politikerne har lagt anbefalningene til side med diffuse og ubegrunnede henvsninger til tradisjon og flertallets behov for trygghet. 

Etter den politiske avtalen inngått av alle Stortingets partier i april 2008, er det blitt tydelig at det ikke finnes politisk vilje i Norge til å gjøre betydelige endringer i statskirkeordningen. Norge vil dermed fortsatt ha en religionspolitikk og et lovverk som sikrer ett trossamfunn en særstilling i forhold til staten. 

I pamfletten Frihet og religion utgitt av tankesmien Civita i 2010 argumenterte jeg for et skille mellom stat og kirke i Norge og en omlegging av finansieringsordningen for trossamfunn. Argumentene i pamfletten tok utgangspunkt i to ganske forskjellige faglige tradisjoner, nemlig filosofi og økonomi. 

Filosofi og kravet om likhet

Martha C. Nussbaum, en av vår tids fremste liberale filosofer, skrev i 2008 en bok (Liberty of Conscience. In Defense of America’s Tradition of Religious Equality) som analyserer og forsvarer den amerikanske grunnlovstradisjonen som har forbudt landets myndigheter å favorisere én religion. Nussbaum mener at det er en rekke farer forbundet med establishment, altså en situasjon med statskirke. Det er fare for at myndighetene legger seg for mye opp i de indre anliggender i trossamfunn, og en offentlig anerkjent tro kan føre til mindre rom for trosfrihet for dem som ikke tilhører det dominerende kirken. Men først og fremst er statskirke en trussel mot likheten (2008: 225). 

Likhet og frihet er to av de mest sentrale begreper i den politiske filosofien. En liberal politikk legger til grunn at mest mulig frihet og liket er bra, så lenge andre nødvendige hensyn også ivaretas. Det er stor grad av religionsfrihet i Norge i dag, men Kirken har en helt annen stilling i forhold til staten enn andre trossamfunn. Med en endring av forholdet mellom stat og kirke vil man kunne oppnå betydelig større grad av likhet. Det beste vil utvilsomt være at Kirken får samme forhold til staten som andre trossamfunn. 

Økonomi og kravet om frihet

Velferdsstaten er en utmerket ting, men over tid skaper den også store forventninger om gratis offentlige tjenester på mange områder. Den norske kirke er i vår tid den rituelle og seremonielle siden ved velferdsstaten, og vi forventer at Kirken leverer de tjenester vi mener vi til en hver tid har rett på, slik vi forventer at vi får helse- og sosialtjenester vi har behov for. 

Dagens nordmenn har en innstilling til religion hvor det personlige ansvar har liten eller ingen plass. Flertallet forventer at Kirken skal være gratis, og at den skal tilby alle de rituelle tjenester vi trenger når vi skal døpes og konfirmeres, når vi gifter oss, og når vi begraves. Bør det fortsette slik?

Gjønnes-utvalget diskuterte alternative finansieringsordninger, og la til grunn tre mulige modeller. For det første kan man videreføre offentlig finansiering. For det andre kan man innføre en obligatorisk livssynsavgift for alle. For det tredje kan man innføre en medlemsavgift for medlemmer av tros- og livssynssamfunnene. Denne vil være frivillig i den forstand at man selv velger om man vil være medlem. En slik kontingent til Kirken ville ligge på mellom kr 1300,- og kr 1700,- årlig, avhengig av hvilket ressursnivå man legger seg på. Utvalget skrev:

Kontingent knyttet til medlemskap er kjent fra det alminnelige organisasjonsliv. Enhver organisasjon med frivillig medlemskap kan bruke en slik finansieringskilde. Finansiering av kirkelig virksomhet gjennom medlemskontingent er ikke forankret i norsk kirkelig tradisjon, men er en vanlig finansieringsform som nordmenn kjenner godt fra annet organisasjonsliv. I kirker over hele verden er dette den mest vanlige finansieringsformen.” (NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke, pkt. 6.6.3)

Jeg mener at det bør være full frihet til å være medlem eller ikke i et tros- eller livssynssamfunn, og slikt medlemskap bør medføre forpliktelser og ansvar, også på det økonomiske området. Med en slik ordning oppstår det naturligvis flere vanskelige spørsmål, som hva man gjør med behovene knyttet til for eksempel dåp, bryllup og begravelse til personer som ikke vil eller kan være medlemmer. Likevel framstår medlemskontingent som den naturlige finansieringsmodell fra et liberalt ståsted. Det er også sannsynlig at større økonomisk ansvar for medlemmer på sikt vil føle til mer deltagelse og mer levende trossamfunn.

Fra et slikt synspunkt er tros- og livssynssamfunn private organisasjoner på linje med andre foreninger, og det bør ikke være statens oppgave å bidra til at slike blir dannet og drevet. Verken trossamfunn eller frivillige organisasjoner har godt av å være for avhengige av statlige midler, fordi økonomisk støtte fører til servilitet. Man trenger tros- og livssynssamfunn som er uavhengige fra staten for å være korrektiver til offentlig politikk, og for å tilføre andre perspektiver på livet og samfunnet enn det offentlige myndigheter kan og vil.

Religion: en vare?

Mange har reagert på at jeg vil se på religion i et markedsperspektiv. Religion er ikke en vare, sier noen. Etter min mening er det mye i et moderne samfunn som ikke kan overlates til private aktører i markeder. Forsvar og politi er det mest åpenbare, men det finnes mange andre varer og tjenester som det offentlige må produsere. I tillegg er det selvsagt feil å tenke på markeder som totalt fravær av kontroll. Markeder forutsetter lover og regler som håndheves av effektive myndigheter. 

Men jeg fornemmer at innvendingene mot markedsperspektivet også handler om noe dypere. Flere har antydet at jeg ikke skjønner religionens vesen hvis jeg virkelig mener at tro og livssyn kan overlates til markedskrefter. Jeg har ikke skjønt hvor viktig religion er for folk. Det handler om vårt forhold til de evige ting. 

Svaret er at de evige ting også koster penger. Når presten skal døpe mine barn, må han ha lønn, og kostnadene ved å vedlikeholde kirken er store. Det er ikke slik at ting blir gratis bare de er viktige nok. Spørsmålet er bare hvordan det skal betales: over skatteseddelen eller ved avgift for medlemmer. 

Fra faglig hold vil kanskje noen hevde at det er et misforstått religionsbegrep som ligger under mitt ønske om deregulering av det religiøse marked i Norge. Kanskje jeg har misforstått hva religion egentlig er, hva den betyr for folk, hvilken funksjon den spiller i personers og lokalsamfunns liv? Til dette er det to svar.

For det første er det en rekke solide religionssosiologer som ser på trossamfunn som aktører i et marked, og denne modellen viser seg å kunne forklare visse sider ved religiøs deltagelse og organisasjonsliv i den moderne verden på en ganske god måte. Det er en vitenskapelig modell, og det er misforstått hvis man spør om modellen har greid å fange opp hva religion er. 

For det andre kan man snu en slik diskusjon om religionsbegrepet på hodet, eller snarere flytte bevisbyrden over på dem som mener offentlig kontroll i form av statskirke er et gode. For under dette standpunktet mener jeg det ligger en rekke diffuse antagelser. Den mest problematiske av disse antagelsene går ut på at norsk kristen tradisjon er en uunnværlig del av vårt samfunn fordi den skaper nasjonens civil religion.

 ”Civil religion” er vanskelig å oversette til norsk, men vi kan kanskje bruke ”borger-etos”, altså den etos (sedvane, moralholdning, karakter) som gjør at innbyggerne i en stat føler lojalitet og tilhørighet og dermed blir gode borgere. Når norske politikere overser utredningene om statskirkeordningen, er det ofte fordi de tror norsk civil religion vil forvitre, og samfunnet rakne, hvis Den norske kirke splittes eller endrer karakter.

Innlegget er skrevet etter invitasjon fra redaksjonen, og kommenteres i Geir T. Hellemos innlegg Religion som privatsak eller samfunnslim?

Torkel Brekke er professor i religionshistorie ved Universitetet i Oslo.