Akademiske silkehansker for Islam Net

Både jeg og professor Ulrika Mårtensson (NTNU) deltok i april på Nordic Peace Conference, arrangert at den omdiskuterte organisasjonen Islam Net. Jeg skrev i den anledningen et essay som Mårtensson kritiserer i sin artikkel. Hun hevder at jeg

...drar slutsatsen att detta är en problematisk form av islam karakteriserad av könssegregering och bokstavstro, och att deltagarna är okunniga om implikationerna av vad som predikades under konferensen.

Så forteller Mårtensson om sin egen forståelse av arrangementet, og det er i og for seg ingen direkte feil i de poengene Mårtensson trekker frem, men hun gjør en slett jobb når hun velger å ignorere hele konteksten og kontroversene rundt Islam Net som organisasjon, samt foredragsholdernes virke utover akkurat denne konferansen.

Mårtensson fremhever at konferansen var "oväntat medryckande", noe jeg for så vidt er enig i, og avslutter artikkelen med en slags appell til andre akademikere om at ”...kvaliteten på ett konferenspaper är helt avhängig av hur bra föreläsarens skämt är”. Jeg håper det var et forsøk på å komme med en spøk selv, for ellers stiller jeg meg svært undrende til hva slags akademiske konferanser islamforskeren Mårtensson deltar på. Å vektlegge innlevelse og evnen til humor som kvalitetssikring  på et arrangement med åpenbart kontroversielle meninger, gir et uheldig inntrykk av en forsker med en ukritisk og isolert forståelse av både konferansen, foredragsholderne og organisasjonen bak.

Dialog?

Jeg har i mitt essay også tatt med en vurdering av hva Islam Net presenterer i sine diskusjonsforum, tidligere erfaring fra debatter, og uttalelser fra informanter i arbeidet min bok Søstre. Det er heller ingen hemmelighet at foredragsholderne, til tross for sin noe glansbildepregede fremvisning av religionsforståelsen på denne konferansen, har tilknytning til en svært konservativ muslimsk tolkningstradisjon. En tradisjon hvor verken religionsfrihet eller rettigheter for kvinner står særlig høyt i kurs.

En av mine påstander var at denne konferansen ikke innbød til en dialog, da dette innebærer utveksling av meninger, og ikke bare preken. Mårtensson trekker inn Jürgen Habermas' essays om religion, hvor han hevder at religiøse og ikke-religiøse medborgere deler et ansvar for å finne felles berøringspunkter om hva som er det allmenne gode:

Det förutsätter, enligt Habermas, att religiösa medborgare kan översätta sina religiöst formade argument till termer som kan förstås också av icke-religiösa. Icke-religiösa medborgare har ansvar att ta religiösa medborgares argument på allvar, som bidrag till debatten om ’det allmänna goda’.

Mårtensson mener at Islam Net har vilje til å gå inn i en sånn oversettingsprosess, men at det mangler vilje fra allmenheten til å gå dem i møte.

Jeg forstår at Mårtensson forsøker å trekke frem disse felles berøringspunktene, men jeg vil hevde at man også må møte de religiøse oversettelsene med legitim motargumentasjon og kritisk tenkning. Jeg opplever ikke Islam Net som spesielt velvillige til å finne felles berøringspunkter, tvert imot hevder de ofte å ha funnet det eneste rette svaret, og de er delvis uvillige til å delta på arenaer hvor de selv ikke sitter med regien.

Jeg er enig med Mårtensson i at ”Norska muslimer har [ett] ansvar att förklara och leva islam så att allmänheten förstår att muslimer är goda människor som bidrar positivt till samhället”, men jeg er uenig i neste påstand: ”Konferensens föreläsningar bidrar till detta genom att förklara vad rätt islam är”. Mange muslimer og ikke-muslimer, vil være sterkt uenige i at det faktisk finnes en "rett islam", for ikke å snakke om at det var ”rett islam” som ble presentert på konferansen. I dette ligger også noe av problemet til Islam Net. Man trenger ikke surfe lenge på deres diskusjonsforum for å oppleve at medlemmene hevder å sitte inne med den ”rette islam” og slå kraftig ned på meningsmotstandere, både muslimer og ikke-muslimer. Uenige blir ofte stemplet som kafir - frafallen og ikketroende. Et eksemplene er denne tråden, som også startet en lengre og svært fruktbar debattrekke på minervanet.no.

Haramister og ideen om "rett islam"

Prosjektkoordinator i tenketanken Minotenk, Amin Elfarri, kaller denne type debattdeltagere "haramister" - et begrep han lanserte da han deltok som informant i Maren Tvetereids masteroppgave om muslimsk rådgivning på internett. Haramister er mer opptatt av hva som til enhver tid er galt å gjøre ifølge islam enn å bruke sin egen rettighetsforståelse eller fornuft. De argumenterer ved å søke opp videoer og sitater fra ulike nettsider – noen fundamentalistiske – for å finne svar på helt hverdagslige dilemmaer. De googler på den måten vekk sitt eget moralske kompass.

I mitt arbeid med boken Søstre intervjuet jeg leder for Islam Net, Fahad Qureshi (han trakk seg senere). Jeg ønsket å snakke om hvordan man som ung muslim skal kunne orientere seg i forhold til alle de kildene som blir lenket til på nettforumene. Hvordan kan man vite at noen har rett fremfor andre, hvis noen er farlige, eller hvis ens egen samvittighet fortalte deg noe annet enn det nettsidene oppfordret til? Han hadde ingen bevissthet om at de i utgangspunktet faktisk gjør en form for tolkning gjennom utvalget av sitater. Heller ikke gikk han med på at det å være født og oppvokst i Norge med norsk utdannelse og kultur kanskje kunne gi en annen moralforståelse enn for eksempel en ung mann i Pakistan innehar. En annen informant jeg intervjuet fikk problemer med å svare på helt enkle ting om rettferdighet og demokrati, fordi vedkommende ikke hadde satt seg inn i hva islam mener først.

Mårtensson kommenterer også at Islam Net beskyldes for å ha fundamentalistiske tendenser. De tolker ikke islamske skrifter mer bokstavelig, men ”de tolkar dem för vägledning i situationer där andra muslimer inte bryr sig om att göra det”.  Dette er en farlig påstand fordi den fort kan bidra til å hevde at muslimer som mener at man også må styre livene sine etter andre prinsipper enn de religiøse – for eksempel demokratiske eller humanistiske prinsipper - ikke er gode muslimer, eller ikke praktiserer islam "rett". Når Mårtensson flere steder bruker begrepet "rett islam" om det som ble presentert på konferansen, lurer jeg på om hun impliserer at andre muslimer, med andre tolkninger og praksiser, ikke praktiserer rett islam?

I et innlegg på opplystemuslimer.no beskriver Nils-Inge Graven hvordan intoleranse finnes i islam:

De største utfordringene med islam er forbundet med det håpløst intolerante synet på homofili og apostasi, samt utbredt kvinneundertrykkelse. Dette er noe man finner hos langt flere muslimer enn de som tradisjonelt kalles ´fundamentalister´”.

Så stiller han det retoriske spørsmålet ”...skal vi takke islam, eller har humanismen lokket frem mer spiselige religionsvarianter?" Dette er et godt poeng i møte med ungdom. Det er når man lærer å tenke kritisk og selvstendig at endring kan skje.

Fred i hjertet og mat på bordet

Jeg kritiserte i mitt essay foredragsholder Abdur-Raheem Greens bruk av en metafor knyttet til tomme hjerter og junkfood. Mårtensson påpeker med rette at valget av metafor ikke er tilfeldig:

Forskning visar att vissa grupper med bakgrund i muslimska länder lider mer av hjärt-kärlsjukdomar och diabetes som följd av dåligt kosthåll och dålig förebyggande hälsovård än befolkningsgenomsnittet.

Dette mener hun gjør at mange i publikummet kan relatere seg til metaforen, og at Greens budskap om at rett islam gir en følelse av indre fred hjelper individer i en pågående kamp mot skadelig avhengighet. Bedriver Green kostholdsrådgivning? Det Green også gjorde med denne lignelsen var å svartmale en "vestlig" livsstil med påstanden om at alle som ønsker å høre på musikk, drikke alkohol eller se på filmer, har hjertene fulle av tomme kalorier. Han ønsket kanskje å lokke med fred i hjertet, men samtidig skapte han et skille som isolerer tilhengerne fra samfunnet ellers.

Hun trekker frem som en positiv tolkning at foredragsholderne hevet ekteskapsaldersgrensen til 16 år, og ikke 9 som islam ofte blir kritisert for å påstå. Da vil jeg også trekke frem deres klare oppfordring til de unge jentene i salen om å gifte seg og få barn tidlig. Det er ingen vist å vente særlig lenger enn 18 år, hevdet Hussain Yee. Det er flott å være en ung mor og bestemor. Denne oppfordringen til å gifte seg og få barn tidlig vil jeg påstå både hindrer likestilling og integrering. Unge kvinner uten utdannelse skal tilbringe livet i hjemmet som husmor og reproduksjonsansvarlig.

Dette er et trekk vi kjenner igjen fra innvandrerfamilier: I en kronikk i Dagbladet skriver læreren Assad Nasir om den lave sysselsettingen blant innvandrerkvinner: "Altfor mange norsk-pakistanske kvinner står utenfor arbeidslivet og dermed det norske samfunnet”. Dette er ikke en trend vi ønsker å fortsette i neste generasjonsledd. Det vil kunne skape familier som risikerer fattigdom. Kvinner som ender opp i økonomisk uføre hvis mannen mister sin inntekt eller går fra dem. Kanskje får man også en økning i gruppen kvinnelige minstepensjonister.

Ja, det skjer endringer i islam. Muslimer tolker og tenker annerledes om religionen sin i Norge enn i Saudi-Arabia, og jeg er den første til å ønske det velkommen. Men vi er ikke fremme enda. Det finnes momenter i den type islam som ble presentert på konferansen som kommer i åpenbar konflikt med humanistiske eller demokratiske prinsipper i samfunnet ellers. Jeg hadde det også kjempegøy på fredskonferansen. Jeg lo av foredragsholdernes vitser. Jeg snakket med tøffe, smarte jenter. Jeg smilte og ble varm inni meg når alle i salen gav en klem til sidemannen.

Å ensidig trekke frem det positive, og hele tiden legge godviljen til, vil aldri føre til et nyansert bilde av virkeligheten. Flere og flere muslimer står frem og oppfordrer det norske samfunnet til å ta av silkehanskene i møte med islam. Det er nedlatende å mene at man ikke skal kunne stille seg prinsipielt kritisk til religionen. Jeg er fortsatt ikke overbevist av Mårtenssons argumentasjon og blir skeptisk til at artikkelen er skrevet av en fagperson hvis forskningsfelt er islam. Mårtensson sier jo selv i et intervju på forskning.no at samtale er viktig: ”Dialog tyder ikkje at ein gir etter, men at ein byr på motstand, og syner til alternativ”. Det er det jeg nå har forsøkt å gjøre. Så jeg avslutter med å gjenta min påstand fra mitt forrige essay: Forståelse er ikke det samme som ukritisk aksept. Dialog er ikke det samme som misjonering.

Ellen Reiss jobber som skribent og fotograf og har skrevet reportasjeboken Søstre: Hvordan unge, muslimske kvinner skaper sin egen frihet